En hjortehind kommer til syne. Men å skyte når jeg bare ser skimt av hode og hals i full fart på over 200 meter, er ikke noe å tenke på. Men stopper den, så er jeg klar, med god støtte fra Viper Flex’en, bokstavelig talt. Men hinden har det travelt, og overveier så visst ingen planer om å stoppe.
Litt senere ser jeg en hjort kommer springende nede i dalen på vei opp en gresskledt renne som leder forbi meg. R8'en ligger klar i skytestokken og jeg skrur opp forstørrelsen til 14x.
Jaggu stopper hjorten opp og stilller seg med bredsiden til. Å neiiii, det er en spissbukk; det eneste dyret vi ikke får skyte! Som om bukken vet dette, tar den seg god tid, før den traver videre idet hundene nærmer seg igjen. Den løper elegant oppover åskammen før den forsvinner over neste ås. Men rett etter smeller det fra samme kant. Det viser seg at en av finnene har tøyd jakt-gjestfriheten i lengste laget.
Legendariske Monteria
Jeg har lenge hatt lyst til å prøve en «Monteria» i Spania eller Portugal. Monteria er en tradisjonell årlig jakt, hvor viltrike områder blir jaktet kort og intenst for å holde vilttettheten på et normalt nivå. Jakten involverer store mengder drivende hunder, og det er gjerne flust med skuddsjanser.
Da jeg fikk et rimelig tilbud om to dagers jakt i Portugal, ble jeg derfor interessert. I området var det primært hjort og villsvin, men det kunne også forekomme dåhjort i drevene. I prisen kunne det skytes seks hjortebukker uansett gevir, samt fri avskyting på hind, kalv og gris. Jegerne måtte stille godt skodd med 80 skudd og det skulle slippes 625 hunder (ja, du leste riktig…), så dette hørtes da voldsomt action-mettet ut!
Jeg kontaktet noen som hadde jaktet i samme område, og de var fornøyde med både opplegg og servicen som de hadde fått. En film fra en Monteria i samme område avgjorde saken: Jeg kontaktet et knippe jaktkamerater – og brått sto jeg med 17 jegere på lista. Her var det jaggumeg ikke bare jeg som hadde lyst til å prøve Monteria!
Skuffende resultat
Men resultatet etter første jaktdag ser ikke helt ut til å innfri forventningene: Selv har jeg altså bare sett to dyr, og den ene etter den andre rister på hodet når jeg kommer tilbake til campen.
Men nissedølen Geir og elgjegeren Per fra Mosjøen ser svært så fornøyde ut. Særlig gledelig etter den labre starten er det å se at også Bjørn er blant de heldige: Han har vært med på flere drivjakter i Polen uten å løsne et skudd.
– E e' veldi fornøyd, Abraham, gliser den trivelige eks-lensmannen fra Vegårshei fra øre til øre.
Humøret i den norske ekvipasjen er heldigvis bra. Alle vet at jakt kommer uten garanti. Vi blir sittende ved bålet utover kvelden med hver vår G&T eller øl i handa. Dette er positive og optimistiske jegere, så vi blir enige om at neste dag nok vil bli bedre.
Andre jaktdag
Etter posttrekking neste dag blir vi kjørt ut. Jeg blir plassert ved et tre med et kjempestort, kupert jorde bak meg. Jeg skjønner fort hvorfor posten er akkurat her etter å ha studert bakken: Det er en tydelig sti etter mange dyr som har passert!
Jeg måler raskt avstander til noen markerte punkt for å ha grenser for hvor jeg kan skyte. Det kan bli noen lange skudd, men i tilfelle «nærkamp» starter jeg alltid med siktet zoomet ut til max på 1,8x.
Foran meg er det lavere busker som går over i en li med tettere skog. Helst skulle jeg hatt øyne i nakken, for her kan det komme dyr fra alle kanter.
Og det er nettopp det som skjer: En gang jeg snur meg, kommer det en hjort travende parallelt med viltstien på over 200 meters hold. Jeg ber en stille bønn om at den må stoppe – og for en gangs skyld blir jeg bønnhørt: På 170 m hold stopper den med siden til. Den løfter hodet høyt, så jeg ser raskt at det er en spissbukk – og i dag får vi skyte dette!
Med stødig støtte på Viper Flex’en klemmer jeg av skuddet og repeterer raskt idet rødpunktet hviler rolig på hjortebogen. Bukken hopper karakteristisk opp i luften og tegner for et godt treff, før den forsvinner bak noen busker like ved. Litt etter kom hundene losende etter, for så å bli stille bak buskene. Yess, det er et godt tegn!
Det løsner
Jeg skrur ned V8-siktet til 1,8x igjen og dytter inn en ny patron i magasinet. Jeg ser brått en bevegelse til venstre for meg: Der kommer en hjortehind i full fart gjennom skogen rett mot meg!
Jeg skyter et skudd, men hjorten fortsetter mot meg på den andre siden av et tre. Nå kommer det godt med å ha skrudd ned siktet: På kort hold legger jeg god sving i Blaseren og skyter et skudd, men dyret fortsetter i full fart. Raskt inn med ny patron. Holder i framkant av halsen, fortsatt med god børsesving. Da reagerer hjortehinden: I skuddet tar den en framlengs salto og blir liggende helt urørlig.
Like etter kommer hele hundekobbelet på sporet bak. De kaster seg over byttet og får seg et solid hjortemåltid. Ikke helt etter norsk målestokk, dette.
Tabbe deluxe
Nå begynner det bli fart i sakene, og det ser ut til å være flere dyr i anmarsj! Jeg står klar med oppspent rifle på skytestokken, men spenner ned idet jeg hører drivere passere i nærheten.
Dette fører til en supertabbe: Jeg ser brått en brun skygge mellom trærne. Men fanken heller, det er jo en mellomstor bukk! Jeg sikter og klemmer inn avtrekkeren, bare for å oppdage jeg jo har tatt ned oppspenneren på Blaseren. Før jeg rekker spenne opp på ny, går bukken rolig inn bak en busk og blir borte.
Men heldigvis får jeg raskt plaster på såret: En 8-takker kommer springende over jordet på vei mot skogen. Jeg bruker Viper Flexen som enfoting og følger bukken i V8’en. Med god sving i rifta skyter jeg på 110 m hold. Bukken tar en framlengs salto og blir liggende helt urørlig. Jeg skyter raskt et sikringsskudd: Man vet aldri når et dyr går ned i smellen. Plutselig kan det sprette opp igjen.
Bedre uttelling
Da vi møtes etter endt jaktdag, er resultatet bedre for de fleste i dag. Per har skutt til sammen sju dyr, Bjørn har fått tre bukker og en hind, mens Geir har fem dyr i bakken. Grisespesialisten John Geir fra Vegårshei har fått nedpå tre villsvin samt en hjortehind og en kalv. Tore Erling fra Mo i Rana har kun skutt ett dyr, men det er til gjengjeld en fin 12-takker. Han er rimelig fornøyd:
– Men vi må heller dra tilbake til Afrika igjen, Abraham, sier han med et lurt smil.
Svein og Arne fra Åmli er på utenlandsjakt for første gang. Svein har skutt en hjort og et villsvin, mens Arne fikk nedpå to hjortebukker samt hind og kalv. Han er sikker på han også traff en annen bukk, men det blir ikke kjørt noe ettersøk på denne. Ettersøkene her virker i det hele tatt elendige. Men ifølge en portugiser som deltar på jakten, besørger de største hundene dette på egen hånd. Men det er nok likevel ikke alt som blir funnet og tatt vare på.
Vi konkluderer i det hele med at denne jakten var så som så: At 17 mann skyter 36 dyr på 2 x 4 timer, er ikke det helt store. Det hjelper ikke at forventningene er spent høyt av turarrangøren, med beskjed om at vi må ha med 80 patroner hver.
Dette ble altså historien om den ikke helt perfekte Monteriaen. Kanskje ikke alltid lurt å velge billig?
Reisetips og utstyr
Det er mange muligheter for flyruter til områdene der Monteria-jakten bedrives. Jeg valgte en som gikk direkte fra Gardermoen til Lisboa: Mellomlandinger øker sjansen for forsinket bagasje, noe man særlig vil unngå på en todagersjakt.
Vi ble kjørt fra Lisboa til jaktområdet Santo Isidro, hvor vi bodde på Casa De Meada. Det var en idyllisk plass på en kolle med utsikt både utover jaktterrenget og over til Spania. Vi ble innkvartert på fine rom med dusj, toalett og gode senger, samt spiseplass og bar rett ved.
Optikk
Når det gjelder optikk, bør man ha et kikkertsikte med liten forstørrelse og stort synsfelt som for vanlig drivjakt. Men siden det også kan bli lange hold, bør det gjerne være 6 x eller større forstørrelse. Deltakerne hadde følgelig kikkertsikter med god optikk og zoomområder 3-12 x, 1,8-14 x, 1-8 x og 1-6 x. Personlig vil jeg ha så stort zoomområde og synsfelt som mulig, og synes Zeiss V8 1,8-14 x 50 er perfekt til det meste av slik jakt.
Normalt står du med kikkertsiktet på minste forstørrelse, slik at du har et stort og godt synsfelt hvis dyrene brått dukker opp på kloss hold. Du har nemlig bedre tid til å skru opp forstørrelsen dersom holdene blir lange. Rødpunkt i kikkertsiktet har blitt en favoritt hos meg, for det er særlig en fordel på vilt som er i bevegelse.
Avstandsmåler
På grunn av forskjellige skyteavstander og ukjent terreng/ landskap, er det lurt å ha med en avstandsmåler. Da kan du måle opp avstander mens du venter på at drevet skal starte, slik at du vet hva som er trygge hold.
Selv sverger jeg til nye Zeiss Victory RF 10x42, et fantastisk redskap når det kan bli drøye hold. Her kan du legge inn data for ammunisjonen du bruker, og overføre det til Zeiss-siktet via blåtann. Da kan du stille inn kikkerten slik at du ser antall klikk du må justere på ulike hold. Et fantastisk redskap som trygt kan anbefales!
Ammunisjon
Du bør også kjenne godt til ammunisjonens ballistikk, ettersom det kan bli stor variasjon i skuddhold og allsidig skyting. Om du vil justere opp eller holde over på lange hold, er en smak- og vanesak. Det siste er selvfølgelig den raskeste metoden. Men det viktigste er at du vet hvor mye kulen faller og behersker lange avstander.
Skytestøtte
Vi ble anbefalt å ta med skytestøtte, noe jeg er glad for at jeg hadde på 170 metersholdet. På hjortebukken jeg skjøt i fart på 110 meter, brukte jeg Viper Flex som en monopod med stort hell. Flere av de andre fikk dog ikke bruk for skytestøtten, da de fikk dyrene på korte hold i stor fart.
Likevel kan det være greit å la rifla hvile klar i skytestøtten, ettersom du blir stående parat i flere timer. Hvis du da plutselig får sjansen på dyr på lange hold, kommer den godt med!
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i september 2019.
