Den gamle bukken og fjellet

Glenavon-eiendommen ligger i nærheta av Tomintoul i Cairngorm nasjonalpark sørøst for Inverness. Fire av Skottlands fem høyeste fjell ligger i området. Sjøl om det bare er i midten av oktober, er det allerede snø på Ben Macdui, som med sine 1.309 meter er Skottlands nest høyeste topp.

Nostalgi i endring

For den morgentrøtte jegeren er det praktisk å jakte hjort under brunsten i Skottland. Hjorten er der oppe på lyngheiene, uansett hva klokka er. Og den er faktisk godt over 10 når David bytter ut tweedjakken med en kamuflasjejakke, henger tubekikkerten rundt halsen, og jakta kan begynne.

Noen ting har endra seg sia jeg jakta i Skottland for litt over 20 år tilbake. Da var det for eksempel utenkelig at en jaktguide hadde på seg kamuflasjeklær. Det var tweed som gjaldt, fra topp til tå, uansett vær. Det var iallfall regelen på eiendommen i Nord-Skottland der jeg hadde praksis i utvekslingsprogrammet mellom Thurso College og jaktgymnaset i Ryssby der jeg studerte i mine unge år.

Attraktiv brunst

Glenavon er ca 42.000 hektar og har seks ansatte som kun jobber med jakt og viltforvaltning. Rundt 45 bukker blir felt under jakta hver sesong. I tillegg kommer cullingsesongen, der jakta på koller og kalv er viktig for å holde bestanden på riktig nivå. 

Det er ei fantastisk opplevelse å høre og se skuespillet som pågår på den andre sida av innsjøen. Flere harem av hinder er samla flekkvis med en halv kilometers mellomrom. Revirbukkene har full sjau med å brøle, oppvarte hindene og holde antagonistene i sjakk mens de venter på sin sjanse. 

I kikkerten fornemmer jeg nemlig at flertallet av bukkene er revirløse, og har lagt seg til på strategiske steder ovafor hvert harem. Akkurat som om de mistenker at storbukkene under dem før eller seinere må ha en pause og senker guarden.

Grombukken utmerker seg

Imidlertid er det en spesifikk bukk som fanger interessa mi mer enn de andre. Forklaringa er like enkel som den er åpenbar. Han er den største, mest aktive og definitivt mest høylytte.

– Er det en skytbar bukk? spør jeg ivrig.

– Det er vanskelig å si herfra. Avstanden er trolig 700–800 meter. Men noen av bukkene på den sida burde være skytbare, sier David og legger til: 

– Ettersom det blåser hardt i dag, har i utgangspunktet alle hjortene samla seg på lesida. Sjølsagt kan det være hjort som har søkt tilflukt i kløfter og smådaler på denne sida også. Men jeg tror vi uansett skal gå rundt innsjøen og deretter ta oss forsiktig opp fjellsida for en nærmere titt.

Et utaktisk valg

Forsiktig begynner vi vår ferd sørover. Nå og da stopper vi for å kontrollere fjellsida på den andre sida av innsjøen. Hver gang blikket mitt er retta mot den store bukken som brøler vedvarende, begynner hjertet mitt å slå litt ekstra. En sterk lengsel etter å få smyge meg inn på skuddhold begynner å forplante seg i hele kroppen.

Dessverre må vi passere over ei helt eksponert slette når vi runder enden av innsjøen. Og akkurat som vi frykter, blir vi oppdaga av noen koller i det første området 500–600 meter unna. 

Hjortens velutvikla syn redder ofte livene deres her oppe på de åpne viddene. Et synsinntrykk er nok til at de tar til beina. Og ganske riktig: Snart løper ei perlesnor av brunrøde hjorter over fjellkammen. 

Vi har marginene på vår side: Sjefsbukken har sjølsagt valgt det beste stedet for sine damer, i ei vindstille gryte oppunder fjellsida. Men det betyr også at topografien stenger for utsikten akkurat i den retningen som de andre hjortene nå flykter.

Nesten avslørt

Sakte siger vi oppover. David vil komme seg på oversida av flokken for å gjøre den siste ansmygninga enklere. Vel framme bør vi ha både riktig vind og forhåpentligvis ei lita kløft eller ei forsenking å følge. 

Akkurat nå kan vi bevege oss fritt uten at flokken ser oss. Likevel er vi ekstremt forsiktige. Det kan være andre dyr som ligger skjult mellom oss og flokken vi sniker på. Et støkka dyr kan i verste fall trekke de andre med seg – og jakta vil være over. 

Det er faktisk nesten det som skjer. Men vi er heldige, en gang til: Ei hind og kalven hennes reiser seg plutselig og løper rett fra oss, før de heldigvis dreier oppover. Nok en gang holder dyra seg dermed ute av syne for bukken som fanga vår interesse.

En gammel kjenning

Til slutt er vi på et høvelig sted for å studere den store bukken mer detaljert. Avstanden har nå skrumpet til 300–400 meter. Hele flokken har lagt seg.

– For det første prøver vi fortrinnsvis å skyte bukker som ikke har harem, de som vandrer rundt på jakt etter eget revir. Men alle godsene tenker likt, så sjølsagt må vi også skyte noen revirbukker. Helst eldre bukker som enten er på retur eller er i ferd med å passere toppen.

David er forsiktig, og ekstremt nøyaktig. I 45 minutter har han sittet og studert hjorten, resten av flokken, terrenget som omgir dem og de uforutsigbare vindkastene langs fjellsida. 

– Jeg har sett ham før, på den andre sida av innsjøen. Men han har trolig vandra hit på grunn av den kraftige vinden de siste dagene. Sist jeg så ham, var det andre mer aktuelle bukker å skyte, men i dag er tiden hans kommet. Det blir ei vanskelig ansmygning, men skal vi gjøre et forsøk?

En sjelden jaktlyst

Spørsmålet er komplett overflødig. Etter å ha studert bukken i snart en time, innser jeg at det er en fantastisk bukk, sjøl etter skotsk standard. Davids ord om at den har nådd livets høst, gjør ikke valget vanskeligere. 

Det er bare ett problem. Mellom oss og flokken er det ingenting anna enn lyng. Det skjuler i beste fall støvlene – ingenting mer! Her blir det magekravling.

Det har gått nesten fire timer sia vi først så hjorten. Men nå begynner avslutninga å nærme seg. Desimeter for desimeter har vi ålt og akt oss i nedoverbakken innpå til et overkommelig skuddhold. Avstanden nå er ikke mer enn 130-140 meter. 

Vi trenger imidlertid 10 meter til for å få fritt skuddfelt. Han i seg sjøl er ikke noe problem. Det er derimot hindene og deres årvåkne øyne som hele tida vokter omgivelsene.

Det umulige mulig

Tilfredstillelsen er stor når jeg, samtidig med at ei hind reiser seg brått og stirrer på meg, kan lirke ut beinstøttene på tofoten, løfte rifla i posisjon og la trådkorset hvile rett over bukken, ettersom det meste av kroppen hans fremdeles er skjult av lyngen. 

Helt ærlig hadde jeg ikke trodd at ei slik åpen tilnærming som dette var mulig. Men Davids erfaring og tålmodighet gjorde det umulige mulig.

Uroa fra kolla sprer seg i flokken. Overalt i lyngen spretter det nå opp koller og kalver. Til slutt reiser også bukken seg – for så å velte overende sekundet seinere, idet kula treffer ham rett bakom bogen.

Arvingen

– Han er minst 10 år gammel, sannsynligvis eldre – og definitivt på retur, sier David.

Vi har trukket den gamle bukken ned til bunnen av hans fjellside. I ærbødig taushet spiser vi brødskivene våre og slukker tørsten direkte fra innsjøen.  

Høyt over oss på fjellkammen spankulerer et par yngre bukker i silhuett mot den blå himmelen. Spørsmålet er hvem av dem som vil ta over etter den gamle bukken som ligger død foran oss? 

En ting er sikkert. Kampen om trona i det skotske høyfjellet fortsetter.

Eksklusive ryper

Glenavon er best kjent for sin tilgang på eksklusiv jakt etter et mye mindre vilt, nemlig rypa. Du ser det overalt at David og kollegene prøver å skape best mulig biotoper og forhold for de attraktive hønsefuglene: 

– Rypene trenger både fullvokst lyng og nye spirer. I den høye lyngen har de reir, mens i unglyngen leiter de etter mat. Lyngbrenning er en effektiv måte å øke antallet ryper i et område. Men flere arter drar nytte av tiltaket. Det biologiske mangfoldet blir rett og slett større, forklarer David.

Rypejakt er ensbetydende med gode penger i Skottland. Glenavons jaktgjester betaler 160 pund per felte par. I løpet av en jaktdag kan det ramle drøyt 200 par ryper.

– Du kan jo regne deg fram til totalsummen sjøl. Da forstår du hvorfor vi jobber så hardt med biotop-pleie for disse fuglene, humrer David.

Ei potensiell inntekt på snaut 400 000 kroner per jaktdag, med andre ord.