Jakt på gullsjakal i Bulgaria

Gull-sjanse

Petar sender et klagende skrik ut i stillheten. Reaksjonen er momentant: Sjakalen dreier av, og forsvinner ned i slukten foran Jens. Sekunder senere dukker den opp i det åpne terrenget rett foran ham. Bak den sees ytterligere to sjakaler. De nærmer seg alle i full fart, lokket av vinterens eksistensminimum og forventningen om et lettvint måltid.

Jens dytter sikringa fram, fanger trådkorset med øyet og lar den oransje lysprikken følge dyret. Hvilken sjanse – og attpåtil på den første jaktdagen!

Men gullsjakalen har i likhet med reven ualminnelig skarpe sanser. Brått oppdager den at noe er galt. Den stanser på 130 meters hold, men står perfekt. Jens slipper kula, kanskje litt forhastet. Prosjektilet slår inn i snøen rett ved sida av den store sjakalen som spinner av gårde. 

Ahh, for en ergelig start på første dag! Samtidig er det normalt på slik jakt, der valg må tas på brøkdelen av et sekund, og skudd mot et lite mål skal avgis like hurtig.

Sjakal-double

Etter en solid lunsj bestående av pølser stekt over bålet, servert med lokal rødvin fra en plastdunk, tar de to jegerne ut igjen. De følger en traktorvei med tung blautsnø og gjørme utover et åpent landbruksområde. 

Jakta foregår sørøst i Bulgaria ved byen Polski-Gragegs, 150 km fra den tyrkiske grensa. Den lokale jaktforeninga har jaktrett på omlag 6.000 hektar rundt byen der den sjøllærte sjakaljegeren Petar bor.

Gullsjakalen er et fascinerende rovdyr. Når den beveger seg i terrenget, minner den om en liten ulv. Arten er opportunist, og spiser alt fra avfall via bær, sopp og smågnagere til små husdyr og vilt.

Bestanden av andre viltarter enn gullsjakal er meget begrensa på grunn av et altfor stort jakttrykk. Likevel ser de sporet av et stort villsvin som har kryssa åkeren i gjørma foran dem. Men om det ikke er mange tegn på anna vilt, er det til gjengjeld spor etter sjakaler alle steder her ute.

Rask reaksjon

Jens og Petar slår seg ned ved en liten skogkrull. Når Petar kort tid etterpå går i gang med å lokke, kommer det øyeblikkelig reaksjon. En stor gullsjakal kommer springende fra en skogklynge rett bak krattet i bekkedalen under jegerne. Den er fortsatt omkring 500 meter unna, men nærmer seg raskt. Også denne er i følge med to andre sjakaler. Sekunder seinere står de ved kanten av krattet 200 meter under Jens. Nysgjerrige forsøker de å lokalisere hvor spetakkelet kommer fram. 

Petar lokker raskt igjen. Dyrene tar prøvende noen skritt nærmere, og denne gangen lar ikke Jens sjansen gå ifra seg: Først feller han den gamle hannen. Den har ikke før gått i bakken, før Petar med et sjakalhyl stanser et av ungdyrene i flukten. Og Jens er raskt på pletten igjen.

Grå skygger i det hvite

Den påfølgende natta med temperaturfall og enda mer snøfall, gjør neste morgen perfekt til lokkejakt. Likevel skjer det ingenting på de første plassene der Jens og Petar forsøker å lokke – ikke før etter lunsj. 

På grunn av snøfallet er de igjen nødt til å gå et par kilometer, sia ikke en gang firehjulstrekkeren til Petar kan ta seg fram i de vanskelige forholdene. De setter seg inntil noen busker i et dalsøkk med tett kratt i bunnen og litt høyere skog over. Her kan sjakalene ifølge Petar komme fra alle retninger – noe som blir tydelig bevist ved at den første kommer skrått bakfra: 

Den kommer før de har rukket å lokke, mens Jens fortsatt er i ferd med å gjøre seg klar. Rett før den kommer på kloss hold og får ferten av jegerne, stanser guiden den med å gjø som en gullsjakal. Dyret står et øyeblikk helt perfekt i en glippe mellom noen greiner, men innen Jens får tråkla riflepipa 5 cm lavere inn gjennom buskaset, stikker det vaktsomme dyret.

Petar fortsetter å kalle. Et minutt senere glir en grågyllen skygge gjennom buskene på motsatt side av dalsøkket. Sjakalen løper parallelt med dalen femti meter, før den vinkler og begynner nærme seg. Idet Jens har fanga dyret i kikkerten, stopper sjakalen for å orientere seg mot lokkelydene. Kula slippes, og dagens første bytte for lokkefløyta er en realitet.

Men det skal ta mindre enn ti minutter før enda en sjakal lar seg friste dels av lokkelydene, dels av den ferske blodlukta – alt sammen fristelser som rett etterpå kommer til å koste den livet…

500 gullsjakaler

Jens og Petar sitter litt og smatter på suksessen, mens de intetanende prater om de to foregående situasjonene. Petar bestemmer seg for å lokke litt mer fra samme sted: Gullsjakaler kan treffes både alene og i mindre familiegrupper, så det kan fortsatt være flere dyr i nærheten.

Men idet de snur seg mot skråningen på motsatt side av dalen igjen, ser de en sjakal stivne til ved synet av jegernes bevegelser. Den er bare tjue meter unna sine døde artsfrender, og kommer på akkurat samme spor. Jens hiver opp rifla, men bevegelsa blir for mye for sjakalen. Den snurrer rundt og forsvinner i fullt firsprang.

Når man jakter med en sjakalentusiast som Petar, skal man likevel ikke bli fortvila når slike situasjoner oppstår. Til tross for at han ennå ikke har fylt tretti år, har han rutine med mer enn 500 felte sjakaler: Den klagende lokkefløyta gir gjenklang i dalen – og virker enda en gang. Sjakalen snur i firspranget og søker på nytt nedover mot sine døde artsfrender, tiltrukket av lyden og det ferske blodet. I kaldt vær virker det som det meste funker. Posten kaster av seg to dyr – helt utrolig!

Restriktiv drivjakt 

På jaktreisa til Bulgaria er det lagt inn halvannen dag drivjakt med hunder, sammen med et jaktlag fra den lokale jaktforeninga. Drivjakt på gullsjakal er i Bulgaria tillatt fra starten av oktober til midten av januar. Det er krav om at man må være minimum åtte og maksimum tjue jegere når det brukes hunder. I tillegg må hundejakta kun foregå på lørdager og søndager, og jaktformen er kun tillatt på sjakal og villsvin.

Jaktsåtene består av flere hundre meter lange, smale hagtorn-kratt, som drives av fra den ene enden. Jegerne er postert midt i krattet eller i mindre skogkruller rundt dalsøkket der krattene slynger seg.

Jens er postert ved en liten bekk midt inne i krattet. Få minutter etter at drevet er satt i gang, smyger en sjakal ned langs bekkebredden og forsøker smette ut. Her ender den brått sine dager. 

Hundeglammet blir tydeligere og tydeligere. Kort tid etter er de ellers flotte hundene framme ved byttet, som får seg en solid heisatur, alt mens Jens krysser fingrene for at skinnet ikke skal bli ødelagt.

Sjøl om jaktformen er spennende nok, er den langt fra like fascinerende som lokkejakta, synes Jens: På drivjakta virker sjakalen ganske så unnselig under flukten fra hundene, der den gjør seg lavbeint og liten. Men på snøen, når den nærmer seg lokkefløyta, virker den langt større, langbeint og sjølsikker.

Tilbake til virkeligheten

Sjøl om drivjakta går strålende og Jens feller hele tre sjakaler på en og samme post, gleder han seg mest til den siste halve dagen med lokkejakt før turen går hjemover. 

Det blir en brå oppvåkning og en leksjon i at lokkejakt ikke alltid er rett fram: Temperaturen stiger, snøen smelter – og kun en sjakal blir observert i løpet av hele den siste ettermiddagen. Så sjøl om det blir gullfeber de to første dagene med lokkejakt, vokser intet tre helt inn i jakthimmelen. 

Jens er likevel så heldig at han får felt totalt ni gullsjakaler på fire dagers jakt. Med et estimat på forhånd fra jakttilbyderen om 3–5 dyr, må jakta absolutt sies å være godkjent. Været, situasjonene og jaktgudinnen Diana var på Jens' side de tre første dagene, noe som raskt legger et gyllent slør av glemsel over den siste dagens resultatløshet.

Ulvens lillebror

Gullsjakalen tilhører hundefamilien, i likhet med rødreven. Den er noe større, og minner både av utseende og framtoning vel så mye om ulven. Sjakalen ferdes ofte i mindre grupper og kommuniseres med rekke forskjellige lyder, deriblant et ulvelignende hyl.

Gullsjakalens utbredelsesområde strekker seg fra det nordlige Afrika, over Asia og den arabiske halvøya til Europa. Her finnes den på Balkan, med størst tetthet i Bulgaria. Arten har nylig økt sitt utbredelsesområde i Europa, og har i løpet av de siste årene dukket opp i de baltiske landene. Den har også spredt seg til Tyskland og er nå observert i Danmark.

Sjakalen har en kroppslengde på opptil 85 cm og en hale på omkring 25 cm, slik at halen relativt sett er mye kortere enn hos reven. Gullsjakalen kan bli nesten dobbelt så stor som reven, men skilles også tydelig fra reven ved at pelsen er gyllen med mørkebrun overpels på rygg og hale, samt at den mangler revens karakteristiske hvite haledusk.

I Bulgaria finnes arten normalt i lavereliggende deler av landet, men har de seinere åra spredt seg opp til høyder over 1000 meter. Det finnes ingen pålitelige avskytingstall, men det faktum at arten sprer seg opp i høyden, mener outfitter Stefan Stefanov er et tydelig tegn på at den er i frammarsj. 

Befolkninga på landsbygda har et anstrengt forhold til sjakalen, ettersom den ofte søker mot landsbyene på jakt etter mat. Lokale jegere feller sjakaler når de har sjansen, men betrakter ikke arten som noe interessant jaktobjekt: Jakt for befolkninga i et av Europas fattigste områder handler mer om å skaffe til veie mat.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i desember 2019.