Utfordrende jakt på kronhjort i Ungarn

At min kostelige byttejakt var et resultat av at to vellykkede beverfellinger under skikkelig grisete aprilvær i Numedal, gjorde jo ikke saken akkurat til noen dårlig avtale. Når da den trivelige ungareren hadde det «politiske ansvaret» for driften av de polske statsområdene, tilsvarende Statsskog i Norge, var det ikke til å unnslå at forventningene nærmest var skyhøye.

Riktignok var det nevnt at avtalen hadde en begrensning på at «min» hjortebukk ikke skulle ha gevir større enn 7 kilo, men bevare meg vel. Å få anledning til å felle et slikt monster, ville uansett være laaangt over all forventning og tidligere hjortefall.

Kalenderen har allerede rukket å bli snudd til et stykke ut i november, før jeg lander i Budapest og vi umiddelbart fortsetter med bil de fire timene til statsreviret Kaszopuszta, som ikke ligger veldig langt fra Tjekkia. 

Det hviler en historisk aura over administrasjonsbygget ved dette statsreviret som for øvrig også er et gammelt, ærverdig jakthotell med en gjestebokliste over politiske personligheter fra en rekke land. Det er nok å nevne Nicolae Ceausescu, Leonid Bresjenev og Fidel Castro for å nevne noen fordums storheter som bokstavelig talt har skrevet seg inn i mange andre historiebøker også.

Sørgelig stille

Min tildelte guide, godt voksne Bartosz er mer enn en smule skeptisk, han har ingen tro på at dette kommer til å bli veldig enkelt. De første ukene etter at brunsten hos hjorten er over, har de store bukkene en stygg tendens til å bare bli borte. Nærmest forsvinne inn i de mest utilgjengelige områdene og bare hvile, spise og eventuelt lege sine sår etter uker med utmattende og altoppslukende brunstaktitivitet.

Bartosz har jobbet ved dette statsreviret i en menneskealder, så han vet nok hva han snakker om, men legger til en smule mer optimistisk da han trolig ser jeg blir litt skuffet.

– Lett blir det nok ikke, men jeg har tross alt noen triks på lur, så vi får vel se!, avslutter den joviale ungareren og vil hjem og legge seg, vi skal tidlig opp i morgen! Og rett nok, det skjer lite eller så godt som ingen ting den første morgenen, i alle fall ikke noe å skrive hjem om!

Ikke noe å se og ikke et eneste lite hjortestønn å høre, absolutt ingen ting. Sent samme kveld brøler faktisk en bukk, men klokken er allerede kvart på syv på kvelden, så det er ingen tid å miste. Om en liten halvtime vil det allerede være for sent, selv med et godt kikkertsikte. Et sikte med belyst retikkel er ingen dårlig investering for denne type jakt, da vinner du en god halvtimes tid både morgen og kveld.

Jaktguiden Bartosz og undertegnede har sittet i et vaklevorent tårn og skuet ut over et felt med nyplanting av furutrær siden halv seks i ettermiddag. Vi rakk ikke frem til tårnet tidligere på kvelden da det braket til i tettskogen et snaut haglehold til venstre for oss. Like etter brøt 6-7 hinder ut av tykningen og jaget mot furuskogen på motsatt side av lysningen. Og så kom alle hjorters bestefar!

I alle fall så det slik ut i farta for en som er vant til gjennomsnittlige hjortebukker fra hjemlige trakter. Stappet av brunstig villskap og forplantningsiver fulgte den etter damene sine, det store jordbrune geviret med minst 7-8 takker på ene siden lå bakover den kraftige dyreryggen.

Naturligvis lå rifla til skuldra og trådkorset fulgte etter der det skulle, i alle fall sånn omtrent. Å bomme på 35 meter ville vært omtrent umulig, men guiden ga ikke noe klarsignal. Så da uteble smellen også. 

Først i etterkant forstår jeg at dette dyret hadde større gevir enn det jeg kunne felle.

Med samme resultat også morgen nummer to, og det til tross for kontakt med dyr flere ganger, har det vært stang ut. To ganger har vi sneket oss langs en liten elv omkranset av eng, hvor minst 2-3 hjortebukker har beitet uforstyrret. Spøkelsesfigurer som beveget seg hit og dit i råskodda som svevet en meter over bakken, det virket nesten som om dyrene svømte i kald fuktighet. Ånden sto ut av kjeften på bukkene, men dessverre; elven var grensen til naboterrenget og dyrene befant seg på feil side, selv om det bare var med 50 små meters margin!

Endelig!

Til tross for fantastiske naturopplevelser har vi egentlig ikke vært i nærheten av en ordentlig skuddsjanse, så guiden begynner å bli en smule betenkt. Han tenner stadig oftere en røyk og mumler forbitret i skjegget at i tillegg til den vanskelige perioden etter hovedbrunsten, er området svært så «hjemsøkt» av sigøynere på soppjakt!

Den siste morningen stiller Bartosz med to digre gamper og staselig hestekjerre, nå må det bli muligheter. Han forklarer på tysk at hjortene ikke er særlig redd for hester og derfor heller ikke flykter om det henger ei kjerre etter. Mer eller mindre hele dagen kjører vi rundt i de mest aktuelle områdene og vi ser mer hjort enn dagene før, men ingen store nok til å tas med hjem til Norge, mener Bartosz bestemt, selv om undertegnede mer enn gjerne hadde skutt ved i alle fall to anledninger.

Nå er det siste jaktkvelden og tiden begynner å løpe ut for en skytesugen norsk jeger med god plass til en ungarsk storbukk på veggen hjemme. Det er ingen tid å miste, vi kjapper på det beste vi kan bortetter en skogsbilvei retning den første kveldens brølebukk. Lister oss på tåballene midt i skogsbilveien, hvor en sparsommelig stripe med kortvokst gress demper gummisålenes kontakt med rullegrus. Uten forvarsel knekker det hardt i kvist til høyre for oss, og en bukk iaktar oss et sekund før den jager unna.

-Den var ikke særlig stor, beroliger Christof, - vi har da vesentlig bedre å by på! Pånytt ser vi en annen og trolig mindre bukk i tettskogen, men her inne i furuskogen forsvinner skytelyset med urovekkende hastighet. Bartosz tenner seg nok en kjederøyk, vinddraget svinger hele tiden og gjør det veldig vanskelig å ikke værstøkke

Vi prøver iherdig å sette føttene på gresstripa i midten, men vanskelig å unngå at det krasler i småstein, planen er å satse den siste halvtimen på et strategisk plassert jakttårn hundre meter lenger framme.

Jaktas sanne øyeblikk

Plutselig bråstopper Bartosz og gjør en advarende bevegelse tilbake mot meg; STÅ STILLE! 

Tunge kropper bakser hardt og voldsomt rundt i breskekjerrene rett framfor oss, men vi makter ikke å se noe i tetta. Holder pusten av spenning og mer enn frykter at nå må det gå galt, nå må dyrene merke oss, så nærme som de er! Men i siste lita svinger de tilbake og vi benytter sjansen til å følge på, forhåpentligvis klarer ikke hjortene å skille ut de lydene vi lager fra sine egne.

Kjapper på de siste titalls meterne fram til tårnet som står i et kryss på den gjengrodde skogsbilveien, hvor den betydelig lysere vesthimmelen makter å trenge igjennom den litt mer spredte furuskogen med noen få lysere striper.

Knapt har vi klatret opp og satt oss til rette gode seks meter over bakkenivå, så kjappe, tunge skritt mot venstre og over skogsbilveien klirrer i grus, en grovvokst hjortenakke siger fram bak ei lubben einerbuske, kanskje 30 meter fra meg.

Husquarnaen lister seg uendelig sakte til skuldra og trådkorset smyger seg inn over dyrenakken, mens jeg lener meg til høyre for å komme så langt inn mot bogen som mulig.

Men Bartosz` beroligende hånd forhindrer en katastrofe, det er bare en «liten» titagger som klyver fram i skogsbilveien. Men pass på!, signaliserer ungareren med øynene, det kan veldig fort komme flere dyr etter den første.

Deiser i bakken

En vesentlig større kropp siger fram, men nå er det så mørkt at jeg ikke klarer å se hvor stor bukken er. Men det gjør tydeligvis Bartosz; - Schiessen!, puster han ut!

Rifla er allerede i anlegg og pekefingeren lever nesten sitt eget liv og jeg enser knapt smellen, men registrerer gjennom munningsflammen at bukken deiser i bakken.

Den sparker febrilsk med alle fire kløvene og klarer på mirakuløst vis å komme seg på beina igjen. Deretter raser den ut i furuskogen til høyre, men det høres betryggende ut, kraftige kvisteknekk og så nærmest bråstopp og tydelig kollisjon med grøvere trevirke.