Derfra kommer nesten hver natt et dyr for å raide en av ærfuglkoloniene eller ta livet av sau nede på den smale kransen av flatt land mellom stupbratt fjell og storhav. Mannen beveger seg stille og mykt. Bruker enhver dekning terrenget kan gi. Den tradisjonelle tykke ullgenseren holder ham varm og bærer preg av å ha vært ute i all slags vær.
Et lavt, oljesmurt klikk høres knapt idet patronen brått mates inn i kammeret. En tilskuer ville umiddelbart skjønt at dette er noe jegeren har gjort mange ganger før. Det finnes ikke en unødig bevegelse som kan røpe ham.
Urørlig venter mannen. Den eneste bevegelsen er en og annen lokk i det frodige skjegget og lange håret som beveger seg når vinden rusker i det.
Krigerens siste tokt
Oppe i fjellsiden er et brunt dyr på vei nedover. Den spisse snuten løftes mot vinden mens dyret speider utover stranda og stopper et øyeblikk. Ekkoet fra skuddet ljomer fra berget høyt der oppe, før det dør ut et sted vest i havet.
Når mannen kommer opp til det døde dyret, tar han av seg lua. I tankene retter han en takk til naturen som lar ham få oppleve dette. Et streif av vemod glir over øynene hans mens neven stryker over pelsen på den gamle, arrete revehannen: En av de gamle krigerne i området. Far til utallige valper. Nå har han vært ute på sitt siste tokt.
En mann er på jobb ved Rauðasandur på nordvestkysten av Island. Arbeidsplassen hans er som hentet rett ut fra «Game of Thrones» og består av 300 km2 bratte fjellsider og skarpe, ville fjell. Her arbeider Gunnar Guðmundsson med å skyte fjellrev.
Sterkt hatet
Solen sover aldri her på Island om sommeren. Naturen lever intenst i noen få måneder. Ett av dyrene som tar for seg av overfloden, er fjellreven. Sammen med havørna er fjellreven toppredatorene på øya.
Sauebøndene er i stor grad enige om at havørna ikke er noe problem for sauedriften. Fjellreven er de derimot ikke særlig begeistret for: Stedvis betyr den store problemer for sauebøndene. Det samme gjelder for de som har ærfuglkolonier der verdifull ederdun sankes.
Så hatet har fjellreven vært på Island, at det ikke var før i 1957 at det ble forbudt å ta livet av den med gift, selv om man på 1800-tallet nesten endte med å utradere hele havørnbestanden fordi de spiste forgiftet reveåte.
Profesjonelle jegere
I nyere tid har man heldigvis regulert revebestanden med mer humane metoder: Den islandske stat ansetter profesjonelle jegere for å jakte rev humant og korrekt. Yrkes-
jegerne er de eneste som har tillatelse til å jakte sommerstid, mens den ordinære jaktsesongen går fra 1. august til 31. april.
Jegerne får betalt per rev de skyter. Det sier seg selv at det kun er de dyktigste og mest erfarne som kan tjene penger på dette. Det er nemlig ingen lett jakt, og den setter store krav til jegeren: Vedkommende må være en usedvanlig dyktig langholdsskytter, ettersom blinken knapt er større enn en katt. I tillegg kreves god kondis, samt at man er lommekjent i et uoversiktlig og lite gjestmildt landskap.
Skodd for presisjon
En Sako 85 i kaliber 6,5x55 med et Swarovski Z8(i) 3-18 x 56 kikkertsikte, er arbeidsredskapet. Normalt skuddhold i dette åpne landskapet ligger mellom drøyt 100 meter opp til ca 250 meter, så rifla er skutt inn til å treffe midt i på 200 meter. Guðmundsson skyter likevel en 120 grains Sierra blyspiss komfortabelt opp mot 400 meter. Men etter å ha testet RWS fabrikkpatroner nå ved nyttårsleitet, regner han med å bruke disse i stedet for å lade selv: Patronene plasserte 4-skuddsserier hull i hull på 200 meter!
Etter at kjæresten Alma også ble bitt av jaktbasillen, har behovet for enda en rifle dukket opp. Gunnar bestemte seg for en langholdsrifle i 6,5 x 47 Lapua. Den er custombygget på en kort Remington 700 SS kasse. Et tungt rustfritt Lothar Walter løp er tredd inn i kassa. Avtrekkersystemet er skiftet ut med et fra HRW. Hele stasen er forsvarlig skrudd fast i en GRS Bifrost-stokk med en Swarovski X5(i) 5-25 x 56 på toppen. Til denne råtassen fyller Guðmundsson Lapua-hylsene med 38 grain Vihtavuori-krutt før han presser i Hornady Eld Match 123 grains-kuler.
Planlegging og rekognosering
I mai, juni og juli legger Gunnar ned mye tid i å kartlegge rutinene til revene i sitt område. Selvsagt jakter han, men Gunnar påpeker viktigheten av å ikke skyte den første reven man ser.
– Det kan nemlig være en hunn med unger. Under kartlegging av hiene er det utrolig viktig å ikke støkke hunnen. Gjør du det, kan hun allerede samme natt flytte ungene til et annet hi som du kanskje ikke vet om, forteller Gunnar.
I slutten av sesongen er valpene ute på lange oppdagelsesferder. Da jakter Gunnar hele døgnet, i og med at midnattssolen er oppe. Hvis han ser en rev som stadig vekk trekker gjennom samme dal, leter han opp hiet. Han skyter aldri moren før han har sørget for at alle ungene er avlivet først: Ved å observere ved hiet, vet han ganske sikkert hvor mange valper det er der.
Men Gunnar sjekker likevel alltid livmoren og teller antall arr. Har han skutt fire valper og det er fem arr i livmoren, vel, da mangler det en valp. Den kan selvsagt ha omkommet tidligere, og det hender de sterkeste ungene overlever ved å spise søsknene sine. Uansett bruker han alltid en natt eller to ekstra ved hiet for å forsikre seg om at det ikke er igjen en morløs valp.
Matriarken
Uten veiledning kan den morløse ungen utvikle seg til å bli en «problemrev» som går løs på sau. I tillegg vil en valp som dør av sult inne, gjøre at annen rev skyr hiet. Det kan da gå 7-8 år før hiet blir tatt i bruk igjen.
Moren er den som står for mesteparten av jakten og bringer mat til ungene. Hun oppsøker derfor hiet ofte, slik at det er relativt lett å finne det når man har kartlagt ruten hennes. Like etter at ungene er født, bruker hunnen mesteparten av tiden i eller like ved hiet. Ofte kan hun få hjelp til å passe og mate ungene av en eldre datter som ennå ikke kjønnsmoden, noe de ikke er før i 2-3 årsalderen, avhengig av hvordan mattilgangen var vinteren før.
Hannen bruker derimot lite tid på familieliv. Det kan gå flere dager mellom hver gang han setter av tid til en hjemmevisitt. Ser Gunnar en rev på vandring tidlig i juni, vet han derfor at det mest sannsynlig er en hanne eller en hunn som ikke har unger.
Sauedreperne lever makelig
Ofte skyter Gunnar raskt en rev i områder der han får rapport om skader. Hvordan vet han at han har skutt riktig rev, når mange rever ikke angriper sau i det hele tatt?
– Sjekk klørne! En rev som har lært seg å drepe sau, har lengre klør enn en «normal» rev. Problemrevene graver nemlig i mindre grad etter mat i sanden på strendene, forteller Gunnar.
I tillegg er revene som tar sau gjerne større og feitere på grunn av mer protein- og fettrik mat: For det meste trekker en problemrev kun frem og tilbake mellom dagleiet og nærmeste saueflokk. En vanlig rev vil derimot tilbakelegge store avstander hver natt på næringssøk og bruker mer energi.
Gamle hi
Et normalt revir på nordvestkysten er 30-40 kvadratkilometer stort. I et slikt revir er det minst tre-fire hi som revene bruker. Noe av det første en fjellrevjeger gjør hver sesong, er derfor å sjekke de hiene han kjenner til.
Mange av fjellrevhiene har vært kjent i minst 200 år og fortsatt i bruk. Ikke alle er fødehi, men de brukes ofte og er en viktig del av revenes revir.
Ofte er det de mest utilgjengelige og fjerntliggende hiene som brukes når tispa skal føde. Senere er det ikke uvanlig at valpene flyttes til hi som ligger nærmere maten på stranda, eller ved fuglefjell slik at moren ikke får så lang vei å bære maten til avkommet. Derfor kan hi som var tomme tidlig i sesongen, ha valper senere på sommeren.
I likhet med rødreven er det høy dødelighet hos fjellreven. Den eldste fjellreven som Guðmundsson har hørt om, var 11 år da den ble skutt. Selv har han skutt rev som var 9 år gammel.
En viktig jobb
Forskning har vist at rødrev vandrer langt og raskt fyller opp tomme områder. Slik er det også med fjellreven: Du kan ha rensket et område for rev, men hvis det er ettertraktet, går det ikke lenge før det er like mye rev der igjen.
Det er ikke Gunnars mål å utrydde fjellreven, tvert om: Gunnar beundrer fjellreven. Den er et smart og krevende vilt å jakte på, og det er med blandede følelser han jakter i ynglesesongen.
Han jakter lite i de isolerte områdene i fjellene, og konsentrerer seg heller om områdene langs kysten der reven opptrer som skadedyr. På slike steder kan reven nemlig ødelegge for sauedrifta og ærfuglkoloniene som utgjør viktige inntektskilder i dette karrige landet. En rev kan faktisk ødelegge for over en halv årslønn i løpet av en natt hvis den besøker en ærfuglkoloni.
Samvittighetsfull jakt
– Samvittigheten min, sier Gunnar. – Den gjør at jeg legger mye innsats i planlegging, for å kunne jakte så humant som mulig. Feller har jeg ikke spesielt mye til overs for: De fanger vilkårlig, slik at en hunn kan bli drept med det resultatet at valpene går en pinefull død i møte.
Ettersom det er tillatt å jakte i ynglesesongen, mener Gunnar det er bedre at han gjør det, enn en jeger som bruker alle midler for å drepe reven. Måten Gunnar beretter om hvordan han jakter, vitner i det hele om stor respekt og omtanke for dette dyret.
Gunnar er ikke bare en problemløser; han er også en god representant for jegerstanden. Selvsagt er heller ikke alle på Island like glade i jegerne. Men ved å utføre jakten på en gjennomtenkt og human måte, håper han å være et positivt symbol på en moderne jeger; en som har den dypeste respekt for og er glad i dyrene han jakter på – og naturen de bor i.
Rødrevens lille nevø
Fjellreven er litt i overkant av halvparten så stor som rødreven. Hannen er størst og måler ca 58 cm fra snutespiss til halefeste. Normalvekt er 3,6-4,3 kg. Hunnene veier fra 3,2 til 3,7 kg og er omtrent 55 cm lange.
De 80 gram store valpene fødes i mai. Et normalt kull består av 4-6 valper. Foreldrene tar seg av valpene i ca 2 måneder.
Hvis mattilgangen er bra, er valpene tilnærmet utvokste allerede etter 4 måneder. I begynnelsen av september er det nesten umulig å skille en voksen fra årsunge på avstand. På felte dyr ser man forskjell gjennom slitte eller manglende tenner. Arr og hakk i ørene er også en klar indikasjon på hvor gammel reven er.
Alle revearter har stor kunnskap om nærområdet, så også fjellreven. Kystrevene vet forskjell på flo og fjære, og ferdes langs sjøkanten mest på fjære sjø: Det er da de kan finne mat som har drevet i land.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i februar 2019.
