Vårjakt på råbukk i Sverige

Post 1: Bukken skritter ut av skogen akkurat der skyggen treffer enga. Han blåser seg opp, holder hodet høyt, løfter klauvene som om han paraderer foran en flokk våryre geiter.

Til tross for godt framskreden alder har han ikke blitt stanga ned fra tronen. Nå og da stopper han opp og nafser i seg en munnfull grønt. Svinger opp på en liten kul i enga og blir stående en stund, som om han funderer over noe. Så snur bukken og kommer mot min side.

Stortest: Gode riflepakker for råbukkjegere

Han er fortsatt et par hundre meter unna. Forsvinner i et søkk i enga. Idet han dukker opp igjen, er kursen rett mot meg. Jeg siger ned på magen. Venter på at bukken skal vinkle og vise bogen. 

Men han har andre planer og fortsetter paraderunden. Til slutt er han bare førti meter unna. Så stopper han og strekker halsen. Ser rett på meg. Jeg har sola i øynene og ser ikke hva som skjer. 

I neste sekund spretter han til og jager tilbake der han kom fra. Skjeller meg ut som en besatt. Stopper et par sekund på forhøyninga i enga og ser seg tilbake, men jeg klarer ikke få ham i kikkerten. Dugg på linsa og motlys. Så forsvinner han inn i skogen og er borte.

Det hadde vært en veldig fin premierebukk, men det er mer enn en måned igjen av vårbukkjakta. Kanskje han kommer samme veien igjen. Nå vet jeg iallfall at han er i området.

Vårkyss fra hvitveis

Fra premieren i mai og noen uker framover er det relativt enkelt å jakte vårbukk – sjøl om jakta alltid byr på sine overraskelser. Men etterhvert som sommeren kommer nærmere, endrer rådyra oppførsel radikalt. Da må jaktteknikken justeres deretter.

Guide: Slik lykkes du med råbukkjakta

1. mai ser veldig forskjellig ut, avhengig av hvor du er. Fra de siste snøflekkene med frosthvite felt her i den svenske vårbukkjaktas nordligste område, til det frodige, grønne vårløvet og myrkantene langs kysten av Uppland. 

Det skjer mye i naturen for hver dag som går. I morges kysset en håndfull hvitveis de siste snøflekkene i skogkanten. Om en måned er det full sommer.

Vårbrisen

Mange jakter ikke vårbukk. Men så har du dem som virkelig elsker det og ser det som et av jaktårets absolutte høydepunkter. Kvelder og morgener du kan lene deg tilbake i varmende vårsol. I neste øyeblikk krummes ryggen mot iskalde snø-iler. 

Du lytter til froskekoret som synger i myrpyttene. Tranerop, storspover, rugdas knatring og vipenes enslige skrik. Ser av og til grevling og rev som forsyner seg av reirene til bakkerugende fugler.

Og bukker du knapt trodde fantes eller tør håpe på, skritter plutselig ut av skogen og viser seg helt åpent for skudd.

Kampen om plassen

Bukker som dør av alder eller jakt, blir drept i trafikken eller tatt av gaupe om vinteren, har forlatt sine kongedømmer uten arvinger. Idet våren ankommer, kjemper de gjenværende om de beste revirene. 

De store bukkene patruljerer i videre sirkler enn normalt, feier sine gevir og markerer hvor grensa skal trekkes. Fjorårsbukkene blir jaget vekk av morgeita og vandrer rundt for å finne en plass i tilværelsen. 

Guide: Smart slakting av mindre hjortevilt

Men det er ikke bare bukkene som er i bevegelse: Reviretableringa faller sammen med hele naturens oppvåkning.

Hvitveis og skogstjerner reiser seg opp fra fjorårsgressets tørre tufser. Det tiltrekker seg klauvvilt som mer enn gjerne beiter energirikt vårgrønt etter en fattig kvistdiett i vintermånedene. Rådyra foretrekker friske urter og næringsrikt beite som lett brytes ned. 

Så snart det begynner å bli grønt, kan du se stier nedtråkka av rådyrklauver. Stiene blir dypere for hver dag som går. Rådyra etablerer ikke bare revir, men også beiteruter som patruljeres daglig etterhvert som stadig ferskere knopper vokser fram. De går gjerne ut på åpne felt, enger og innmark, for å varme seg i morgensola etter frostkalde netter. Det er lurt å ha i bakhodet når du velger post. 

«Jeg skal akkurat til å gi meg da noe fanger blikket: Fem hundre meter unna siger et rådyr ut. Jeg legger meg på magen, støtter albuene. Joda, en bukk. En stor bukk!»

Jegerens måtehold

Fordi rådyra er så aktive i løpet av de første ukene av jakta, kan det være ganske lett å felle en bukk. På jaktområder som hovedsakelig er dekka av skog, er maijakta faktisk en av de få reelle mulighetene til å felle bukker, som ellers har en merkelig evne til å forsvinne helt inne i skogens tetteste partier.

Men sjøl om du ser mer rådyr enn normalt på denne tida av året, bør du ikke skyte flest mulig. Du må vurdere, bedømme og ikke være grådig.

Les også: Våre beste tips til lokkejakt 

De som skyter for mange, kan kanskje fylle fryseboksen. Men så kan det fort bli lite dyr i flere år framover, både for deg og dine stakkars jaktkamerater. En jeger alene kan i løpet av vårjakta gjøre mye skade på en rådyrbestand hvis man skyter uten vett og forstand.

Og for de som synes maijakta er for enkel, er det bare å fokusere på en bestemt bukk på forhånd og kun jakte på denne. Hvis man bare setter opp noen begrensninger for seg sjøl, så vil jakta alltid by på spenning og utfordringer.

Post 2 – midt i mai

Det ser ut til å være bra med rådyr i jaktområdet. Det er ikke mer enn 500 hektar, men i de to første ukene ser jeg minst fire forskjellige revirbukker ved flere anledninger. Det er ikke sikkert at alle vil forbli i området når revirgrensene er avklart, men sannsynligvis de fleste. To yngre firetakkere, tre spissbukker og den gamle returbukken.

Jeg bestemmer meg for å satse på returbukken. Den er det mest egna dyret å ta bort, men også den som er mest erfaren og raskest aner uråd. Nå som bladene begynner å springe ut, forsvinner den på et blunk.

Jeg parkerer bilen på en stikkvei, sjekker vinden med lighteren. Går opp til en bakkekant der jeg ser utover en stor del av åkeren. En mindre bukk er allerede ute på naboområdet og beiter. Et godt tegn. Hvis du ser et rådyr, er det ofte flere i nærheten.

Men med de store bukkene vet man aldri. Hvis de i det hele tatt kommer ut, er det ofte i det aller siste lyset.

«Plutselig står bukken der. Som om han bare har vokst opp fra bakken, uten en lyd. Men småfuglene har stilna, og hakkespetten som tromma sine iherdige paringssignaler oppe i den døde ospa, flyr med ett sin vei.»

Når nettene er kalde

Det begynner å skumre. Jeg skal akkurat til å gi meg da noe fanger blikket: Fem hundre meter unna siger et rådyr ut. Jeg legger meg på magen, støtter albuene. Joda, en bukk. En stor bukk! Om det er returbukken, klarer jeg ikke se herfra.

Jeg aksler på meg ryggsekken, henger rifla tvers over brystet og begynner å smyge. Først til skogbrynet. Så parallelt med åkeren noen meter inne i skogkanten. Stopper og bruker håndkikkerten. Bukken er ute og beiter nå. Og ja, det er returbukken. Gevirstengene lange og rette. De sitter tettere enn på de andre storbukkene, som har mer lyreforma gevir.

Jeg hadde tenkt å bruke ryggsekken som skytestøtte, men nå går den av. For mye ballast. Svetten renner. Årsts første mygger summer sultne. 

Skogen her ble tynna for noen år siden og gjenværende virke ble liggende igjen for å råtne. Det er derfor umulig å smyge stille nok i halvmørket mellom trærne. Rett som det er knekker ei halvråtten grein under mosen. Ei rugde tar til vingene fra rullesteinene i skogkanten.

Jeg finner bukken i kikkerten. Han ser i min retning. Urørlig i flere minutter. Så snur vinden, som den ofte gjør når dagene er varme mens nettene fortsatt kalde. Bukken hopper inn i tetta.

Skogen sluker bukken

En annen måte å få fine utfordringer på under vårjakta, er å måtte vente. Det blir vanskeligere og vanskeligere etterhvert som dagene går: Bukkene forsvinner inn i skogen, der urter og ferskt lauv gir rikt beite. De er ikke lengre nødt til å vise seg så åpent som før. 

Men sjøl om det er mer krevende å jakte i slutten av mai og tidlig i juni, er det på ingen måte umulig, bare man gjør hjemmeleksa og er på rett sted til rett tid. Nå må jegeren aktivt leite etter viltet, bruke håndkikkerten aktivt. Du må jobbe mer for å lykkes, men med nøye kartlagte bukke-reksler, riktig vær og vind, har både bukk og jeger en ærlig sjanse.

Intim spenning

Ved å finkjemme aktuelle steder etter ferske spor og møkk, feiinger og liggeplasser, kan du finne ut hvor bukkene holder til. Stikryss, åpninger og snauhogster med unge lauvtrær gir godt beite. Bekkeoverganger, kløfter og andre særtrekk i landskapet hvor rådyra beveger seg, er viktige steder.

Det er vanskeligere å snike ubemerka i skogen nå. Du ser ikke så langt og må stole mer på dine taktiske analyser. Enten må du postere der du tror dyra vil passere eller rydde stier på forhånd, slik at du kan snike uten å tråkke på greiner.

Dette er en utrolig intim og spennende jakt. Sjansene kommer og forsvinner like kjapt igjen. Skuddholdene blir ofte korte.

Å postere på snauhogster ved soloppgang og skumring kan gi resultater. Velg et høyt punkt der du har oversikt over viltstier. Et tips er å følge stiene i dagslys slik at du veit hvordan de bukter seg gjennom landskapet og hvor dyra vanligvis kommer fra. Først og fremst må du sjølsagt tenke på vindretning og vitringsforhold, men også hvordan du kommer deg til posten. Ikke legg igjen ei unødvendig lang og brei vitringsgate av sur jegerlukt over terrenget.

Post 3,4 og 5 – ei uke ut i juni

Tre uker seinere har de kalde nettene gitt seg. Kveld som morgen er lang og lys. Engene er blitt nesten uvirkelig grønne. Skogen en ugjennomtrengelig mur.

Jeg har postert oppe på ei steinblokk i ei lita glenne hvor to rådyrveksler krysses. Dobbel sjanse. Og på den ene stien er det ferske bukkespor - store bukkespor!

To dager, tre posteringer og utallige timer seinere, føles det ikke så spennende. Samtidig er det et bra sted: Flere rådyr har gått forbi, og i går morges var det spor av en stor bukk der igjen. Den hadde passert da det fortsatt var mørk.

Det regnet hele dagen i går, fortsatte gjennom natta og inn i de små timene. Men nå er det opphold. Skyene har passert, det damper fra bakken. Horisonten rødmer i øst. Sola er på vei opp.

Det bør sette rådyra i bevegelse.

Møtet

Plutselig står bukken der. Som om han bare har vokst opp fra bakken, uten en lyd. Men småfuglene har stilna, og hakkespetten som tromma sine iherdige paringssignaler oppe i den døde ospa, flyr med ett sin vei.

Dette er bukken fra premieremorgenen. Han feier de lange gevirstengene mot en lubben einerbusk. Helt klart en gammel returbukk.

Jeg løfter sakte rifla og finner ham i kikkertsiktet. Men det er greiner og trestammer i veien.

Bukken forlater einebærbusken og tar noen skritt framover. Jeg føler den lune brisen i ansiktet. Likevel stopper han og ser i min retning. Jeg har ikke engang blunket, ikke laget en lyd, men likevel veit han at noe er galt.

Han står urørlig i et ufattelig langt minutt. Akkurat når jeg er sikker på at han vil få øye på meg, bøyer han nakken, nipper noen få strå fra bakken. Tar et par skritt og en munnfull til. 

To skritt til nå, så siger han fram i en åpning mellom trærne. Jeg har avsikra, fingeren på avtrekkeren. 

Knapt tjue meter mellom oss. Bukken tar et skritt til. Nakke og hode er fritt, men bogen er fortsatt dekket av lauvris. Bare ett steg gjenstår inn i de evige jaktmarker. 

Og så blir det å finne fram grillen i helga.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i mars 2018.