Slik fungerer safarijakt i Afrika

Mens vi kjører videre, fanger stadige jag av firfotinger mellom halvtørre busker øyets oppmerksomhet. Flokker med springbukk, impala og blesbukk løper unna. For et liv!

Milde gaver

Tore Olsen fra Kløfta har i mange år hatt lyst til å oppleve afrikansk jakt og kultur. Da er jo en «fra meg til meg selv»-femitårspresang en glitrende mulighet. Og når hans bedre halvdel sågar bidrar med halvparten av kostnadene, er det jo bare å hive seg på første fly sørover fort som fy, med oryx øverst som ferieønske.

– Oryxjakt kan være vanskelig, forteller Marais Steyn mens vi klatrer opp på safaribilen hans en grytidlig morgentime. – Særlig hvis du vil ha et godt trofé. Til tross for at vi har en svært god bestand i området, er dyrenes atferd så uforutsigbar at det er en skikkelig utfordring å få en fin okse i bakken.

– Den ene dagen vasser vi nærmest i oryx, mens dagen etter er de borte vekk. Og når du endelig får øye på et fint dyr, har de en enestående evne til å forsvinne som sunket i jorda, sukker han og drar igjen den kamuflasjemønstrete fleecejakka mot kjølig natteluft.

Store bestander, store områder

Pytt! Med friskt mot og åpen feltvogn kjører vi atskillige mil i sørafrikansk villmark mens vi speider etter et stort nok spøkelse. Usportslig biljakt, hevder mange som ikke har vært i Afrika på jakt. Riktignok er dyrebestandene store her nede sammenliknet med norske forhold – men det er jaggu områdene også! 

Med drøyt 100 000 mål å boltre seg på bare rundt den luksuriøse hovedlodgen, og det samme på nabofarmen, er det rikelig med plass til å føle på storheten i det afrikanske landskapet. For når en først skal på en slik safarijakt, er det moro å oppleve mest mulig i løpet av få og kostbare dager du har til rådighet. 

Det er ikke til å unngå at det må koste noen kroner. Men det vil det gjøre uansett – og hva er da vitsen med å booke hos et billigselskap som tilbyr denne typen jaktsafari? Her, som i de fleste andre sammenhenger, får du det du betaler for. Ikke minst gjelder dette kvalitet på jakt og guiding, jaktopplevelser og flotte, representative troféer.

Mye mellom himmel og jord

Så med tanke på det enorme jaktområdet, er det tvingende nødvendig å bruke bilen en god del. Ikke for å komme nærest innpå dyrene, men rett og slett for å finne dem i det uendelige landskapet. Deretter er det opp til deg selv å snike deg innpå og felle akkurat det ene dyret som du og guiden i fellesskap velger ut. 

Sannsynligvis vil du nettopp i det øyeblikket oppleve at Afrika-jakt er svært annerledes enn det du trodde, og kanskje ikke på langt nær så enkelt likevel.

Whooops – to digre neshorn sperrer plutselig sporet vi følger. Den største hunnens lange horn løftes aggressivt mot inntrengerne. Kanskje er det bare det uventede møtet som skaper slike tanker, men uansett er det ingen tvil om de kolossale dyrenes massive inntrykk. En slik koloss på gode to tonn blir unektelig enorm på 25 små meters hold. 

Heldigvis synes min oppfatning av aggressive tendenser helt misforstått. Begge dyrene snur og lunter rolig beitende tilbake samme veien de kom.

«Som jeg advarte Tore om på forhånd: Nå er det bare å begynne å spare til neste tur. Autotrekk på 2000,- kroner i måneden blir det fort penger ut av!»

Budsjett-klemma

Mot kvelden den andre dagen har vi ennå ikke lyktes med å komme til skudd på oryx, men det er nære på flere ganger. Et vortesvin med fem små unger på slep bryter ut av krattet og galopperer i sikkerhet med halene rett opp. Bestanden av gris er uvanlig stor, ikke minst på grunn av fravær av store rovdyr som løve og leopard. Da vi litt senere får øye på nok en gruppe, må enda en mellomstor hanngris bite i gresset for Tore etter en spennende ansmygning.

Selv om Tores primære mål er å felle en stor oryx og en impalahann, er det nok annet å prøve seg på. Da er det ganske enkelt nødvendig å kjøpe en såkalt cullingpakke hvor man kan skyte et bestemt antall dyr for en rimelig penge.

Det må nok innrømmes at det kan være lurt å sette opp et budsjett for seg selv som kanskje også omfatter muligheten for en liten overskridelse eller to på slutten. For fristelsene oppstår oftere enn du tror – ja, mange ganger om dagen.

Da skal du være rimelig bestemt for å si stopp. For det er så utrolig artig å jakte her hvor skuddsjansene er like mange på seks dager som på seks år for den jevne elgjeger hjemme i Norge!

Gode og dårlige kamerater

Om skuddsjansene på oryx ikke har vært til vår fordel, får likevel Tore fyr i tuten på Blaser'n både titt og ofte. Springbukker og impalaer (merk: flertall) kan noteres i løpet av formiddagen. Også et velvoksent vortesvin må til pers – og får like etter selskap av en mindre artsfrende i de evige jaktmarker.

Og som om ikke det er mer enn nok, får Marais melding på radioen om at det ønskes bistand i forbindelse med et dårlig skudd på en ordentlig stor gris som har klart å stikke seg vekk i tett kratt.

Det er bare det at den skadeskutte grisen ikke er alene: Det er kameraten som får unngjelde for Tores heftige ildgiving når denne plutselig jager ut av krattet, trøtt og ørsken midt i middagshvila.

Og selv om den røslige vortesvinhannen må bite i det solsvidde gresset, må ettersøket drives videre. Først en times tid senere gjenfinnes den største grisen etter nitidig og godt arbeid av guider og trackere i fellesskap.

Spydantilope

Gemsbukken, eller oryxantilope som er det engelske navnet, trives best i flokk. Derfor er det som oftest mange par vaktsomme øyne på utkikk etter jegere og alle farer som måtte nærme seg. Følgelig er det absolutt ikke lett å komme på skuddhold av flokken, og i tillegg velge ut en av de største hannene.

Gang på gang er det nesten, akkurat slik det egentlig er og skal være på jakt! Det er jo ikke noe stas hvis det bare er å gå ut og skyte et dyr. To ganger er vi i posisjon. Selv om holdet kanskje er i lengste laget for norske jegere, har Tore rifla på skytestokken og oppspenneren i fremre stilling.

Men det vil seg søren ikke! Trådkorset søker seg inn på anvist dyr og pekefingeren får signal om å krøke seg rundt avtrekkeren – og i neste brøkdelen av et sekund er flokken igjen på farta!

Det begynner etter hvert nesten å fortone seg komplett umulig. Men skam på den jeger som gir seg!

Oryx-tid

Tredje dagen er vi på farta igjen. Det begynner å bli sent på ettermiddagen, men ennå er det en times tid igjen til Vårherre bråslukker lyset her nede. For DET går utrolig kjapt når Han først har bestemt seg! Da er det stupmørkt i løpet av få minutter. 

Kanskje virker det som om flokkene med oryx, ja faktisk alle antiloper, blir litt roligere mot kvelden. Denne gangen har vi lokalisert dyrene tre-fire hundre meter nedenfor et høydedrag, rolig beitende inn i solnedgangen.  

En omgående bevegelse og kun ei kjempeøgle på gode halvannen meter (!), en såkalt rock monitor, holder på å ødelegge hele planen når den med ett hveser avskrekkende. Det er bare med nød og neppe det er mulig å holde buksene tørre i skrekken for digre, afrikanske reptiler. 

Marais ler seg omtrent fordervet av engstelige nordmenn med øgleskrekk, men beholder fokus på flokken der framme. Overraskende snart er vi på skuddhold. Tore tipper gode 200 meter, men jeg er uten videre villig til å legge på femti lange meter til!

Uansett, dette er den beste sjansen hittil. Tore holder i overkant av ryggen på oksen lengst til høyre, puster inn og ut, og lar skuddet gå. Dyret snubler i anslaget og henter seg opp igjen med en imponerende kraftanstrengelse, før det forsøker følge resten av flokken på umiddelbar flukt i det samme lyddemperens piskesnert ruller over savannen.

Men anslaget lyder godt og er betryggende hørbart. Oksen makter ikke mange titalls meter før den går direkte i bakken så støvskya står. 

Tore har automatisk matet inn en frisk patron. For sikkerhets skyld går vi på skrå bakfra inn på det felte dyret. En gemsbbukk, også kalt spydantilope på grunn av de lange, spise hornene, er på ingen måte å spøke med hvis det fortsatt er fnugg av liv igjen i den kraftige kroppen.

Men det er slutt. Det praktfulle dyret har utåndet for godt. Øynene blir langsomt tomme og slørete.

Tore må ta en ørliten pause i glede og ydmykhet over å ha fått muligheten til å felle et slikt fantastisk dyr, og ikke minst oppleve hvor vanskelig og utfordrende jakta her nede virkelig kan være.

Mer jakt!

Neste morgen gjenstår det egentlig bare å finne en god impala til Tore – ja, og så en av samme slaget til undertegnede.

Flere ganger kjører vi innom nedlagte plantasjer hvor flokker med Guineafowls (perlehøner) jogger lettere forvirret rundt over forstyrrelsen. Tre sjiraffer beiter fredelig av toppen på akasietrærne. Uforstyrrelig betrakter de oss litt nedlatende fra et høyere plan, der vi på krabbegir runder de langbeinte skapningene.

Små, brune fugler letter fra den ene sjiraffen idet den snur på seg. Det er oksehakkere som hjelper til med å holde dyrene reine for midd og utøy.

En puffadder, Afrikas kanskje mest vanlige slange, krysser veien foran oss. Til tross for at den ikke er mer enn en snau halvmeter lang, er den tykk som armen min og lite redd for mennesker. Derfor er det også denne slangen som biter flest innfødte. Bittet er heldigvis bare unntaksvis dødelig.

Tid for auto-trekk

Etter å ha saumfart flere småflokker med impala-ungkarer, feller Tore en ganske enkelt VAKKER bukk, før undertegnede også kan tegne seg på skuddlista. Begge bukkene måler garantert 23 tommer pluss og kvalifiserer således til edelt metall. Litt artig, det også!

Tore fyller cullingpakka si med nok en ung impalabukk. Deretter kvitterer jeg ut en eldgammel gris med slitte tenner som forfjamset blir fersket i et svalende gjørmebad. Vortesvinhannen løper det den makter mot skjul og trygghet i lange skygger.

Men en blytung 285 grains Oryx, skapt for å velte gris, innhenter den på veien. Slitne syltelabber gjør noen sykkelbevegelser i løse lufta, før vårt afrikanske eventyr er over – for denne gangen:

For som jeg advarte Tore om på forhånd: Har du først vært en gang i Afrika og jaktet, er du solgt. Da må du tilbake igjen, gang på gang. Så nå er det bare å begynne å spare til neste tur: Autotrekk på 2000,- kroner i måneden blir det fort penger av!

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i mai 2018.