Heftig bjørnejakt på Vancouver Island

Ideelt vær

Den tempererte regnskogen her er tett og dekker stort sett alt terreng. Derfor krever det flaks å være på rett sted når en bjørn er ute på skogsbilveiene eller i plantefeltene for å beite på det saftige vårgresset. Ryan har imidlertid full koll på hvor, når og hvordan: Han kjenner bjørnenes atferd, og veit hvilke temperaturer og værtyper som er perfekt bistand for jakthellet.

– Svak vind og temperaturer mellom 13 og 18 grader er etter min erfaring de beste forholdene. Er det for kald, for varmt eller for mye vind, hviler bjørnene i den tette underskogen. Sjansene for å skyte dyr da er meget små, for ikke å si nesten umulige, forklarer Ryan hviskende.

Gradestokken har akkurat trukket kvikksølvet opp på et nivå som ifølge Ryan er ideelt, da vi ser en bjørn ute på hogstfeltet. Det er kun en retning å nærme seg bjørnen for skudd, men den veien er ikke vinden helt stabil. Det er ingenting vi kan gjøre med naturens luner – men den som intet våger, intet vinner: Vi bestemmer oss for å gjøre et forsøk.

Bra bjørnebrems

Denne jaktformen vil normalt gi mulighet til å se bjørnen på avstand, før vi starter smyging til fots. Vi kan da komme på ganske tett hold før Jens kan skyte. 

Minimumskaliberet til svartbjørnjakt i British Columbia er i prinsippet det minste kaliber med sentertenning, men Jens har likevel valgt ei rifle med litt pondus: Kaliber 300 WM og et Aimpoint Micro H-2 rødpunktsikte synes som en perfekt kombo: Det relativt grove kaliberet er kjent som en effektiv bamsebrems, mens det kompakte rødpunktsiktet gir fordeler med raske og instinktive skudd på kloss hold. Spesielt under et eventuelt ettersøk vil et åpent og kompakt rødpunktsikte være nyttig i den tette og mørke underskogen.

Vi skynder oss nedetter stien, men slakker fart idet vi dreier rundt en sving og inn i området der vi så bjørnen. Den er der fortsatt, og den er ganske tett på, men vi kan kun se bakenden på den. Sjøl om sjansen virker lovende, er det ennå langt fram til et fall: For det første er vindretningen fortsatt dårlig, dernest kan ikke Ryan vurdere størrelse eller kjønn uten å se bjørnen skikkelig, og ikke minst kan ikke Jens skyte slik som bjørnen står nå.

Ferska av trekken

Vi huker oss ned og venter ei stund i håp om at situasjonen skal bli bedre. Brått kjenner vi vinden stryke en kald isfinger oppetter nakken, før den leder ferten vår rett ned mot bjørnen. To sekunder seinere spinner bamsen rundt, løper over stien og forsvinner inn i skogen igjen.

Vi velger å smyge motsatt vei i god vind. Det viser seg å være et lurt trekk: Kort etter får vi kontakt med enda en bjørn. Den gresser mellom svære stubber i et hogstfelt der skogsmaskinene har skubba sammen råtne stammer og røtter til gedigne hauger. Bjørnen er ofte ute av syne, men sjøl om tømmerhaugene tidvis skjuler bamsen, gir de oss også mulighet til å smyge stadig nærmere.

Brått skimter Jens en svart klump komme til syne 25 meter til venstre for oss. Ryan konstaterer i løpet av et halvt sekund at det dreier seg om ungbjørn, og den er ikke skytbar. Vi trekker oss stille tilbake uten å forstyrre, og fortsetter jakta et anna sted.

På rett spor 

Nå ser vi flere steder fersk møkk på veien foran oss. Han har akkurat vært her! Sjansen for at vi kan møte en bjørn når som helst, synes stor. Vi dreier inn på et sidespor som stiger opp gjennom skogen til venstre for oss. Stien er nesten gjengrodd av små-or, mens større trær henger tungt ned over sporet. Der stien møter skogsbilveien, har bjørnen knekt ei or for å markere sitt territorium. 

Vi er bare nødt til å følge sporet for å se om han har gått den veien. Stien er helt lysegrønn av nyspira gress. Det er et helt perfekt bjørnetråkk med masse beitemuligheter. Nå kan alt skje!

Skritt for skritt smyger vi oss framover, Jens med rifla i klarstilling, vi andre med øyne og ører på stilker. Stien svinger fra side til side. Møter vi bjørnen her, vil han sannsynligvis være helt på kloss hold. Det blir en situasjon som kan kreve rask handling.

Lurt av bamse

Vi ser ikke noe bjørn på den nedgrodde stien. Men det er en tydelig overgang inne i skogen der tråkket forsvinner videre i tett skog. Vi begir oss på heimveien, men fortsatt med forsiktige skritt: Har bjørnen hørt oss komme eller merka vår tilstedeværelse, kan den fort ha trukket inn i skogen, for så å vende tilbake på sporet bak oss.

Vi møter den likevel ikke på veien tilbake. Heller ikke ser vi ferske spor som kan tyde på at den har vært ute på stien etter at vi passerte første gang. Men idet vi når fram til skogsbilveien der bilen står parkert et par hundre meter mot venstre, ser vi en svart skygge smette inn i skogen nede mot høyre. Pokker og, bjørnen var på sporet, men har merka oss og trekker nå inn i den tjukke regnskogen. Der har vi ingen sjanse til å følge den.

Bjørnejakt i sokkelesten

Ryan bestemmer seg for at vi skal vente i kanten av skogsbilveien og håpe at den kommer fram igjen, slik mange bjørner gjør når de tror at faren er over. Og vi har ikke ligget mer enn i et par minutter, før den plutselig står ute på skogsbilveien igjen!

Den forsvinner rundt en liten sving, så vi må følge etter. For å lage minst mulig lyd på grusveien, jumper vi ut av jaktstøvlene og fortsetter langs gruskanten i bare sokkelestene. Når vi nærmer oss svingen, kravler vi inn under store gran-greiner som henger ned langs siden av veikanten...

Der er han! Det er kun mulig å se bakenden, for bjørnen er godt i gang med det intense arbeidet å bygge opp et nytt spekklag til vinteren. Han kommer ut på veien og fortsetter uvitende mot oss, men går hele tiden i skrå vinkel uten å gi Jens en skuddsjanse. 

Han dreier av nok en gang inn i buskaset langs veien, før han reiser seg på bakbeina og røsker ned ei saftspent or. Reviret er markert, han går ned på alle fire og tar et par skritt ut på veien – før han brått stivner. Han er så tett på at han saktens kan ha fanga en ørliten trekk. Hvis ikke skuddet faller nå, vil sjansen være tapt.

Farefullt ettersøk

Jens plasserer den røde flekken på det svarte skulderbladet, ser punktet danse febervarmt over den blanke pelsen, og krummer så fingeren. Reaksjonen uteblir ikke. Bjørnen spretter høyt i lufta, dreier om sin egen akse og lander på bakbeina, før den i et byks jumper ut av veien og lar seg oppsluke av skogen.

Hva fanden var det som skjedde?

Jens er sikker på at skuddet satt godt. Men skuddtegnet var litt atypisk, så Ryan virker en smule tvilende. Det er heller ikke mye blod å finne på skuddstedet. Kun en enkelt dråpe og litt muskelvev åpenbarer seg på et blad i veikanten. 

Dette er ikke de beste tegn. Dette kan meget vel ende opp i en farlig close up-situasjon i den bratte skråningen med tett underskog. Det gir likevel Jens en viss trygghet at han er forberedt på et raskt skudd hvis svartbjørnen skulle angripe.

De første meterne går Ryan foran for å skjære greiner og klippe til et spor. Når underskogen åpner seg noe mer, tar Jens føringa med rifla i klarstilling og rødpunktet justert til en styrke som passer i de mørke omgivelsene. Dette er en av de situasjoner som Ryan på en merkelig måte både elsker og hater: Spenningen er intens, men det kan også fort gå galt. 

Skritt for skritt tar vi oss fram, med adrenalinet dryppende fra fingerspissene. Tankene spinner på høygir i pannebrasken: Er ikke bjørnen død og kommer i et direkte angrep, vil den være så tett på at Jens kun har mulighet til å avgi et eneste slengskudd. Han må ikke bomme.

Så ser vi en dråpe blod. Så en til. Og enda en.

Lettelsen over å se den store bamsen ligge død, faller som et stort åk fra skuldrene til Jens. Ryan stikker ham neven i et skikkelig håndtrykk: Hvilken jakt, hvilken spenning, hvilken avslutning! Dette har vært ei bjørnejakt som er akkurat så intens som man ønsker at den skal være.

Bjørnejakt på Vancouver Island

Det er i alt seks outfitter-eide jaktområder på Vancouver Island, som har den tetteste bestanden av svartbjørn i hele verden. Det lever anslagsvis 12.000 bjørner på øya, hvilket betyr at det finnes en bjørn pr tredje kvadratkilometer. Der vi jakta, felles det årlig 35-40 svartbjørner.

Svartbjørnen på Vancouver Island får ikke felles ved bruk av kunstig lys eller ved åte. Avskytinga reguleres med et lisenssystem der staten fordeler lisensene mellom statsansatt fellingsmannskap, urbefolkning, lokale jegere og outfittere.

Det er vårjakt fra 1. april til 15. juni, med siste halvdel av mai og starten av juni som den beste perioden. Høstjakta starter med en periode fra 25. august til 9. september der kun buejakt er tillatt. Deretter er det tillatt med kruttvåpen fram til 10. desember.

Svartbjørnen har i likhet med Roosevelt elk levd på Vancouver Island i mer enn 10.000 år, og er helt klart den vanligste viltarten. Det finnes ellers ulv, puma, columbia coastel black tail og snøgeit, samt en liten dådyr-bestand på småøyene rundt. Sistnevnte har ingen begrensning i jakttida, da man ønsker å skyte ned den invasive arten.

Jaktguiden er alltid en nøkkelperson for uttellinga på ei guida jakt. Ryan (43) var virkelig en god guide, men så har han da også jobbet med dette sia 1996, blant anna for outfitter Jim Shockey både på Vancouver og i Yukon. Han har i tillegg jobba som undercover narkotikapoliti og har vært valgt inn i Yukons parlament.