På hjortejakt i Skottland for første gang

Lia opp fra fjæresteinene starta lett, men ble snart verre. Stalker Iain Biggart på Kilchoan Estate førte an, med jaktrekrutt Kristin Fossmo og hjortenestor Johan Trygve Solheim fra Norsk Hjortesenter hakk i hæl. Både Jake Hunt og Uilleam McCarrol O'Neill var med som ghillier, i tilfelle dagen skulle bringe dobbelt bukkefall.

Tomme gjester

Iain hadde slakka litt på tempoet, etter å ha gått av seg den verste bukkefeberen første dag. Brunsten var i anmarsj, og han var opptatt av å levere god jakt til de norske gjestene. Et jevnt sig var alltid bedre enn at noen i følget gikk seg tomme for energi.

Det hadde han opplevd før; jaktgjester som ikke var forberedt på de fysiske utfordringene som hjortejakta i The Highlands kan innebære.

Et følge tyskere hadde stoppa nettopp i denne lia og gitt klar beskjed om at de ikke hadde til hensikt å gå et skritt til. Et annet følge som hadde bestilt full forpleining hele jaktuka, hadde stilt på jaktbriefinga morgen nummer 2 med koffertene ferdigpakka. De satte seg på første båt heim igjen.

Les også: Hjortejegerens supertips

Bratt start

Hver gang det skotske vertskapet stoppa for å ta en røyk, passa Kristin på å bruke pausene til å fylle på med vann, brødskiver og sjokolade.

Første dag hadde vært en vekker: Fjellsidene hadde sett så overkommelige ut, åpne og gresskledte som de var. Men 500-600 høydemeter krevde sin innsats åkkesom. 

Og så var det stresset rundt alt det uvante: Jegerprøven var fersk, kun fem måneder gammel. Hun hadde trent mye med rifle, men rekylen var fortsatt en fremmed trøkk – nå forsterka av et ukjent estate-våpen med annerledes avtrekk, kikkert og sikring.

I tillegg kom den rare følelsen av å være gjest og jeger i fjellterrenget; å gå bak en jaktguide som bestemte alt, med en «tjener»/ ghillie bak som bar børsa.

Psykologisk genistrek

Riktignok hadde hun fått en «flying start» som hjortejeger: På jakt i øyværene utafor Florø hadde hun sittet første dag på post med Svend Arne Vee som rutinert jaktmentor. Da de første dyra i drevet kom travende på hundre meters hold, hadde hun betakka seg: Dyr i bevegelse var ikke det hun skulle starte med.

Da en 8-takker kom en halvtime seinere, hadde beslutningen omkring det å felle et dyr blitt modna i henne. Idet Svend Arne plystra på bukken og den stoppa med full breiside på nitti meter, var hun klar: Bukken gikk rett ned.

Men nå gnagde motbakkene – virkelig. Ikke bare var hun støl i leggene; det kjentes ut som både rompa og ryggen trygla etter fred. Autopiloten fra utallige fjellturer i Norge slo inn: Et bein foran det andre. Motbakken tar slutt, før eller siden.

Iains psykologiske genistrek med å fortelle om «håpløse» utlendinger, hjalp også: Det sørga for å motivere litt ekstra til å hente mer energi i viljesenteret.

LES OGSÅ: Guiden til hjortejakt

Den stundesløse

– Se hvordan han kaver, kommenterte Iain. Det var en av de stadig mer kjærkomne kikkertpausene, da den bratte hjortelia begynte flate ut.

De hadde sett flere flokker med koller og bukker som varta opp fruene. Nå var det to hanndyr foran dem som begge var «shootable». Den ene hadde stø kurs vekk fra dem over den høyeste fjellryggen, mens den andre trava omkring, stadig med ny kurs.  

De hadde sett ham lengre nede; en returbukk, grov i kroppen og tilsynelatende symmetrisk i det staselige returgeviret.

Nå dreide han brått rett mot dem, eller rettere sagt ned lia de nettopp hadde kommet opp, før de svingte rundt siste berghump for å få oversikt over dalen.

– Han tar jo aldri en pause! la Iain til. 

For det gjorde ikke bukken: Han hadde knapt tid til å beite, hele tida rastlaust travende rundt.

Men trolig handla det verken om skjebnetro eller forutanelse. Det var nok heller kombinasjonen av brunsthormoner og den nedgraderte statusen til returbukk som jagde i kroppen: 

En gang en staselig herremann og ubestridt sjef. Nå – en gammel mann, men fortsatt av det staselige slaget som du legger merke til i ei forsamling.

Stalkerens stamina

Idet bukken forsvant over bergryggen, hadde Iain klekket ut strategien: "Vandreren" hadde nok ikke tenkt å stoppe. Han var trolig på leit etter koller.

Ut fra terrenget, ville han da antakelig dreie rundt øverst i lia og holde sjøsida mot nord. Dette ville lede ham inn i neste bekkedal. Der kunne de rekke å avskjære ham hvis jegerfølget speeda opp!

Kristin hang seg på da Iain satte opp farta. Nå hadde hun fått igjen pusten, og hun skjønte at noe var i gjære: Iain hadde kontroll på dette dyret. 

Da de kom fram på den første kanten, parkerte Iain resolutt stalker-staven i bakken: Hit, men ikke lenger, var den uuttalte beskjeden til jaktgjestene.

Han smaug seg fram på kanten og skanna kjapt den øvre delen av lia. Hmmm, ingen bukk å se. Fram med kikkerten. Nei. 

Tilbake til staven, der de andre venta. Ei lita grimase sa alt.

Ett lite framrykk til. Kristin hang i hælene. Ghillie Jake og hjortenestor Johan Trygve rett bak. Fram på neste knaus.

Granittneven og havet

Det er symptomatisk hvordan Skottland møter havet: Det er like gjenstridig som skottene sjøl.

En granittneve som slår inn i havets endeløse gnag. En underbitt kjeft som svelger dønning etter dønning, mens havet sikler ut gjennom et skeivt flir av gamle tannstubber.

Her har de stått imot herrefolket fra sør, som bygde seg gods da dronningen gjorde det posh å ha jakteiendommer i nord. 

Her overlevde de på å tjene herren den ene dagen, og dra på tjuvjakt den neste. Poaching og «Macnab» er en like akta kunst i folkesjela her som heimbrent på bygda i Norge.

Så flyter det da fortsatt flust av norske gener i skotsk blod.

Øyeblikket

Framme på knausen ser Iain bukken. Den står rett under en bratt berghammer, nesten skjult øverst i det visne bregnekrattet. 

Iain snur seg. Kristin og Jake ser spørrende på ham noen meter lengre bak. En tommel opp er alt som behøves, så har Jake dratt fram rifla fra futteralet og rekker den til Iain. 

De aker seg fram på kanten. Iain først. Han legger til rifla, vifter fram Kristin med peikefingeren. Hun kravler fram bak våpenet, og Jake følger opp på sida med kikkerten.

– Ser du bukken? spør Iain.

Kristin leiter febrilsk i siktet. Hun ser hvor han har retta inn våpenet. Men hun kan ikke skille ut noe dyr fra bergvegg, bregnekratt og lyng som stuper videre ned fjellsida mot sjøen. Hun aner likevel en mørk kontur helt inntil fjellveggen.

– Mener du der berghammeren møter bregnekrattet, spør hun for å forsikre seg.

– Jeg sliter med å se retningen hans, legger hun til.

Iain bekrefter det Kristin ser: Bukken står i motbakken slik at den mørke bringa gjør ham vanskelig å se i den skyggefylte overgangen mellom bregner og berg.

– Skyt ham, sier han resolutt.

Kristin samler seg. Kjenner den uuttalte utålmodigheten. Kjenner at situasjonen blir snudd; at det er hun som nå må levere. Finner bukken i trådkorset igjen og sikter.

– Skyt ham, gjentar Iain.

Så krummer hun fingeren rundt avtrekkeren.

Klam hånd om hjertet

Bukken ble borte i smellen.

– Reload, brølte Iain. I det samme ropte Jake ut en advarsel.

Kristin tok ladegrep, men innså etter et raskt blikk i kikkerten at hun ikke ante hvor dyret var blitt av. Idet hun rakte fram rifla til Iain, grep han den automatisk og la seg til.

«Faen», tenkte hun, mens hun kjente en kald visshet skylle gjennom kroppen. Det var ikke slik det skulle starte. Drillinga på jegerprøven. Timene med trening. Det verste som kunne skje. Allting fånyttes.

Sekundene sneglet.

Ingenting mer skjedde.

Så senka Iain skuldrene og pusta tungt ut gjennom munnen.

– Gratulerer, sa han idet han snudde seg mot Kristin. 

Kristin så ut som et stort spørsmålstegn.

– Er den død?

– Ja, den er nede, bekrefta Iain. Jake slutta seg til gratulasjonene, og Kristin snappa uvilkårlig etter pusten idet panikkens kalde grep slapp hjertet.

I samme sekund ser hun bukken hoppe opp igjen. Hun peker stumt febrilsk over skuldra til Iain. Rekker ikke åpne munnen før han ligger klar igjen over rifla med Jake ringside bak kikkerten. 

Men nå blir den liggende.

Debutantens tvil

Vel framme ved dyret ble det nye gratulasjoner, nå også fra Johan Trygve og Uilleam. Det var en virkelig flott returbukk, med seks ekstremt kraftige tagger på det grove geviret.

Kristin kunne likevel ikke fri seg for en gnagende tvil omkring hvor «fortjent» dette var: Det var Iain som hadde sett dyret og klekt ut planen for å avskjære det. Det var Jake som hadde båret rifla og gjort den klar. Og det var Uilleam som nå skulle dra dyret ned.

Alt hun hadde gjort, var å gå etter dem opp lia og trekke i avtrekkeren da det avgjørende øyeblikket kom. Men samtidig – kanskje det var nok? Kanskje det var alt hun var forventa å gjøre på ei slik gjestejakt? Og hadde hun ikke også lært noe nytt, både om seg sjøl og om jakta?

Hun bestemte seg for å iallfall nyte øyeblikket og den skotske naturen: Da dyret var gjort opp og de tre skottene gjorde seg klare for å dra det ned til sjøen, takka hun ja til tilbudet fra Johan Trygve om å gå «snarveien» over fjellet tilbake til Kilchoan Farm house i den klare ettermiddagssola.

A day in life

Med den erfarne hjortenestoren som guide, ble turen tilbake noe hun seint vil glømme: Etter hvert som de gikk inn over flyene på toppen av fjellryggen, pekte han ut flokk etter flokk med hjort. 

I den grad det var nødvendig: For her dirra lufta av kampen for overlevelse. Bukk etter bukk brølte utfordringer til naboen. Om ikke hundrevis, så iallfall flere titalls store bukker, med hvert sitt harem på ti-tjue koller som de jagde på. 

Midt i lia satte Johan Trygve seg til, og begynte kalle på en av de større herrene. Bukken svarte sporenstreks, og kom breibeint vaggende mot utfordreren. De to snakka åpenbart samme språk.

Storøyd og musestille satt Kristin mens bukken kom nærmere og nærmere. På femti meter var hun fascinert. På tredve meter var hun urolig: Skal de nå måle krefter, rakk hun tenke – før Johan Trygve avbraut det hele med en høylydt menneskekommentar som fikk bukken til å stoppe på trygg avstand.

LES OGSÅ: Stor test av kikkerter for langt hold

Brunst i fjellbakkene

Flokk på flokk. Hele fjellplatået levde. Stolte bukker sprada fram og utfordra hverandre. Førte kropp og gevir slik at naboen og kjerringa hele tida kunne la seg imponere av posituren. Kokette koller trippa foran med vrikkende halestusser. 

Et kull med fjellryper skjena av gårde og kasta seg ned bak en lyngrabb. En heilo fløy plystrende til motsatt side av myra.

Johan Trygve ba Kristin smyge bak seg – og brått sto de tjue meter unna en bukk som lå og halvsov i brunst-kavet. Litt kameraknepping vekte den fra dvalen, men den lå fortsatt og bare så på dem i halvørska, helt til Johan Trygve nok en gang ga seg til kjenne med menneskemål:

– Jasså, du ligger der, du! sa han høyt – hvorpå bukken spratt loddrett to meter opp på beina og sprang av gårde.

– Men hvordan visste du at den lå der, spurte Kristin etterpå.

– Åh, den har jeg sett ganske lenge, småhumra Johan Trygve.

Idet skumringa begynte å sige over rullende åsknauser, så de kjærkomment lys fra Kilchoan Farm house på flatene noen hundre meter lengre nede.

– Nå er det ti timer sia sist du var så nærme huset, bemerka Johan Trygve idet de kom inn på innmarka.

Og Kristin kunne konstatere: Jaggu, en lang dag hadde gått fort.

Skotsk hjortejakt – snarvei til suksess

Siste jaktdag: Kristins andre bukk var heller ingen småkar, konstaterer ghillie (og tidvis stalker) Lewis Robb og headstalker Jim Brown ved Knoydart Foundation.