Oktober er så vidt begynt, men her i fjellene nord i British Columbia er høsten allerede godt på hell. Likevel har vi godt håp om å få med oss siste rest av elgbrunsten, før vinteren setter punktum for sesongen. Årets siste tur etter storoksene blir så heftig som bare jakt i Canadas enorme ødemarker kan være.
Se filmen lenger ned i saken!
Med hest inn i ødemarka
Klokka er fem om morgenen idet vekkerklokka ringer. Nile er den første som reagerer. Han hiver på seg klærne og er ute for å jage inn hestene før jeg har rukket å få på meg buksene.
For å være klare til dagens jakt, bør vi innen frokost ha fått inn hestene fra utmarksbeitet, samt ha salet dem opp med pakksaler og ridesaler. Vi er heldige i dag, for hestene står ikke langt vekk. De løper velvillige inn i innhegningen hvor de belønnes med den daglige dosen havre. Idet den faste rutinen er unnagjort og hestene har fått på seg salene, har kokken Anita disket opp en solid frokost for oss. Jegerne som vi skal guide de kommende dagene, er allerede godt i gang.
LES OGSÅ: Elgjakt i Norge
«Ricky er helt i ekstase, og mener dette må være hans største jaktopplevelse, kun tangert av en leopard som han skjøt i Afrika en gang.»
Klokken tolv er de åtte hestene ferdig lastet med utstyr og proviant for ti dager. Endelig kan vi krysse Spatsizi-elva som slynger seg milevis gjennom jaktområdet. Vi har løyve til å felle både elg og karibu, så det ligger an til å bli en spennende tur. Nile og jeg skal ri med de to jegerne Scott og Ricky innover en sidedal til Spatsizi River. Omlag seks timer lengre inne står det ei hytte som vi skal bo i.
Hestene tar seg godt frem i terrenget. Etter et par timer i gammel granskog kommer vi ut i åpent lende i dalen der vi skal jakte. Langs elva vokser det tett med meterhøy vier. Utallige fallgevir fra elg vitner om at dette er gode jaktmarker. Men vi har ti dager på oss og god tid. Vi lar derfor de tungt lastede hestene bestemme farta, og kan ikke annet enn å nyte turen innover endeløs villmark.
Les også om heftig bjørnejakt på Vancouver Island
Kryssfinér i krattet
Men jaktturen holder på å bli kort, nær sagt altfor kort: Nesten fremme ved hytta stopper jeg hesten. Noen hundre meter oppe i lia på andre siden av elva ser det ut som om noen har plantet to gule kryssfinérplater midt i vierkrattet? Jeg lirker opp kikkerten: En stor elgokse står og myser mot oss!
I full fart binder vi hestene i ei enslig furu i vierbeltet, før vi smyger oss inn på 300 meter. Da kommer vi ikke nærmere på grunn av elva. Jeg prøver å lokke den nærmere med noen skingrende elgkulyder. Oksen stirrer så smått interessert mot oss, før ei elgku brått skjener opp fra vieren. Hun setter kursen rett vekk, og drar med seg oksen opp lia inn i den eviggrønne granskogen.
Scott murrer noe om at han hadde vært godt fornøyd med den oksen der, men det føles likevel helt greit å la den gå: Dette er jo ikke første ordentlige jaktdag engang! Jeg vil gjerne bruke de ti dagene vi har til rådighet for å jakte her og utforske dalen og områdene videre innover.
Vi tusler tilbake til hestene. Mens vi rir den siste biten inn mot hytta der vi skal bo, kan vi se både oksen og kua stå i en liten åpning oppe i skogen mens de nysgjerrig stirrer ned på oss. Slike rare dyr har de visst knapt nok sett før.
Resten av kvelden rigger vi camp rundt hytta. Vedovnen varmer fort opp i den lille hytta. Vi legger oss tidlig, men kombinasjonen av gryende jaktfeber foran morgendagen og et snorkeorkester uten sidestykke, gjør at det ikke blir mye søvn i overkøya.
Den evige vier
Neste morgen rir vi ut parvis hver vår vei. Nile tar med seg Ricky opp i en sidedal som han har god tru på. Scott og jeg velger å følge dalen videre langs elva, for dette må da være så godt som et elgparadis. Vieren ser ut til å være evigvarende her, der den følger elvas dovne meandersvinger fra side til side.
Vi stopper for å spise lunsj og nyter utsikten fra en kolle, da vi får bekreftet hvilket «elgdorado» vi befinner oss i: Idet vi er ferdige med å spise, ser vi en stor okse krysse en halv kilometer innenfor. Dessverre er den ikke interessert i mine forsøk på lokking. I godt driv fortsetter den inn i granskogen på andre siden av dalen.
Vi rir videre for å finne et godt lokkested, og ser en fin tange hvor elva har gravd seg innunder en høy grusrygg, noe som gir oss god oversikt mot andre siden av dalen. Vi binder hestene i skjul et lite stykke lengre bak, før vi setter oss til for å lokke.
Elva klukker stille under oss rundt tangen der vi sitter, mens ei elgkus lengtende lyder bryter stillheten utover dalen. Jeg venter noen minutter, før neste strofe på ny bryter stillheten. Så lytter vi igjen.
– Hørte du det? spør jeg Scott. Nope, han har ikke hørt noe, men elvas lyder seksti meter unna gjør det ikke lett å skille lydene fra hverandre. Likevel er jeg ganske sikker på at jeg hørte noen grynt fra den andre siden av dalen. For sikkerhets skyld går jeg tilbake til hestene og henter rifla til Scott, siden han har glemt å ta den med fra salhylsteret på hesten som symptomatisk nok heter Moose.
LES OGSÅ: På jakt etter snøgeit i Canda
Oksen i elva
Jeg er akkurat kommet tilbake til Scott. Idet jeg står fullt eksponert oppe på grushaugen, ser jeg en gedigen elgokse gjøre akkurat det samme 500 meter unna på motsatt side av dalen. Jeg hiver meg ned og lemper børsa bort til Scott, mens jeg hvesende peker mot elgmonsteret. Da ser Scott den også.
Mens pulsen hamrer i ørene, lager jeg lange og lengtende brunstlyder fra elgkua med påfølgende kontaktlyder. Oksen på den andre siden er ikke vond å be. Den kommer travende opp langs elvebredden og svarer i form av korte grynt med jevne mellomrom.
Oksen kommer sakte luntende på motsatt bredd av elva, og har kursen akkurat mot der vi vil ha den! Idet den er 150 meter unna, får vi skjul bak ei gran som står rett foran oss. Jeg slutter å lokke mens vi flytter oss noen meter for å få renere skuddfelt.
Hjertene hamrer. Med skjelvende pust ser vi en elg i sin beste alder lunte på motsatt bredd. Det er den største elgen jeg noensinne har sett – og det hele er en drømmesituasjon: Scott har godt anlegg på skytestøtten idet oksen kommer ruslende frem fra grana. Han vil likevel ikke skyte mens den er i bevegelse, så jeg må stoppe den med et kort oksegrynt.
Scott treffer midt i lungene med 7 mm'ern. Oksen bykser til idet kula slår gjennom brystkassa, før den løper over elva mot oss. I et par sekunder står den og svaier på elvebredden, før den sjanglende tar et skritt bak og ramler i elva så vannspruten står.
Fuktig slakting
Adrenalinet koker! Spenningen hos oss begge avløses av jubel over en jaktopplevelse vi begge vil huske for resten av livet. Deretter inntar alvoret og situasjonen oss: Sjefen har sagt at de store oksene kan veie over 700 kilo i levendevekt. Det er bare å glemme å rikke på dette beistet, så det blir en våt opplevelse å slakte slik den ligger i elva.
Det tar oss tre timer å partere elgen i elva. Når vi er ferdige, etterlater vi kjøtt og gevir liggende på store elvesteiner. Godt fornøyde rir vi tilbake til hytta for å hente flere hester for å plukke opp kjøttet dagen etter. Den eneste tanken som plager meg, er om grizzlybjørnen skal oppdage kadaveret i løpet av natta.
Nile og Ricky ankommer hytta samtidig som oss. De har ikke sett annet enn ulv og en grizzlybjørn, så de bestemmer seg for å bli med oss innover i dalen for å hjelpe meg med å pakke elgen på hestene. Da kan de jakte seg videre derfra, for det virker som om det kan stå en del elg innover der.
Med nattens snorking friskt i minne, legger jeg meg like gjerne på benken utenfor hytta. Mens elvesuset sakte svever gjennom villmarka, går dagens spennende elgjakt i repeat bak netthinna.
Rickys elg
Når jeg våkner neste morgen, ligger det et tynt lag med snø som melisstrø oppå soveposen. Det har likevel rukket å klarne, så stjernene blinker sakte på himmelen over meg. De må snart vike for sola som begynner å male horisonten gul over fjellene i øst.
Jeg disker opp en kjapp frokost med egg og bacon mens Nile saler opp hestene. Vi er ivrige etter å komme oss fort av gårde for å hente elgen og jakte videre.
Vi har bare ridd en liten kilometer fra hytta, før vi igjen skimter gevir i vierkrattet. I full fart hopper vi av hestene, som blir overlatt til meg. Nile drar med seg Ricky framover i krattet mens han lokker elgen nærmere. Den kommer like villig som den i går! Ricky skyter så den stuper med nesa først i bakken. Så «enkelt» kan det også være en gang iblant, selv om det heller tilhører sjeldenhetene.
Også denne elgen er en okse av respektabel størrelse. Ricky er helt i ekstase, og mener dette må være hans største jaktopplevelse, kun tangert av en leopard som han skjøt i Afrika en gang. Når jaktgjestene viser såpass glede over opplevelsene vi har gitt dem, er det givende å jobbe som guide.
Med Kong Vinter i hælene
Neste dag blir det hvile, siden Scott og Ricky vil slappe av litt. Det er uansett meldt vind i fjellet dit vi nå har tenkt oss på leting etter rein. Men Diana har såvisst ikke glemt oss, selv om vi tar en hviledag: Når vi kommer opp på reinsfjellet påfølgende dag, får begge jaktgjestene skutt hver sin karibu. Denne turen gjør visst ikke annet enn å gå på skinner!
Likevel blir vi raskt nok minnet om at alle gode eventyr har en slutt, så også denne jakthøsten: Turens siste dag kommer med tunge snøbyger feiende ned fra fjellene, som for å varsle at Kong Vinter er i siget.
Det blir en kald ridetur hjem. Likevel griper jeg meg flere ganger i å beundre den lange kortesjen med Nile i spissen, der tungt oppakkede hester frakter kjøtt mens fire store gevir vaier på toppen. Det er tøft å se hvordan de snor seg forbi trær og busker, selv om børene gjør dem dobbelt så brede.
Vi krysser Spatsizielva for siste gang i år. Etter at gjestene er dratt og campen er klargjort for vinteren, venter en 100 km lang ridetur tilbake til sivilisasjonen. Uvitende om hva vinteren skal bringe av pandemier og reiserestriksjoner, gleder vi oss allerede nå til å krysse Spatsizi-elva på leting etter jakteventyret.
Jakt i Spatsizi
Spatsizi Plateau Wilderness Park er i British Columbia, 200 km sør for Yukon-grensa. Campen er en av BCs største, og drives av BC Safaris og Collingwood Bros.
I hovedsak selges jakt på stone sheep, elg, caribou og snøgeit. Stone sheep koster 46 500 USD, mens enkeltjakt i ti dager på øvrige arter koster 17 750 USD. Pakke med f.eks elg og caribou koster 22 750 USD.
Området preges av fjell og boreal granskog. Temperaturer varierer, men Spatsizi har et stabilt innlandsklima. Man kan derfor pakke etter værforhold omtrent slik vi har det i Norge ved samme årstid.
Det er gode fasiliteter, selv om de fleste jaktene foregår fra hesteryggen. Hestene er godt vant med uerfarne ryttere. Guidene er rutinerte og har alltid overskudd til å sørge for at sikkerheten blir tatt hånd om. Det tilbys også elg- og snøgeitjakt fra elvebåt.
For den som legger i litt innsats, er drømmeoksen innen rekkevidde på en rå tur man vil huske livet ut. På www.spatsizi.com finner du mer informasjon.
