Gemsejakt i Tyrkia

Det kan nesten se ut som at denne fjelljakten blir altfor enkel.

Dyrekjøpt visdom

Men selv om jakten kan se lett ut akkurat der vi befinner oss nå, har vi brent oss på nettopp dette – faktisk her i Tyrkia: Vi var i akkurat disse fjellene og på nøyaktig samme sted for omkring sju måneder siden. Den gangen kom Jens tett innpå en enslig gemsebukk på den første jaktdagen, men bestemte seg for å vente da det var et ungt dyr og vi hadde fire jaktdager til. Med såpass mange jaktdager til rådighet, burde det være gode muligheter for å finne en eldre bukk.

Men senere på dagen opplevde vi to snøskred som ble utløst på grunn av snøsmeltingen. Det første skredet dundret rett ned der vi hadde stått for 20 minutter siden. Det andre raset gikk noen få hundre meter i fjellsida under oss.

Snøstorm i Tyrkia

Turens påfølgende jaktdager forsvant i snøstorm: 60 cm nysnø lavet ned oppå råtten gammelsnø som bare ventet på å seile ned fjellsidene. Nordøst-kysten av Tyrkia har nemlig like mye nedbør som Vestlandet og full vinter med snø i fjellet omtrent som i Norge.

Da det endelig klarnet opp siste jaktdag, stengte myndighetene like godt fjelljakten – nettopp på grunn av snøskredfaren. Den siste jaktdagen i mars ble derfor panisk benyttet til et håpløst forsøk på å finne gemser lavere i skogen. Det eneste vi opplevde, var å finne ferske spor etter bjørn som nettopp hadde kommet ut av hiet. Men symptomatisk nok for vårt hell på denne turen, så vi ikke noe mer til bjørnen.

Fra lett til vanskelig

Men nå ser alt helt annerledes ut, denne første dagen i oktober: Jens og Kamil må bare klive 200 høydemeter opp og litt til venstre for å komme på skuddhold.

Og hvis hunngemsen som holder vakt på utsiktsklippen bare flytter seg LITT nedover mot resten av flokken, bør det faktisk være mulig å komme helt inn på 50-100 meters hold. Og det skjer så godt som aldri under fjelljakt.

Men som så ofte endrer situasjonen seg brått i fjellet: Vinden gjør et kast. Vaktgemsen fanger menneskelig lukt og fløyter et enkelt varselsignal. Så er de vekke.

Etter kort tid melder Commander over en knitrende radioforbindelse fra sin utkikkspost at dyrene allerede har rukket trekke over fjellryggens høyeste pass. På få minutter forandrer jakten seg fra å synes nesten altfor lett, til å bli svært vanskelig.

Gode guider

Men Kamil vet råd: Gemsene pleier ofte stanse for å beite ved en liten innsjø på den andre siden av fjellpasset. Her er det bare å ta beina fatt.

De neste timene følger vi guiden opp gjennom uhyggelig bratte fjellpassasjer og over stadig stigende høyderygger med klipper og store steinblokker. Skritt for skritt nærmer vi oss stedet der vi håper å finne flokken på nytt.

Ofte går vi over områder med ankeldyp, kram snø der vi må tråkke støvlene godt ned for å kontrollere underlaget, mens balansen holdes ved hjelp av den uunnværlige vandrestaven. Noen steder er det så bratt at kun et øyeblikks tap av konsentrasjon kan få svært uhyggelige konsekvenser. 

Vi befinner oss i over tre tusen meters høyde. Vi merker godt at den tynne luften påvirker oksygenopptaket og at melkesyren hoper seg opp i muskulaturen. 

Men endelig får Kamil øye på flokken. Han guider Jens rundt på en luftig knaus ved den siste og høyeste toppen i fjellmassivet. Så er vi endelig i posisjon.

Snøskredfjell

Jakten på anatolsk gemse foregår i Kaçkarfjellene i det nordøstlige Tyrkia, nær grensa til Georgia. Fritt oversatt betyr Kaçkar noe sånt som «fjellene hvor snøen løper». Eller enda mer fritt tolket – og ikke minst med forrige tur i bakhodet – snøskredfjellene!

Under jaktturen bor vi og guidene i en hundre år gammel gjeterhytte. Den dag i dag benyttes den av sauegjeterne når de tar husdyrene opp til fjellskråningenes frodige beitemarker sommers tid.

Hytta ligger på 2600 meters høyde. Her er lufta tørr, så til tross for hyttas patina og trange kår, er den på ingen måte noe dårlig bosted. Gjennom årene har besøkende risset inn sine navn i treveggene. Sammen med vedovnens knitring under det lave taket, tilfører atmosfæren en ganske primitiv og rustikk stemning til vårt jakteventyr. 

Bukk eller hunndyr?

Jens har sovet godt før dagens jakt og føler seg ikke sliten, til tross for den lange klatreturen opp mot fjelltoppene som i dette området strekker seg over 3900 meter over havet. 

Og hvilken gemsejeger vil vel egentlig føle tretthet, med en flokk gemser bare 180 meter unna?

Litt over resten av flokken kjemper et par killinger en liksomkamp om flokkens hunner. Inntil videre er kampen en barnslig lek, men leken vil med tiden bli både tøff og alvorlig: Brunstkampene mellom voksne gemsbukker er spektakulære og ofte svært kyniske. Men foreløpig er det ingen tegn på at den forestående brunsten i november påvirker de voksne i flokken.

Begge kjønn hos gemsen utvikler horn, noe som kan gjøre det vanskelig å skille bukk fra hunndyr. Og ettersom Kamil ikke virker ha stor erfaring i å velge ut riktig dyr – og dessuten heller ikke snakker noe annet enn tyrkisk – er det helt opp til Jens selv å velge ut hvilket dyr han vil felle.

Smart bukk

Han bruker derfor litt tid på å avgjøre hva som er bukk. Det viser seg klokt, for bukken har foreløpig stukket seg bort, i skjul under samme bergnabb som Jens faktisk ligger på. Men plutselig trekker den ut av skyggen og viser seg fram.

Tiden er inne. Skal det skytes, så må det være nå!

Jens finner bukken i trådkorset. Skuddsmellet slår ekko mellom bergveggene. Gemsbukken faller på stedet og ruller litt nedover, mens resten av flokken beiner rett opp de steile fjellsidene. Jens gjør seg for sikkerhets skyld klart med et nytt skudd, men det viser seg helt unødvendig.

Jens sin gemseart nummer sju er nedlagt i 3200 meters høyde med et godt skudd. Kamil og Jens utveksler gjensidige gratulasjoner og takksigelser for jakten, før de gir seg til å vente på at «Commander» kommer til skuddstedet. 

45 kilo på ryggen 

Dette gjør han på overraskende kort tid: Den turen som Jens brukte fem timer på, gjør den beinharde og radmagre 46-åringen unna på mindre enn en time.

Vel framme avløser han Kamil, som har båret den 45 kilo tunge bukken opp fra dalsøkket der den ble felt. Commander stropper hele bukken på ryggen, før han med en kort kommentar forklarer Jens at turen ned vil bli en minst like stor utfordring som turen opp! 

Men det er en fornøyd fjelljeger som med et utslitt smil om munnen følger guidene ned i dalen. De er på vei hjem mot en velfortjent gemsegryte med hvitløk, kokt på den gamle vedkomfyren i den lille hytta. 

Akkurat på samme vis som beinharde, seige fjelljegere har gjort i flere hundre år.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i oktober 2018.