Buejakt i Sverige

Det er i ferd med å tørke opp etter regnskuren som dro forbi, og en regnbue velver seg over oss. Det er stille og vakkert.

Flere dyr skimtes inne i skyggene mellom trærne et hundretalls meter unna. Vinden er varm og solen skinner igjen.

Edens hage, paradiset. Der hvor mennesket ble menneske, etter en ubetenksom bit av kunnskapens frukt. Det bibelske Eden plasseres vanligvis geografisk mellom elvene Eufrat og Tigris i Mesopotamia, sør i nåværende Irak. Men likevel står vi her, Ole Morten Ertzeid Opsahl og jeg, midt i paradiset. 

Ifølge GPSen befinner vi oss langt fra Midtøsten. Denne Edens stugor ligger ved Lumparn på Åland og består av ei samling hytter og et skogsområde ovenfor, hvor man finner Nord-Europas eneste rendyrkede buejakthegn. På godt og vel 200 mål beiter et trettitalls hjort samt nesten like mange muflon. 

Jakt med pil og bue er omdiskutert i Norge og Sverige, der det ennå ikke tillatt. Begge lands jegerforbund er positive til en framtidig legalisering. I store deler av verden ansees buejakt som en moderne og etisk jaktform med mange fordeler.

Han eller hund?

Ole Morten er jaktidiot. Hadde han blitt født som jakthund i stedet for som nordmann, hadde det trolig vært nødvendig å hente ham i nabokommunen flere ganger hver dag. Eller oppført seg som en jakt-idiot og løpt etter, hva slags bytte det nå enn var han forfulgte. 

Guide: Slik gjemmer du deg for viltet

Det er faktisk ikke så mye forskjell på hund og mann i så måte. For også Ole vegrer seg for å gi opp. Han gir alt for å lykkes og gjøre virkelighet av en idé eller drøm. Men stahet behøver nødvendigvis ikke være en dårlig egenskap.

Det er nettopp dette som er nødvendig for å jakte villrein i steile Vestlandsfjell, hjort langs Sørlandets fjellsider, rådyr med drivende hund eller noen av de andre jaktformene han bedriver.

Ole har også jobbet med jaktrelaterte oppgaver, blant annet som avdelingssjef for våpen og villmark på XXL og som hovedansvarlig innen jakt og fritid på Felleskjøpet. Han har også jobbet som jeger- og skyteinstruktør på fritiden. Nå jobber han som konsulent for skogsindustrien og når han ikke jobber –  ja, da jakter han.

Drøm blir alvor

Ole tar saker og ting til ytterste konsekvens for at resultatet skal bli så bra som mulig, og ikke avgjøres av flaks. Derfor har han bestemt seg for å begynne med buejakt. En drøm han har hatt i mange år, men ikke gjort alvor av – før nå!

Test: Sitka Timberline bukse

I løpet av sommeren har Ole utdannet seg til buejeger ved å avlegge den internasjonale buejegereksamenen (IBEP), et påbyggingskurs til den ordinære jegerprøven. Ole klarte både teori- og skyteprøven med bravour, men det er fortsatt ikke lov å jakte med bue i Norge. 

Ole har slekt i Washington State og i Illinois, kompiser i Utah og dermed stående invitasjon til jakt i USA. Han tenker derfor reise over til neste år, men vil alt nå ta sine første skritt for å bli en fullbefaren buejeger.

Som sagt, så gjort: Fullføringsevnen bringer ham på ferga over til Åland. Der, som i Finland og Danmark, er buejakt tillatt på vilt opp til rådyrs størrelse.

«Buejakten begynner der jakt med gevær avsluttes. Selv om presisjonen til en moderne bue er svært god, er det et kortholdsvåpen. Man bør holde seg til skuddhold innen 25 meter.»

Klar til dyst

Jeg er i samme situasjon som Ole. Under den kommende uken skal vi forsøke å felle våre første vilt med våre nye jaktvåpen her i hegnet på Edens. I tillegg skal vi jakte rådyr, mårhund og rev i uhegnede områder hos noen venner på øya. 

Test: Sitka Kelvin Lite Hoody

Ole har brukt den siste måneden til å øvelsesskyte på en 3D-hjort hjemme i hagen i Kristiansand. Hjortefigurens hjerte- og lungeområde er stort sett borte på grunn av tusentalls velrettede piler.

Jeg, som bor sør for Stockholm, har en bueskytterklubb like i nærheten. Den siste tiden har hunden blitt luftet med korte, innlagte stopp ved målfigurene som er plassert i utkanten av en fotballbane.

Vi har lest alt som kan leses. Sett filmer om buejakt. Justert og trimmet våre nye våpen til de passer vår kroppsbygning og skytestil. Nyglansen på utstyret begynner å mattes. Buestrengene ser veldig bra ut og pilene sitter der de skal. Vi kjenner oss absolutt klare.

Dyster utsikt

Men jo mer vi leser og lærer, jo tydeligere framstår at dette ikke kommer til å bli så enkelt som vi trodde. For en buejakt begynner der en riflejakt kan avsluttes: Selv om presisjonen på en compoundbue er meget god, er dette et kortholdsvåpen med åpne siktemidler.

Test: Derfor er Härkila Lynx jakke helt rå

Om man ikke er en svært dyktig og erfaren bueskytter, bør du holde deg innenfor 25 meter under jakt. Og det å komme så nær et vilt dyr, er faktisk en uendelig mye større utfordring enn å treffe der man sikter. 

Man jakter innenfor viltets oppmerksomhetsradius, så nær at et ørlite kviste-knekk, eller til og med et tungt åndedrag kan avsløre jegeren. Dette stiller ikke bare store krav til å være lett på foten. Det innebærer også at man må lære seg viltets atferd, artens særtrekk – ja, kanskje erfaringer ned på individnivå:

Hvor viltet oppholder seg og hvordan det oppfører seg, i dag, i morgen og ikke minst akkurat nå! Hva og når det spiser, drikker, tar dagleie. Går sine runder. For man jakter hele tiden med svært små marginer og man må hele tiden gjøre sitt ypperste for å lykkes.

Kontrollerte rammer

Etter at vi blir hilst varmt velkomne, vises vi rundt i hegnet av Johnny og Frank Andersson, far og sønn som sammen med Susan, Johnnys kone, driver Edens hytteby. Det finnes to jaktstiger oppsatt ved hver sin viltsti hvor vi kan sitte, eller vi kan smyge rundt. 

Guide: Slik behandler du viltet etter slakt

Men bare en person får jakte om gangen. Dette er for at man skal kunne bevege seg uten å forstyrre dyrene eller hverandre, og ikke bare må sitte og kope på samme plassen. Dessuten gjør det et ettersøk mindre komplisert. 

Men det er på ingen måte noe stort jaktpress her. Hegnet har vært benyttet til jakt i to år, og forrige sesongen var det bare et par jegere her. En av dem lyktes i å komme til skudd og felte en kronhjort. Enda det er september, har ingen jaktet i hegnet i år. 

Heng og hegn

Vi ser mye spor, men skimter bare halen på noen hjorter som forsvinner mellom trærne. Muflonen er, til tross for åpenbare tegn på at de finnes her et eller annet sted, sporløst forsvunnet.

Selvfølgelig kan man hevde at hegnjakt ikke er ordentlig jakt. Dyrene er tross alt ikke helt ville og hører heller ikke hjemme på øya. Men samtidig er de nettopp på grunn av dette enda mer på vakt enn ute i det fri. De kjenner hver eneste busk og tre i sitt miljø. Så fort mønsteret endres, vet de at noe er feil.

Guide: Slik går du fram for å bli buejeger

Naturligvis er det også en vesentlig forskjell på et hegn som består av åpne felt med mindre tetter, der ei velrettet kule kan nå hvert eneste hjørne, eller som her, hvor man stort sett ikke ser lenger enn 50 meter framfor seg.

Tettvokste, sumpaktige fordypninger med grantetter og løvkratt, ispredt mindre knauser og høyvokst ormegress dominerer området. Og så skal man deretter korte ned avstanden til det halve uten å bli oppdaget. 

At både hjorten og muflonen holder sammen i grupper, gjør det på ingen måte enklere. 

Siste opplading

At vår første buejakt ble akkurat her, kommer ganske enkelt av at det var her vi kunne komme til. Og det er en viss trygghet i å gjøre generalprøven under kontrollerte forhold. Viltartene vi skal jakte er helt tilfeldig valgt, men passende sådan:

For meg er hjort en art jeg ikke har særlig erfaring med, annet enn at jeg vet at det omtrent blir som å fange månen. På tidligere jakter jeg har vært på, har hjortene stort sett sneket seg vekk mens jegerne har sneket seg på post. Eller så har hundene forsvunnet på langjag inntil hjorten har løpt beina av dem.

For Ole er hjortejakt hverdagsmat hjemme på Sørlandet, men muflon har han verken jaktet eller sett tidligere.

Test: Perfekt sekk for forskjellig last

Den første kvelden blir rolig. Etter å ha innlosjert oss og prøveskutt buene, nyter vi solnedgangen fra verandaen med hver vår taxfree-øl og planlegger de kommende dagene. Vi bor oss inn i den hjemmekoselige tømmerstua.

Etter en fantastisk middag bestående av skikkelige svinekotelett med ovnsgrillede rotfrukter og grønnsaker fra ålandske åkere, tar vi tidlig kveld.

Altoppslukende jakt

To dager senere har håpets varme flamme blitt om mulig enda kjøligere: Fra en time før det er lyst til en time etter solnedgang, har vi gjort vårt beste for å komme på skuddhold. Vi har mislyktes så mange ganger at dette begynner å kjennes direkte umulig.

Vi har svettet ut litervis. Hver eneste ansmygning er som en uendelig tai chi-øvelse, med krampe i musklene. Om kveldene er vi så trøtte at vi sovner under TV-middagen.

Men dyr har vi sett. Deriblant et par imponerende muflonbukker og tre veldig store kronhjorter. 

Vi har sneket på hjort og muflon som har ligget nede og sakte fulgt etter når de beiter. Eller plassert oss på forpost skjult i ormegresset langs de velbrukte viltstiene, blant annet ved et oppkomme der dyrene drikker, etter de opptrampede kantene å dømme.

Det begynner å nærme seg brunst, og vi har også sett hjort som har rullet seg i leire.

Rev og mårhund kommer forbi en gang innimellom. En gang passerer en mårhund på bare noen meters hold, men dessverre uten at jeg får skutt. Et ekorn holder på å løpe rett på meg mens jeg står lent mot en trestamme. En morgen vever en edderkopp sitt intrikate nett på buen. 

Lærerik klagesang

Ole har liknende opplevelser og ser dessuten en rådyrbukk passere like utenfor hegngjerdet ved siden av. Ingen av disse dyrene merker oss der vi siter i kamoklær og med sotete ansikter. Det er akkurat som om vi er en del av naturen. Men det virker som om hjortene og muflonen inne i hegnet hele tiden ser oss innen vi ser dem.

Det fine midt i all klagesangen er at det hele tiden er mange feil å lære av. Og det virker faktisk som om vi sakte blir bedre på det vi gjør. Jeg kommer på skuddhold av et par hjorter som ligger og hviler. Det er feil dyr, men bare det å komme så nær, er en fantastisk opplevelse. 

Muflonene er ikke like mye på vakt som hjortene, men de legger seg ofte høyest oppe på fjellhyllene når de ikke beiter. Da synes de helt umulige å komme innpå, til tross for at Ole gjør sitt beste. Ettersom bare en av oss får jakte om gangen, deler vi det opp i morgen- og kveldsjakt. 

Ved et par tilfeller smyger jeg bak ryggen på Ole med kameraet klart. For øvrig forsøker jeg å sove mens sangsvaner og gjess kakler om kapp i vika nedenfor hytta. 

Mystisk morgen...

Den tredje morgenen er magisk. Demringstimene er stille og bakken er dekket av frost. De største hjortebukkene er i brunst. Nå løper de rundt og brøler så ånden står som hvite skyer. Ved et par anledninger ser jeg fra første parkett hvordan de braker sammen så gevirene slår mot hverandre.

Men så endres forholdene dramatisk: Vinden øker så det gullgule løvet slites av grenene. Hele ormegrasshavet kaster seg i opprørte bølger. Trær svaier og gynger. Dyrene trykker inne i grantettenes dype skygger. Det er veldig vanskelig å få øye på dem før de kaster seg av gårde. 

Men vinden gir også fordeler. Det blir enklere å kontrollere hvor man sprer egen lukt. Og både hjort- og muflonører hører dårligere i bråket og har vanskeligere for å skille ut våre bevegelser.

På vei ned mot hegnets eneste åpne område, en snauhogst bevokst med høyt gress og enslige gjenstående frøtrær, møter jeg noen mufloner, deriblant hegnets to største bukker. I ro og mak krysser de stien framfor meg.

... og magisk muflon

Jeg ringer til Ole som sitter og venter på tur. Han skal straks avløse meg, og jeg forteller at hans muflonbukk nå beiter ute på snauhogsten. Ole kommer smygende mens jeg blir sittende for om mulig å få noen bilder. 

Mens Ole kryper mellom ormegresset i kanten av snauhogsten, blir jeg opptatt av ei hind og en kalv som titter ut av en grantette. 

Vinden drar med seg alt av lyd. Brått summer telefonen i lomma: Ole har skutt på en bukk, men den forsvant inn mellom trærne, uten at det er mulig å finne verken tydelige blodspor eller pilen. 

Sammen søker vi av skuddområdet i stadig større sirkler fra skuddplassen. Ole skjøt på en avstand av knapt 25 meter. Til slutt finner vi blod. En stund senere oppdager vi en knekt pil med blodig skaft og pelsrester som ser ut til å komme fra bogen. 

Vi følger etter sporet og får kontakt med dyret. Etter et par mislykkede forsøk, lykkes vi endelig i å gi den et fangskudd. Mye blod har blitt sugd opp av den tette pelsen.

Praktfull kjempe

Du kjenner det ordspråket, at man kan få alt man ønsker, bare man er villig til å jobbe for det? Og nå er jobben nesten ferdig. For der ligger bukken, en praktfull gammel kjempe. Minst seks år, ut fra de forhøyde årringene på de krigsmerkede hornene. 

Frank og Johnny kommer for å beundre bukken. De gratulerer Ole og hjelper til med å dra den ned til slakteriet.

– Nå er du også buejeger, ler Johnny.

Fra å ha et uklart og romantisk syn på hva buejakt er, har interessen nå gitt Ole reell kunnskap og empiriske fakta. Han har alltid bestrebet at jakta skal skje på like premisser for jeger og vilt, men dette er noe av det vanskeligste han har forsøkt seg på.

Jeg trodde faktisk en stund at det ikke skulle være mulig å komme på skuddhold. Buejakt stiller ekstreme krav til alt du gjør. Lyd, lukter og synsinntrykk forsterkes. Denne jaktformen tilfører en ekstra dimensjon. 

Jeg tar kveldsjakta med et siste forsøk på hjorten. Jeg får faktisk mulighet på en spisshjort, men bestemmer meg for å gjøre et forsøk senere på en større bukk. 

To uker etter er jeg tilbake. Jeg lykkes med å felle både en bukk og en rev med buen. 

Så da antar jeg at jeg også er buejeger. Til sist!

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2018.