På fuglejakt i Skottland

For sjølsagt regner det. Det er tross alt november, og vi er på vestkysten av Skottland. Men vi elsker det. Vi jakter på fastlandet, og den karrige silhuetten av øya Jura ruver i horisonten. Whiskyparadiset Islay, der vi smygjakta hjort dagen før, kan skimtes langt ute i Atlanteren.

Stewart Marshall lar spanielen gjøre det den gjør best. Et ivrig og intenst søk foran haglepipene våre er endelig i gang. Vi følger hundens arbeid og går på linje bak den.

Les også: På hjortejakt i Skottland for første gang

Vi er fire skyttere, noe som krever god disiplin. Fuglene som skvetter opp kommer alltid like overraskende, og de er kjappe, ikke minst bekkasinene. 

Her er det rikelig av den lille vaderen, og de fyker som nyttårsraketter over de skotske engene, mens regnet gjør sitt beste for å ødelegge jaktdagen vår. Men den gang ei!

Klisjeen «det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær» viser seg nok en gang å være sann. Men for en jeger burde det vel egentlig hete «det fins ikke dårlig vær, så lenge jakta er god nok»?

Stewart har også med en vorsteher, samt en labrador til å apportere. Det gjør at ingen av hundene blir slitne, men jobber med fullt fokus hver gang det er deres tur.

En linksskytter til besvær

I starten er det mest fasaner som tar til vingene. De trives godt i det ugjennomtrengelige buskaset av tornekratt og einer langs beitemarkene. Men i dag trykker de ikke særlig hardt, noe som ofte setter våre skyteferdigheter på prøve:

Skuddavstanden før vi har henta inn haglesvingen, er i grenseland mer eller mindre hver gang. 

Les også: Bli med på hjortejakt i skotsk høyland

Og etter hvert som vi jakter oss vekk fra strandkanten der dalen forsiktig kysser fjæresteinene ved sjøen, blir fuglene vanskeligere og vanskeligere opp mot heiene.

Andelen uforutsigbare rødhøns blir større, for ikke å snakke om de besværlige bekkasinene og raske rugder. Samtidig stjeler den formidable utsikten mer og mer av oppmerksomheta vår.

«Det er fasinerende å se hva andre jakttradisjoner kan gjøre med oss jegere: I løpet av et par dager har for eksempel bekkasinene seilt opp som favoritt og samtaleemne på alles lepper; den lille vadefuglen som knapt noen jeger hjemme verken jakter eller legger særlig vekt på.»

Verst er det for Fredrik Olofsson. Hagla hans ligger trygt på flyplassen i Edinburgh.

Noe var feil med papirene hans, og det overvennlige, høflige tollpersonalet (vi er tross alt i Skottland) hadde DESSVERRE ikke noe anna valg enn å beholde hagla til det er på tide å reise heim. Uansett hvor MYE de ønsket, kunne de IKKE la ham ta med våpenet – og det ville ta minst en dag å få godkjent de nødvendige papirene. 

Typisk nok er Fredrik den eneste links-skytteren av oss åtte. Og Alastair har sjølsagt ingen links-børser i lånegarderoben. 

Les også: Jakt i Skottland - det beste fra to verdener

Men til slutt begynner faktisk Fredrik å treffe de hurtigflygende fuglene der han står tvekroka over rechtsbørsa. Fornøyd bryter han tidvis ut i lønnlige smil av jaktlykke.

Besværlige bekkasiner

På heia glimter imidlertid orrfuglene med sitt fravær, men bekkasinene er desto flere – om enn nesten umulige å få has på.

De trives i det milde og fuktige klimaet her på vestkysten, og er i likhet med rugda et høyt verdsatt trofé. Men i antall felte fugler, blir det likevel fasaner og rødhøns som dominerer i sekkene våre utover dagen. 

Jaktdagen går mot slutten. Så langt har ingen klaga på regnet som konstant pisker i ansiktet. Men idet vi hopper inn i Alastairs grønne minibuss, blir vi for første gang oppmerksomme på at våre moderne jaktklær faktisk ikke har takla nedbøren stort bedre enn den britiske tweeden. Likevel har vi allerede begynt å drømme oss bort i morgendagens ærverdige finale.

Tweed og Tattersall

For siste dag er goretex bytta med nypressa tweed, Tattersall-skjorta er på plass, og slipset er knytt stramt i halsen. I dag er vi ikke bare bedre kledd. Stemninga er også høytidelig og forventningene ditto høyere:

Klappjakt står nemlig på programmet. Vårt åtte mann sterke jaktlag har på de tidligere jaktdagene vært delt, slik at halvparten har jakta fugl og halvparten hjort. Men i dag skal vi alle jakte sammen.

Test: Harris Tweed Glen jakke

Vi starter jaktdagen i de små, mørkegrønne skogsområdene, som sammen med irrgrønne åkre og lysere enger nærmest strandkanten, danner et skotskrutete lappeteppe i vekslende grønt.

Jeg står på post ved en smal skogsti nedafor det skogområdet der drevet nettopp har starta. Det tar ikke lang tid før fasaner kommer seilende over hodet på utstrakte vinger.

Disse byr på relativt enkle skudd i moderat høyde, så en betydelig andel klapper sammen som gymbagger og deiser ned i tett skog bak meg. 

Men passnabo Arvid trakk vinnerloddet: Fasanene ser aldri ut til å slutte seile over posten hans. Hans eneste problem er å lade raskt nok. Når det første drevet oppsummeres, ligger det 16 fasaner rundt ham.

En drøm for biotop-interesserte

Neste drev ligger vakkert til ut mot havet. Deretter slår klokka 11.00.

– Elevenses, proklamerer vår skotske vert Alastair muntert og hjertelig.

Forfriskningene består sjølsagt av sloe gin og litt snacks, som serveres i det vakre steinhuset på Largie, eiendommen der vi jakter og bor.

Det er deilig å stimle sammen foran den flakkende peisen i spiserommet, men pausen er kort: Vi er her for å jakte, og som alle andre dager her er tempoet høyt.

Det er allerede blitt klart at Alastair har ambisjoner om å øke jaktas vanskelighetsgrad i løpet av dagen. Ben Gardiner leder drevene og er den som tar hånd om fuglene på Largie. I likhet med andre jakteiendommer, settes det ut mye fugl for å styrke de ville bestandene. 

Den store forskjellen sammenligna med Norden, er gullbiotopene: På Largie finnes de i rikt monn og er en sann drøm for alle jegere med den minste interesse for biotop-pleie.

Hjemme har dessverre det moderne landbruket fått ødelegge fuglenes naturlige levekår på de fleste eiendommene.

Nye jegere frelst av gammel jakt

Nå begynner fuglene å bli skikkelig tricky. Vi jakter opp i åsene, og det spiller ingen rolle om det er fasaner eller rødhøns som skyter ut over tretoppene: De kommer i maksfart!

Innimellom blir noen heldige utvalgte overraska av ei rugde eller en bekkasin som støkkes opp av driverne og deres støtende hunder.

– Dette er uten tvil den morsomste og mest intense jakta jeg noen gang har vært på! Og se, sier Johan. I hånda hans ligger ei rugde varsomt plassert: Ett av de vakreste troféene i fuglejaktas verden. 

Les også: Råbukkjakt i Skottland

I likhet med flere i følget, er Johan på si første klappjakt. Og én etter én blir de frelst. 

Det er fasinerende å se hva andre jakttradisjoner kan gjøre med oss jegere: I løpet av et par dager har for eksempel bekkasinene seilt opp som favoritt og samtaleemne på alles lepper; den lille vadefuglen som knapt noen jeger hjemme verken jakter eller legger særlig vekt på.

Kanskje er det også grunnen til at denne tross alt tallrike arten ble freda i Sverige? For det var jo ingen til å målbære protester mot jaktstans.

Largies kronjuveler

Siste drev. Vi følger ei bekkekløft opp i det som best kan beskrives som en grovvokst lauvskog henta fra «Ringenes herre». Rundt oss stiger skrentene nesten loddrett. Alastairs plan er åpenbart å avslutte på toppen, eller i det minste i stor høyde. 

Etter en hyggelig ventetid på den vakreste fugleposten jeg noensinne har hatt æren av å stå på, kommer de deisende, en etter en. Fasaner så høye at jeg faktisk må erklære meg slått. Jeg bare senker hagla:

Fuglene flyr høyere enn mine skyteferdigheter, og jeg håper at Alastair ikke ser at jeg isteden nøyer meg med å løfte hatten. 

Fordi det er en viss forskjell mellom skandinaviske og britiske tradisjoner når det gjelder hagleskyting og fuglejakt. I Skandinavia stirrer vi oss ofte blinde på «anbefalte» avstander.

Her i Skottland handler det mer om å skyte utvalgte fugler, de som utfordrer skytterens ferdigheter. For ei hagle har betydelig lengre rekkevidde enn det vår jakttradisjon tilsier – men det forutsetter riktig og mye trening, altså.

Et skudd på 50-60 meter er rett og slett ikke noe jeg takler. Så jeg holder igjen, sjøl om disse fuglene trolig skal tolkes som Largies mest kostbare og høythengende kronjuveler.

Ei kråke til kvelds

Til slutt får jeg likevel belønning for mine etiske prinsipper: Jaktas siste fasan kommer skjenende på de i denne sammenhengen beskjedne 40 meter. Fortsatt sinnsykt høyt for meg, men svingen føles bare så bra, så riktig, at jeg tør å slippe skuddet. 

Den vakre hanen er død før den faller ned i rododendronbusken bak meg. Og dermed blir den også for alltid bevart i mitt eget minne, som en av mine kronjuveler fra jaktturen til ærverdige Largie.

– I kveld blir det sjømat; hummer, østers, krabbe og kreps. Jeg svinger forbi havna og fiskerne på vei heim, sier Alastair idet vi samles igjen, før han brått legger til:

– Hmmm, det er ikke forresten noen som vil prøve litt trekkjakt på svartfugl i skumringa før vi spiser?

Til og med i dag har det regna nesten kontinuerlig. Men like brått som tilbudet kommer, har vi glemt å kjenne etter om vi er våte. Vi gløtter på hverandre raskt i stillhet. Uten et ord hopper vi alle mann i den grønne minibussen igjen: 

Sjølsagt skal vi jakte på kråker!