Med bærekraftig troféjakt menes jakt der kun overskudds- eller postproduktive dyr tas ut, samt at det gir en økonomisk gevinst lokalt.
Motstandere av troféjakt hevder man utrydder arter og utnytter den fattige lokalbefolkningen for å få et trofé på veggen, mens kjøttet blir liggende igjen og råtne. Inntektene havner i velfylte lommer hos operatørene og korrupte statlige ansatte.
Tilhengerne mener at uten jakt finnes det ikke penger til å betale viltvoktere, krypskyting vil øke, og viltets leveområder blir ødelagt. Pengene fra jaktturisme gagner lokalbefolkningen, som også får kjøtt fra dyrene som skytes under jakta.
Frontene er svært steile, selv innen jaktmiljøet. Usannheter og misinformasjon er vanlig fra både tilhengere og motstandere. Ofte brukes samme statistikk som tolkes vidt forskjellig. Enkelte motstandere vrir på fakta da de er mot enhver jakt, mens tilhengere lett utelater ubehagelige ulemper.
Viltets verdi
Jakt fungerer som virkemiddel kun så lenge det er marked for å la landarealer være hjem for ville dyr. Det forutsetter at verdenssamfunnet aksepterer at det foregår jakt i et slik omfang at kundegrunnlaget reelt sett er til stede for å verne leveområdene.
Et ordtak sier: «If it pays, it stays.». Dyr må ha en økonomisk verdi, ellers forsvinner de til fordel for noe mer lønnsomt. En forsker som har engasjert seg i debatten er professor Adam Hart fra England, som har jobbet med flere BBC-dokumentarer og forsket mye på afrikansk økologi.
De senere årene har Hart sett nøyere på troféjakt, viltpleie og økologi i inngjerdede arealer. Selv om han gjerne hadde sett at troféjakt opphørte, sier han at det per i dag finnes ikke noen løsning som gir like mye penger til å ta vare på naturen og dyrelivet.
– Vi ønsker gjerne å tro at Afrika er enorme folketomme områder med uberørt natur, der dyrene lever sammen i idyll. Slik er det ikke. Det er mye folk nesten over alt i Afrika og naturen er presset, sier Hart.
REISELYSTEN? Les flere saker om jakt i Afrika.
Jaktforbud minsker mangfoldet
Hart trekker fram Kenya, som forbød jakt på 70-tallet. Siden den gang har dyre-populasjonene gått ned med 70 prosent, til tross for at mange naturfotografer og andre turister besøker landet.
I Tanzania ble kjendisløven Cecil skutt for noen år siden. Ikke alt var stuereint i den jakta, men selv om den amerikanske skytteren er frikjent av rettsvesenet i Tanzania, har etterdønningene vært voldsomme.
USA tillater ikke lenger import av løvetrofeer og pengesterke amerikanere jakter derfor andre steder og på andre arter. Store arealer som tidligere var avsatt til fredning av naturen og bærekraftig jakt bygges nå ut.
Samme fenomen ser man andre steder. I USA er det flere eksempler på at når antallet solgte jaktkort går ned, er det mindre penger til beskyttelse og mindre interesse for vern.
«Jegerne er primitive og bor gjerne i teltleire langt uti bushen, mens fotografen – satt på spissen – er et storbymenneske. Paradokset er at de som krever mest, også betaler minst.»
Andre steder slår vern ut i økologisk ubalanse. Okavango-deltaet i Botswana har 130.000-200.000 elefanter etter fem års jaktforbud, mens forskere mener området tåler 50.000 dyr. Store områder er nedbeitet og sultne elefanter velter trær og spiser alt de kommer over.
Man regner med årlige skader på over 600.000 USD. Pengene tas fra skolebudsjett og helsevesen. I 2019 ble det omsider åpnet for et beskjedent jaktuttak på 250 dyr. Det gjøres ikke for å få ned bestanden, men for å kompensere lokalbefolkningen som får avlinger ødelagt.
LES OGSÅ: Gevir som trofé fra storviltjakt
I varmen hos vernerne
International Union for Conservation of Nature (IUCN) sier følgende: «Legal, well regulated trophy hunting programmes can, and do, play an important role in delivering benefits for both wildlife conservation and for the livelihoods and wellbeing of indigenous and local communities living with wildlife.»
Melissa de Kock i WWF Norge har et tilsvarende synspunkt i et leserinnlegg i Dagbladet:
«Troféjakt er et viktig verktøy for at vi skal beholde disse artene. Jeg ønsker en debatt som også vurderer den rollen troféjakt spiller for naturvern, uten at følelsene tar overhånd.»
Med andre ord er store naturvernorganisasjoner for en gangs skyld på lag med jegerne: Riktig utført bidrar jakt til å ta vare på dyreliv og områdene de lever i.
Bøffelbestand økte med jakt
Vest for Malawisjøen i Mosambik har sør-afrikanske Hardus Van Zyl i en årrekke driftet et område med kommersiell jakt.
– Viltbestandene bar preg av tiår med borgerkrig og uroligheter da vi kom inn i bildet. Der vi jakter bøffel, var det ca 150 individer. Etter fem år hadde antallet økt til ca 600. Det kom alene av innsatsen vi la ned i å bekjempe krypskyting, forteller Van Zyl.
Selv i et område der de fleste innbyggere tjener mindre enn 1500 norske kroner per år, sier Van Zyl at det ikke er lokalbefolkningen som er problemet. Det er «kjøtt-syndikatene»:
En kjøpmann i en storby leier 20-50 mennesker, ofte kriminelle, for å jakte ulovlig for salg av kjøtt. Normalt setter de ut 200-300 snarer om gangen, og samler opp så mye kjøtt som de kan bære ut.
Når de har nådd denne mengden, drar de fra området. De resterende snarene står og fanger dyr som pines i dagesvis før de tørster i hjel eller blir drept av rovdyr.
– I motsetning til lokalbefolkningen fanger ikke syndikatene bare ett og annet vilt nær landsbyene, men støvsuger fjerntliggende steder der sjansen for å bli tatt er minimal. Her gjør viltvokterne en formidabel innsats med livet på spill, men de trenger tips. De lokale er svært viktige for oss – og vi for dem: Alt kjøttet vi skyter går til lokalbefolkningen. Vårt selskap har også bygget en skole og et lite sykehus, i tillegg til at veiene er utbedret, sier Van Zyl.
Riflejakt versus kamerajakt
– Kan naturfotografering være et alternativ?
– Da vi begynte, var vårt og tre andre områder satt av til fototurisme. Imidlertid var det så lite vilt at det ikke lønte seg. Viljen til å bruke penger i flere år for å lønne antikrypskyttermannskap før man kunne starte med fototurisme, var ikke til stede, sier han.
– I Sør-Afrika er det steder som tilbyr fototurisme. De bygger 5-stjerners hotell og stapper inn mange dyr på et begrenset område. De overskrider naturens tåleevne, bygger vannhull og driver støtteforing. Likevel må de ta ut en del dyr, men det snakker de ikke høyt om.
Flere av farmene har derfor to selskaper; ett som driver foto- og vanlig turisme, og et annet selskap med annet navn som driver jakt samme sted.
– I en del tilfeller heter ikke parken engang det samme på hjemmesiden til jaktbusinessen som hos safariselskapet! flirer Van Zyl.
Korrupsjon er utbredt, men jaktselskap har lite nytte av dette, ifølge Van Zyl:
– La oss si jeg har to løyver på leopard per sesong. Dette er løyver med offisielle papirer fra myndigheter og Cites. Uten disse papirene kan ikke skinnet importeres til jegerens hjemland. Bestikkelser er derfor å kaste penger ut av vinduet. Dessuten ville jeg bare ha færre leoparder og færre sjanser for at mine gjester skal lykkes neste år.
Lokal aksjemajoritet
Få nasjonalparker er selvbærende økonomisk. Flere steder har lokalbefolkningen blitt sperret ute fra områder de historisk har tilhørighet til, uten kompensasjon. Man kan spørre seg hvor moralsk og bærekraftig det er å frata fattige muligheten til å tjene penger på lokale ressurser.
I stedet blir de avhengige av donasjoner fra Vesten. Det er et faktum at suksessfull ivaretakelse av natur og dyreliv kun skjer når lokalbefolkningen har nytte av det.
Magnus Pedersen er sterkt engasjert i Great Letaba Safaris’ område nord i Limpopo i Sør-Afrika. GLS kjøpte området av et konkursbo i 2013.
– Det var et salig villnis med lite dyreliv og mye krypskyting. Vi brukte flere år på å rydde området for snarer. De første årene drev GLS helt og holdent for egen regning. På det meste hadde vi 70 lokale arbeidere ansatt og etter hvert ble det en joint venture-løsning der den lokale stammen har 51 prosent aksjemajoritet. Det førte til at vi kunne få statlig støtte. Gjerdene ble utbedret, veier ble forbedret og vi startet oppdrett av sabelantilope og nyala, forteller Pedersen.
Sjelden tyvjakt
GLS sikrer ikke bare mat og inntekter. Den lokale skolen fikk friskt borrevann etter å ha drukket delvis forurenset vann i mange år. De som jobber her har tilgang på tilnærmet alt kjøtt de og deres familier orker å spise. Resten leveres til den lokale slakteren som selger til landsbybeboerne.
Den lokale stammen er sterkt engasjert i prosjektet, og tyvjakt er svært sjelden grunnet de positive virkningene jakten og dyrelivet har for de lokale.
GLS hadde akkurat rukket å åpne området for jakt og tatt imot to grupper, da de måtte stenge på grunn av corona-situasjonen. På det tidspunktet var noen titalls lokale ansatt som kokker, oppsynsmenn, dyrepassere, slaktere, sjåfører og trackere for trofejegerne.
– Vi bruker for øvrig ikke ordet troféjakt om det vi driver med. Hos oss er det jaktopplevelsen, at gjestene trives og får lyst til å komme tilbake, som står i sentrum. Selvsagt skal jegeren få med seg et håndfast minne! Men vi fokuserer ikke kun på å skyte store medaljedyr, sier Pedersen.
LÆR MER: Indremedisin for storviltjegere.
If it pays, it stays
Hardus Van Zyl setter problemstillingen avslutningsvis i perspektiv med sitt utsagn:
– En jeger vil se et urørt Afrika. Foto-turisten vil se en kompakt illusjon av Afrika, bo på turisthotell med mange stjerner, bar og strøm for å lade kameraet. Jegerne er primitive og bor gjerne i teltleire langt uti bushen, mens fotografen – satt på spissen – er et storbymenneske. Paradokset er at de som krever mest, også betaler minst, sier han.
Det er noe å tenke på, selv om du synes det er trist å se en død sjiraff skutt under bærekraftig trofejakt. Det er akseptabelt å være motstander av jakt, men det bør være basert på kunnskap og ikke følelser.
Festtaler og krokodilletårer redder uansett ingen ville dyr i Afrika, men penger gjør det. If it pays, it stays...
Følelser versus fakta
En undersøkelse om ivaretakelse av større pattedyr, viser at fire av de fem mest vellykkede eksemplene bruker bærekraftig jakt som verktøy i naturvern. Gullmedaljen i denne undersøkelsen fra 2019 gikk til Botswana som høstet mye internasjonal kritikk da de gjenåpnet elefantjakten.
Luc Hoffman Institute, en pådriver for bærekraftig naturvern, har undersøkt et høyt antall samfunn og vernemodeller på verdensbasis. Deres konklusjon er at per i dag finnes det ikke noe som kan erstatte jaktturisme når det gjelder økonomiske insentiver til å ta vare på dyreliv.
Ifølge Safari Club International Foundation genererer trofejakt over 436 millioner USD i Afrika i løpet av et år. Andre kilder hevder at tallene er under 150 millioner USD. Et edruelig anslag basert på flere kilder er i overkant av 200 millioner USD.
Hvis de 10.000 jegerne som besøker Sør-Afrika hvert år blir borte, erstattes ikke dette selv om turiststrømmen økes med 10.000 andre besøkende: Ifølge sør-afrikanske myndigheter legger hver jaktturist igjen 5-10 ganger så mye penger som en vanlig turist. I tillegg bruker jegerne pengene i områder der vanlige turister ikke ferdes i stor grad.
Det er ikke nødvendigvis bærekraftig om antallet turister som skal flys inn, må økes med 5-10 ganger. I tillegg må det bygges hoteller og infrastruktur for å håndtere dette, også på øde steder.
