Skal du jakte på krokodille, må du jakte på flodhest først

Krokodille er målet med turen hans til Zimbabwe. Elvebeistet skal dermed egentlig primært skytes for å ha et åte ei krokodille verdig. Men så lett som Rasmus trodde det skulle være, blir det ikke. Noe av forklaringa er at flodhestene oppholder seg under vannoverflata det meste av dagens lyse timer.

Når fordommene fordufter

Lenge ligger Rasmus, jaktguiden Pierre Hundermark og de to lokale trackerne på sandbankene mens de studerer flodhestene i kikkerten. De sliter med å finne ut om det er en gammel hann i flokken, for hele tida dykker dyrene, før de med en fnysende vannsprut ut av nesa bryter overflata et anna sted i flokken.

Ikke bare blir det utfordrende å holde styr på hvilke dyr som er hvor, men det er i tillegg vanskelig å skille en hann fra en hunn, og enda verre blir det når de i tillegg skal aldersbestemmes.

Etterhvert som timene går uten at Rasmus kommer nærmere en skuddsjanse, begynner han å forstå hvorfor PH’en Pierre ikke hadde fullt så nonchalant innstilling til åtejakta: Innsjøen med flere tusen kilometer strandlinje gir dyrene alle kort på hånda.

Flodhestjakt i lukka habitat som småsjøer og elver, der PH’en og trackerne kanskje til og med kjenner dyrene, er noe ganske anna. Nå forsvinner fordommene ut i varmedisen som hviler over den enorme vannflata. Til slutt siger flokken utover gigantiske Lake Kariba – i likhet med alle flokkene vi har prøvd oss på i dag.

«På hver side av ham sitter en av fiskerne og ror, mens sistemann sitter bakerst i båten for å kaste stein på flodhester som eventuelt våger nærme seg. Flodhestene ser ikke ut til å la seg affisere stort av bevæpningen. De reagerer tvert imot med å bare komme nærmere.»

Skitt med siktet

Men til slutt på dagen ligger Rasmus omsider skuddklar i den fuktige sanda, og bare venter på at Pierre skal gi klarsignal. De har funnet en gammel hann, og med liggende anlegg på ryggsekken hviler trådkorset dønn støtt.

Idet klarsignalet kommer og kula får fly, står ei vannsøyle skyhøyt opp i været rett bak hodet på dyret: Rasmus har skutt over!

Før utenlandsjakta var både rifla og kikkertsiktet til sjekk hos den lokale våpensmeden, og den ble deretter skutt inn av Rasmus sjøl. Men under kontrollskytinga etter ankomst måtte Rasmus bruke flere skudd og justere trådkorset 30 cm opp før kula satt i blinken. Da konkluderte de med at våpenet hadde fått seg et kakk på flyturen.

Men etter ytterligere inspeksjon nå i forbindelse med bomskuddet, finner de synderen: En av montasjeskruene har blitt overspent, slik at kikkerten kun henger i den ene skruen. Her vil nok en våpensmed ganske ettertrykkelig etter retur få beskjed om hvor våpenskapet skal stå.

Nå er det derimot fint lite å få gjort med saken, anna enn å kjøre tilbake til campen for å hente en av Pierres rifler og gjøre et nytt forsøk i morgen.

Grunnen til at rifla og kikkertsiktet for øvrig ble sendt til våpensmeden for ekstrasjekk, var at flodhestjakta krever formidable skudd. Det er nemlig vanligst å skyte hodeskudd som skal plasseres på et lite punkt mellom øret og øyet.

Kula kan også settes i bogen, men det forutsetter at flodhesten er helt eller delvis oppe av vannet, og det skjer som sagt sjelden på dagtid. Dyret vil uansett synke etter et dødelig treff, men flyter opp igjen etterhvert som tarmgasser oppstår i magesekken. Det kan ta alt fra en halvtime til fire timer, avhengig av når flodhesten sist fylte vomma.

Afrikas farligste

Løver, elefanter og krokodiller er livsfarlige for lokalbefolkninga rundt om i Afrika, men det er faktisk flodhesten som tar flest liv av alle de store dyra på kontinentet. Hannene kan veie opp mot tre tonn, og kan oppnå 30 km/ t over korte avstander. I tillegg er de vannelskende kjempene fryktløse og aldri redde for å ta opp kampen med lokale fiskere, bønder eller andre som uforvarende krysser deres spor.

Flodhestene dreper ved å gripe motstanderen med den store kjeften som kan åpnes nesten 150 grader. Når saksa først sitter rundt et menneske, er sjansen omtrent lik null for å slippe unna i live:

Flodhestens lange tenner er laga av elfenben og kan bli opp til 45 cm lange. Den biter med et trykk på 1200 kg/ cm² og kan lett drepe de fleste andre dyr ved behov. En storvokst kattepus kan med andre ord ta seg en tøybolle.

Et fascinerende moment med flodhesten, er de store dyrenes brøl – eller rettere sagt hyl. En flodhest kan tidvis minne litt om et esel i lyden, bare i litt tyngre kaliber, og kan høres på flere kilometers avstand.

Dyrenes sosiale atferd er også interessant å studere, noe vi får gjort i rikelig monn her vi ligger på sandbankene og speider.

Flodhestjakt i spøkelsesskogen

Neste dag prøver vi oss i et svært annerledes område: Her brytes vannflata av hundrevis av opptørka trestammer som står som en død spøkelsesskog. Området ble nemlig demt opp på begynnelsen av 60-tallet, men de seinere åra har det vært tørke her, slik at vannstanden har falt med mange meter.

Her duver flodhestene i spredte småflokker mellom de grå stammene, og det ser egentlig ganske tøft ut. Det gjør det dog ikke enklere å komme til skudd. Vi bruker hele dagen til å studere forskjellige flokker, inntil vi til slutt på dagen klarer finne en gammel hann.

Da skjer alt lynraskt, som om Pierre og Rasmus har fått nok av flodhestspeiding: Stående med anlegg i en tofot, feller Rasmus flodhesten med et perfekt plassert skudd.

Dødens seilas

Flodhesten synker med det samme, noe som i seg sjøl er et godt tegn. Pierre vil likevel gjerne ut på sjøen med en påk og sjekke at den virkelig ligger der.

Til alt hell – eller uhell – kommer et par lokale fiskere forbi med det samme. De ror en liten båt laget av bølgeblikkplater som er klinka sammen, og virker ikke helt tilfredse med å bli shanghaia til jobben med å padle Pierre ut mellom flodhestene.

Hvem veit, den kan jo bare være skadeskutt og pønsker ut en særdeles smertefull hevn for de som nærmer seg? I tillegg er krokodillene helt tydelig i ferd med å samle seg på grunn av blodet, noe som ikke gjør entusiasmen større hos fiskerne.

Pierre er imidlertid ikke skåret for tungebåndet, og sitter etter noen forhandlinger midt i jolla med dobbeltrifla klar, som en noe tafatt sikring mot farene som truer i vannet. På hver side av ham sitter en av fiskerne og ror, mens sistemann sitter bakerst i båten for å kaste stein på flodhester som eventuelt våger nærme seg.

Flodhestene ser ikke ut til å la seg affisere stort av bevæpningen. De reagerer tvert imot med å bare komme nærmere. Aksjonen blir derfor heldigvis relativt raskt avbrutt.

Båten ville vært et like lett bytt for både flodhestene og krokodillene, og så sugen er ikke Pierre på å sjekke om flodhesten faktisk ligger der den skal. Det er ikke anna å gjøre enn å vente med berginga til neste morgen. Og allerede når vi forlater stedet ved solnedgang, dupper den svære flodhesten som en badeball i overflata mellom en pen håndfull krokodiller.

Klar for krokodille

Neste morgen er vi tilbake med ei jolle, et slepetau og en traktor. Det er ikke lenger noen andre flodhester i nærheten av den flytende kjempen. Krokodillene har i løpet av natta forsøkt å bite kull i skinnet, men har ikke lyktes foreløpig.

De ligger likevel i vannet og venter på at flodhesten skal råtne tilstrekkelig, så det er ikke fritt for at vi har litt nerver mens det bukseres med båt, tau og traktor for å hale flodhesten på land.

Det tok altså mer tid enn forventa å få en skuddsjanse på en flodhest, men nettopp fordi jakta var såpass utfordrende, ble det likevel en kjempeopplevelse for Rasmus. Også berginga av byttet blir uvanlig spennende, så det som egentlig bare skulle være ei innledning til ei anna jakt, har blitt ei sjølstendig jaktopplevelse.

Nå skjærer trackerne et stykke av halen som kastes ut i vannet som et offer til flodguden Njamanjama. Så gjenstår det bare å skjære opp dyret i stykker som legges til det som må være verdens største åte. Nå skal Rasmus endelig på krokodillejakt!

Vrien jakt

Noe av det vanskeligste med flodhestjakt, er å vurdere hvilket dyr som skal felles. Sjøl en erfaren PH som Pierre Hundermark innrømte under jakta at han ofte er spent på om de har fått tatt riktig dyr. 

Man går alltid etter en gammel hann, men når kun nesebor, øyne og ører stikker opp av vannet, er det vanskelig nok i seg sjøl å bedømme hodestørrelsen. I tillegg skal man vurdere flodhestens «horn», det vil si kulene bak neseborene.

Her vokser de store tennene opp i kjeven. Jo større de er, jo lengre er tennene – og lange tenner betyr en sterk, gammel hann. 

Flodhestkjøtt er mørere enn velhengt oksekjøtt, og med slike ryggfileter kan hele storfamilien inviteres på biffmiddag. Halvdelen av dyret ble brukt til åte, mens filetene gikk til trackerne og deres familier.

Jakta ble arrangert av Mbalabala Safaris (pierre@mbalabalasafaris.com). Journalisten fikk delta på oppholdet kostnadsfritt, men betalte sjøl for reisa.