Storbukkjakt på Grønland

Kun en liten time etter at vi landet i Nasarsuaq, den eneste internasjonale flyplassen som ligger sør-øst på Grønland, har vi bunkret opp både drivstoff og forsyninger nok til en ukes villmarksliv, og er på vei med småbåt mot sydspissen av dette arktiske eventyrlandet.

Boplassen til den sagnomsuste vikingkongen Eirik Raude passeres i 15 knop, hvilket er mer enn fort nok da stadig knuffing med mindre «isfjell» minner oss på hvor sårbart det tynne glassfiberskroget er og det ekle faktum at kun en tiendedel av isfjellet stikker opp over havflata!

Men båtføreren, en optimistisk yngre kar med tydelig eskimoaner og ungdommelig (over?)mot, virker svært komfortabel med tilværelsen, til tross for hvor skremmende det er hver gang vi kolliderer med is. Det smeller og braker som om plastbåtens siste time er kommet, det knirker og knaker langsetter hele skutesida hver gang vi sklir av isen.

Trolig forstår han hvor engstelige vi er, for på en underlig blanding av grønlandsk og dansk, prøver han så godt som mulig å forklare at glassfiber faktisk er veldig bøyelig og at han aldri har havarert, til tross for at han nærmest daglig kjører båt under slike forhold.

Et sted passerer vi det imponerende innlandsmassivet, som stadig kalver; det vil si at store partier med is brekker løs og dundrer i sjøen. Unødvendig å understreke at dette skaper enda større respekt for farvannet vi ferdes i, men det er bare å stole på at denne karen vet hva han gjør.

Og bra går det jo, for etter ytterligere et par nervepirrende timer, kan vi omsider svinge inn i en mindre fjordarm og sige inn til brygga ved den nybygde jakt- og fiskecampen her på sydspissen av Grønland.

Kortreist veidemannslykke

Allerede på veien utover har vi stadig vekk observert mindre flokker med rein, samt ikke minst sel og havørn. Og det mørke to meter høye flaket vi passerte foran en mindre elveos her ute, er kanskje 2-300 storvokst sjørøye, som står og venter på nok vann i elva til å gå opp for å gyte.

Det er ikke til å unngå at både jakt- og fiskefeberen har skapt uforsvarlig høyt blodtrykk hos alle sammen, så det er ingen grunn til å kaste bort tida her i campen. De fleste monterer fluestenger og diskuterer ivrig hvilke flue som bør brukes, mens forfatteren og et par andre heller vil kikke etter rein rundt leiren. Vi må jo ha ferskt kjøtt!

Peser oss opp på første toppen bak leiren og får umiddelbart øye på flere småflokker med beitende drøvtyggere, de nærmeste tre faktisk på et drøyt riflehold unna. Håndkikkertene bekrefter at selv om det hadde vært besnærende lettvint å felle et kjøttdyr så nært og lettvint, er det jo adskillig mer artig med litt mer utfordrende jakt. Og her ser det ut til at man bare kan velge og vrake.

VI BRYR OSS derfor ikke om å gå forsiktig fram, men støkker den lille flokken som plutselig oppdager at det er fremmedelementer på besøk. Ikke veldig skremte, finner dyrene det likevel tryggest å trekke unna. Med ett får de mer fart på seg, setter ut og jager over nærmeste horisont. Der løper de selvfølgelig rett inn i en større flokk, med det resultatet at hele hopen soper med seg alt av reinkløver videre innover heia så lagt vi kan se!

Jaja, hovmod står som bekjent for fall, så da fortjente vi jo egentlig ikke bedre. En smule betutta føler vi oss nok, men kanskje  lærte vi at villreinen her på Grønland ikke er så mye annerledes å jakte på enn hjemme i Norge.

For å gjøre en lang historie uvanlig kort, det blir ikke noe indrefilèt av rein til kvelds. Men hva gjør vel det, når bitevillig og storvokst grønlandsrøye nærmest kjemper om å komme på kroken!

Neste morgen er vi på farta igjen, noen sverger fortsatt til smekre fluestenger, mens vi andre føler oss bedre med ei rifle i handa. En liten båtsmett tvers over fjorden og jaktlysten suger på nytt. Med en formaning om å ikke skyte dyr for langt i fra strandkanten krabber vi opp brattlia og er i gang.

Ned på kne de siste meterne før høybrekken for å ikke vise oss i skremmende silhuett, og blir med en gang belønnet for riktig jegeratferd.  

Kanskje 150 meter nedenfor og litt til høyre, ligger to staselige bukker og hviler. Ja, ikke bare hviler, men sover! De store, bastkledde gevirene ligger helt nede i mosen og dyrene aner tydeligvis overhodet ingen fare.

Frode Larsen vant trekningen før vi reiste ut og har derfor førsteretten til å skyte, noe den jaktkåte trønderen selvfølgelig ikke har det aller minste imot. Tvert om så ser du det nærmest sitrer i den ellers så avbalanserte og erfarne jegeren. Vi blir enige om å ligge her og avvente når dyrene før eller siden må finne det for godt å reise seg igjen. Selv om det kan virke som om akkurat det kan ta tid.

Bukkene virker veldig lite lystne på å stå opp, men tiltagende intense flueangrep av myriader av knøttsmå, kullsvarte plageånder kryper inn i øre, øyne og nese på oss, så da bør det vel være like ille for dyrene der nede.  Frode får øye på en større flokk med dyr, et sted mellom 100 og 200 rein som har søkt tilflukt ute i en breelv som renner ut lengre inn i fjorden. 

Vi fryktet myggen skulle bli lei, men det er nok denne vesle, iltre flua som vil være en større utfordring.  Den største bukken rister på hodet et par ganger, før det imponerende geviret synker ned igjen. Men så har tydelig den minste fått mer enn nok, den spretter opp, rister ivrig på hodet og gjør noen hopp på stive bein.

cloudinary

Store bukker

Men da gjør den samtidig en lei bommert ved at den snur bredsiden til når den tar en liten pause i krumspringene. Frode har lenge ligget klar med Blaser`n, skyver oppspenner`n fram, trådkorset glir inn på nakken på bukken og skviser av et kontrollert avtrekk. Islendingen som eier og administrerer reinsjakta vil ha det på denne måten.

Rene nakke- eller hodeskudd gir pene og rene slakt, og resultatet er øyeblikkelig knall og fall, forutsatt at skytteren vet hva han gjør.

Bukkens større slektning kaster seg rundt og traver over myrene, før den forsvinner ned i en dal ut mot sjøen. Dette passer jo oss utmerket og vi gjør hastig opp den felte reinen, mens en gedigen havørn allerede har oppfattet at her vil det være nok til overs også til den. Den velvoksne rovfuglen sitter på en høyde og bare venter på at vi skal forlate skuddplassen.

Det er egentlig jobb nok å dra reinsbukken ned til sjøen, og vi har absolutt behov for å ta en hvil borte ved osen, mens vi angrer på at vi ikke tok med fluestengene også. Men akk, en kan jo ikke få med seg alt heller. I alle fall ikke på en gang.

Med ett kommer en hurtiggående passbåt inn den smale fjordarmen, feier forbi uten å se oss, før den noen hundre meter unna siger sakte inn på skuddhold av noen sauer. Rimelig store i øynene ser vi to grønlendere som finner fram ei rifle og skyter tre sauer, før de kjapt går i land og kaster saueskrottene om bord i båten, før de forsvinner i enda større fart ut fjorden igjen!

Når vi senere på kvelden forteller dette til saueeieren, blir han rimelig forbannet, for å si det mildt, men konstaterer at han vet hvem de skyldige er når han får se bildene jeg har tatt av «den ulovlige jakta»! Det er ikke første gangen, og vil garantert ikke bli den siste. Og da må han, som han sier, statuere et eksempel, ved ganske enkelt å «hente» båtmotoren deres, til de forstår at de må betale for saueskrottene for å få motoren tilbake.

Å anmelde forholdet har han dessverre liten tro på, da det som nevnt har skjedde flere ganger tidligere. Uten at det har hverken medført straffeforfølgelse eller noen utpreget bedring i form av mindre tyvjakt på sauene hans. Her gjelder det tydeligvis fremdeles å vise styrke!

Men vel nede ved båten med felt rein nummer en, får vi blod på tann og fornyet jaktlyst til å prøve oss på den større bukken som løp ned mot sjøen. Nok en gang opp lia, gjøre en omgående bevegelse for å komme i riktig vind, og så er det intens kikkertspaning som gjelder. Lenge ser vi ingen verdens ting, det vil si, en og annen sel bryter vannskorpa, og enda flere havørn er på vingene.

Omsider avsløres bukken av det mektige geviret som stikker over horisonten, fremdeles litt nede i dalen vi så den forsvinne. Vi småløper sammenkrøpet over et åpent område uten dekning, før vi kan rykke noe mer uanstrengt fram mot nok en bakketopp.

Sakte, sakte sniker vi oss over toppen, mer enn klar til skudd, da det siste vi så av bukken, var knappe hundre meter lenger ned mot sjøen. Plutselig vaiende gevir mot gnistrende isbre, bukken er på vei tilbake og rett mot oss!

Gullbukk! 

Vi synker ned på kne, mens skytteren gjør seg klar! Skytteren siger uhyre sakte opp fra knestående, med fotografen rett i rygg, og der står bukken maksimalt 25 meter unna oss. Med fronten rett imot, veldig klar over at dette sannsynligvis ikke er direkte helsebringende. Helt tydelig har dyrets fluktinstinkter slått inn med alle mulige varsellamper i full flombelysning, men for sent.

På så kort hold slår 308 kula rett inn i stikkhullet, passerer videre inn i maskinrommet og lager store skader i lunge-hjerteregionen. 

Skuddeffekten er så voldsom at bukken bare faller rett ned, sparker så vidt med slappe bakbein et par ganger og er død. Så effektivt og så dødelig. Og så vanvittig spennende å reise seg opp med avsikret våpen og ditt livs reinsbukk står der kanskje 25 meter unna.

Det har vært en helt utrolig veidemannsdag på Grønland, og ennå har vi fem dager igjen av turen, som allerede har vært over alle forventninger.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i juni 2016.