Jakt i Skottland - Det beste fra to verdener

Vel framme foran den ruvende murbygningen kan du sjølsagt glemme å bære inn din egen koffert – eller den velbrukte fjellsekken som norske jegere automatisk pakker. Uansett gøy å se en butler streve seg gjennom doble svingdører med hoftebeltet som akter-plog. 

Mens bagasjen kommer på plass, får du naturlig nok tilbud om et glass malt whisky for å slappe av foran peisen etter en strevsom reise. Inne på rommet når du skal «freshen up» før middag, innser du at hotellrommet er på størrelse med en middels leilighet. Alt behørig møblert med frynse-sofa, stoler i treslag fra en annen kant av imperiet, dobbelt himmelseng og gedigent bad. 

Så er da også Glenapp Castle med sitt prisvinnende kjøkken rangert på topplista til TripAdvisor. Thon hotels kan ta seg ei tørr brødskive.

Curling og casks

Fordelen med jaktferie i Skottland er at jakt inngår som en del av «the country sports». Ingen ved hotellet ser skeivt på deg når du etter en lang dag returnerer med leirete jaktstøvler og småklam goretex. Det betyr bare at du har anvendt dagen fornuftig. Skjønt, tweedmønster på Norrøna-dressen hadde vært mer «proper».

Med Ayrshire som base er det meste og det beste tilgjengelig. Glenapp Castle i seg sjøl er verdt tid med sitt imponerende hageanlegg på 150 mål som gir en botaniker blomstrete drømmer. Riding, sykling og golf hører naturlig heime i nærområdet.

Du har havet rett utafor, der det tilbys både sightseeing, fisking og delfinsafari. Ailsa Craig ligger som en curlingstein en kort båttur uti horisonten, der nettopp granitten i de skotske curlingssteinene kommer fra. Østover frister bugnende kulturlandskap og Galloway Forest Park. Som Storbritannias største nasjonalpark på 800 km2, kalles den gjerne «the highland of the lowlands».

Og du finner sjølsagt tønnevis av whisky-destilleri som tilbyr omvisning. Ardbeg og Islay-destilleriene er en kort båttur unna. Vi verdsatte isteden et lærerikt besøk hos A.D Rattray's Whisky Shop, en spesialbutikk der du nok får en mer uhildet guide til de beste whiskyene.

«Trøsten får være at tweed-dressen til Steve garantert suger mer vann. Ting tyder iallfall på det, når han midtveis i ålinga må heise knickersen på plass før bukseselene ryker. Han jakter dog heldigvis ikke i kilt.»

Variert jakt

Og du finner varierte jakttilbud, mer enn nok til at du kan få dagene til å gå på anstendig vis. I likhet med Norge er det variasjon både i jakttider og -priser. Skal du jakte fasan, rapphøns eller hjort, må du regne med å betale godt. Andre jaktformer, så som kaniner og duer som bærer mer preg av bestandskontroll, er langt rimeligere. Jaktopplevelsen og spenningen kan være like fin for det.

Vi deltar i et følge på fem journalister fra europeiske jaktblad, og er så heldige av vi får delta på drivjakt etter fasan. Glenapp Estate tilbyr også dette, men det er godset Sorn Castle øst for Ayr som er vertskap for vår jakt. Det blir eksklusivt nok.

Vår vert på den 32.000 mål store eiendommen er estate manager Nick Wright. Andrew Case fra Case Sports besørger hagler, noe som gjør at vi slipper styret som følger med våpenfrakt inn og ut av UK.

I løpet av morgenen og formiddagen skal vi rekke tre fasandrev og et lite bonusdrev langs elvebredden på ender og snipe dersom det blir tid. Det hele er kun oppstykket av korte transportetapper og et lite mellommåltid med te, sloe gin og short bread servert fra lasteluka på den obligatoriske Land Roveren.

Folk og fjærkre

Jeg står i enden av drevrekka, som følger et lite bekkesøkk mellom beitemark og noen små skogholt. Franske Jean-Christophe Marmara er nærmeste skytter, mens de tre andre er satt av på rekke og rad. En norsk-amerikansk gjest ved godset har også blitt med på jakta sammen med sin frue. 

Estate manager Nick samt ytterligere tre-fire karer står diskre bak oss. 2-3 hundeførere vokter bak postrekka med ditto kobbel av apporterende bikkjer, mens de følger nøye med på seansen. 

Om jeg ikke var rusten nok i hagleformen fra før, hjelper ikke akkurat dette.

Et horn lyder i det fjerne. Drevet er i gang. Det tar ikke lang tid før det høres ut som det skramler i et rustent blikktak. Det er de første fasanene som indignert protesterer når de må ta til vingene ut av sine dagskjul. 

Det smeller på høyre flanke. Norsk-amerikaneren Paul Barstad har fått et knippe fasaner i pen høyde rett over seg, og lar ikke sjansen gå ifra seg. Et par av fuglene skjener videre innover postrekka, men har såpass høyde at ingen av de andre skytterne prøver seg.

Inn for landing

Jeg retter oppmerksomheten forover i rette øyeblikk: Ut av kanten på et plantefelt kommer en fasan i lav høyde. Litt for lav. Vi har fått streng beskjed om å skyte «fra klokka 10 og oppover», så jeg må la den passere, sjøl om den forsvinner ut på venstre flanke der det ikke er flere poster. Men jeg veit ikke eksakt hvilke retninger driverne kommer fra.

Desto mer preparert og utålmodig er jeg når neste fjærkre stiger opp av horisonten. Denne kommer rett mot meg. I lav høyde. Jeg prøver holde mer og mer foran etter hvert som den nærmer seg, men… i helheimen! Innen den har fått nok høyde til at jeg tar sjansen på å skyte over hodet på drevrekka, har den kommet så nærme og har så stor fart at jeg bare pådrar meg nakkesleng idet jeg prøver kombinasjonsøvelsen skyting og dukking samtidig.

Febrilsk peller jeg opp nye patroner fra ammunisjonsbaggen. Jeg rekker så vidt klakke igjen hagla idet neste fugl tar ut. Denne gangen får jeg den ut på venstre flanke, men i mer høvelig høyde og avstand. Med et smell klapper fasanen sammen og seiler inn i grasmarka bak meg.

«Good shooting!» kommer det oppmuntrende fra en av de eldre hundeførerne bak meg. Jaja, så var de ikke så farlige og fiendtlige, lell.

LES OGSÅ: Den gamle bukken og fjellet

Rusten haglesving

Drevet går sin gang. Etter en stund skimtes mannskapet som tråkler seg fram gjennom eng og småskog, mens de hoier og vifter med flagg for å få fasanene på vingene. Det smeller jamt og trutt fra resten av postrekka. Det er ingen tvil om at det både skyldes heldigere plassering i forhold til hovedtrekket av fugl og bedre skyttere.

De to neste drevene foregår på tilsvarende vis. Det er overraskende spennende når de store fasanene uanmeldt stiger opp fra horisonten, i forskjellige vinkler og ulike høyder. Jeg henger på så godt jeg kan og får da felt noe fugl, men det tar tid å bli fortrolig med haglesvingen igjen. 

På formiddagens siste drev er det en liten elvestrekning som står for tur. Driverne følger elvebredden og jager opp små andefugler som minner mistenkelig om krikkender. Her er det litt færre fugl enn venta, og posten min havner helt i bakleksa. Det eneste jeg oppnår, er å tråkke ut i gjørma langs et bekkesig.

Standsmessig lunsj

Jaktdagen avsluttes med lunsj ved Sorn Castle. Med leiresøl godt oppover støvleskaftene og på innsida av buksebeina, føles jeg meg unektelig malplassert der jeg tasser over singelen mot inngangsdøra og drar med et steinlass. Men det skotske vertskapet ler og avfeier dette: På sokkelesten geleides vi videre inn over marmorgolvet. 

Gamle rustninger og sverd, formidable hjortetroféer, gamle kart og en imponerende boksamling danderer det ene rommet etter det andre. Med svettelukta hengende i ulltrøya ankommer vi den storeslåtte peisestua der lunsjen venter. 

Skjønt lunsj: Med forrett, varmmat og vin, hadde dette dugd som middag sjøl i bedre hjem.

Men middag er det som venter på oss når vi kommer tilbake til Glenapp Castle. Vi får heldigvis en times tid til å slappe av, dusje og samle apetitt før vi gyver på en særdeles velsmakende fire-retter. Hotel-

ledelsen representert ved salgsteamet Siobhan Liddington og Jill Chalmers slår følge ved bordet, men må medgi at de ikke tar sjansen på å spise der for ofte: Det ville blitt for traurig å komme tilbake til eget kjøkken hvis dette skulle være hverdagskost.

Hebridene neste

Vårt skotske vertskap Andrew Grainger fra Scottish Country Sports Tourism Group, har imidlertid tatt mål av seg at vi skal få oppleve spennet i hva skotsk jakt kan by på: Neste stopp er hjortejakt i havgapet, nærmere bestemt Harris nordvest på Hebridene.

Her innkvarteres vi på Borve Lodge, der Steve Woodhall er estate manager. Eks-militæren er sjølerklært norgesvenn etter en rekke opphold både på øvelser i «embeds medfør» og flere private elgjakter i Telemark.

Det setter da også sitt preg på oppholdet ved den idylliske lodgen i havgapet. Ikke bare fordi alt er planlagt i minste detalj og gjennomføres med militær presisjon. Ei heller fordi fartøyet som skal bringe oss ut til jaktstedet er et pensjonert landgangsfartøy fra Falklandskrigen. 

Men mest fordi det skinner gjennom at sjefen sjøl foretrekker et jaktopplegg nærmere det skandinaviske enn den erkeengelske «sporten». Her tilbys røff natur og nærkontakt med naturen. Atlanterhavsdønningene dundrer rett inn mot klippene utafor soveromsveggen.

Vikingarv

Det er derfor med en solid porsjon forventning jeg hopper i klærne på dagen for hjortejakta: Sjøl om landgangsfartøyet er sjøsterkt, er ikke Steve og båtkaptein Finlay MacKinnon særlig sugne på å ta turen over til den ubebodde øya Taransey med mindre sjøen har løyet. I det grunne sundet på 5-6 km slår dønningene opp og en flatbunnet pram ruller derfor ditto. Det siste de ønsker å profilere jakta med, er sjøsyke jaktgjester.

Skjønt – de norske gjestene som har frekventert disse kystene hyppigst, var nok godt vante med både havbåre og rulling: Her minner utallige navn om vikingarven. Taransey er rett og slett Tarans øy.

Men sjøen har roa seg. Vi ankommer derfor Taransey i full steam, akkurat tidsnok til å se to hjortebukker sprette opp fra dagleie og forsvinne idet den innvaderende jegertroppen ilandsettes.

Ut mot havet

Vi legger oss på hjul med godt mot. Den første dalsida forseres i smyg. Det vil si, landskapet er jo pip åpent, men vi prøver i størst mulig grad være varsomme når vi stikker hodet fram bak knatter og knauser. 

Men den første dalbunnen er tom. Så også den neste. Vi ser verken bukkegrupper, enkeltslengere eller fostringsflokk. Steve begynner få ei bekymra rynke i panna: Middag er avtalt til kl 19, og du tøyser ikke med rutinene til en yrkesmilitær fra det forente kongedømmet. 

Vi forserer øyas høyeste punkt på drøyt 300 meter – en slakk motbakke som knapt ville løst ut svetten hos en vestlandsk hjortejeger. Havet åpner seg mot vest så langt øyet kan se. Steve og jeg begynner saumfare det småkuperte slettelandskapet med kikkert – og oppdager dem samtidig:

Først en håndfull dyr på en forblåst grasvoll der berget stuper i hav. Innafor der finner vi noen flere dyr i le på ei slette. 

Steve bekymrer seg for hvorvidt vi rekker helt ut dit innafor angitt tid, idet jeg ser to dyr rett under oss. Flere! Nei, hele fostringsflokken ligger jaggu under berghumpen der vi sitter og speider! Et knippe voksne bukker vokter i utkanten.

Myrsmyg

Steve beordrer en sideveis manøver bortover bergplatået for å få skjul. Han peker ut et myrsøkk som skrår vekk fra fostringsflokken, og vi legger i vei med frisk marsj. 

Men idet vi runder siste bergnabb, holder jeg på omtrent å kollidere idet han tverrvender med ei målretta fingerbevegelse samme veien som vi kom fra: Retrett! På sletta i bunnen av myrsøkket ligger en annen bukkeflokk, og vi står totalt ekspondert for dem.

Steve klør seg i bakhodet. Skal vi runde for å komme innpå dem, må vi gå over hele toppen igjen og rundt i nordvest. Det har vi ikke tid til. Eneste vei til skudd er å gamble på åling 300 meter rett mot dem i åpent lende på magan ned myrsiget.

Og åling blir det, med hodet først ned bakkene. Børsefutteralet spretter fra side til side når Steve må jobbe seg fram på albuene i tweed-buksa. Den glatte goretex-dressen min sklir lettere oppå, men jaktsekken kommer seglende oppover nakken. Dressen har nok sett bedre dager, for midtveis kjenner jeg myrvannet sive inn. 

Trøsten får være at tweed-dressen til Steve garantert suger mer vann. Ting tyder iallfall på det, når han midtveis i ålinga må heise knickersen på plass før bukseselene ryker.

Han jakter dog heldigvis ikke i kilt.

Bukkene Bruse

De siste hundre metrene småløper vi duknakka i skjul bak en berghammer, før vi åler oss på plass. Herfra har vi god posisjon med cirka 120 meter ned til dyra. 

Det er ni bukker. Et par halvsovende, resten tygger drøv. En svartragga bukk nærmest oss har fiksert blikket mistenksomt på oss mens kjeven gomler gras på autopilot.

Steve tar et overblikk med kikkerten, rolig nå som ansmyginga er unnagjort. 

– De er alle skytbare, unntatt den bak til venstre. Vær klar til å skyte dersom de reiser seg. formaner han.

Jeg er mest sugen på den svartragga fanten nærmest. Men han ligger for lavt i forhold til bakkekuven mellom oss og dyra, slik at kula vil ha minimal bakkeklaring med mindre han reiser seg.

Eller – med mindre noen av dem reiser seg! Steve er nølende til om han ønsker la meg skyte, ettersom jeg må medgi at jeg ikke har skutt liggende dyr før. 

Men havblåsten gjør det nok kaldt i den blaute knickersen: Etter litt betenkning begynner han forklare på den venstre bukken hvordan jeg skal følge bogfjøla for å finne vitale organ når dyra ligger. 

Det er den minste bukken. Jeg kjenner jeg brått ble litt tungnem.

Siste snert

Etter ti minutter til med venting begynner jeg også merke vindkjølinga. Jeg teller på knappene angående minstemann helt til venstre, men bestemmer meg for å spørre om en av de andre ligger akseptabelt til. Det blir uansett ikke den jeg hadde blinka ut. 

Jeg rekker knapt tenke tanken ferdig. En av de bakerste bukkene skvetter på beina, låser blikket på oss. Han løfter mulen og værer hardt. Hele dyret roper «avslørt!» 

«Get ready», hvisker Steve, som om det var nødvendig. Men ett av de andre dyra ligger rett bak.

Jeg ligger i helspenn med bukken i trådkorset. Registrerer at det er av de mellomste bukkene. 

Og så tar bukken tre skritt fram, til fri bakgrunn.

– Shoot!, hveser Steve.

Piskesnerten fra lyddemperen ruller ut mot havet. Deretter det bløte klasket av kuleinnslag i våt hjortepels.