Grisejakt i Afrika med høy puls

I sin enfoldighet klarte naturligvis ikke nordmannen å la være å spørre om årsaken til denne underlige løsningen.

– Jo, fordi jeg har hørt det skal være så djevelsk å dø i solsteiken, forklarte den profesjonelle jegeren flirende og tørket svette av panna.

Svært aggressiv

Noen dager seinere er vår ukessafari i Botswana til ende, og vi befinner oss på en nøtteplantasje oppe i åsene nordvest for Tzaneen. Craig Coppen, min guide, har invitert meg på villsvinjakt hjemme hos seg selv i Sør-Afrika.

Området er, i motsetning til det tørre, karrige bushlandskapet i Thuli Block, svært fruktbart. Farmerne her dyrker blant annet Macadama-nøtter, men er svært plaget av en villsvinart som kalles South African Bushpig, som særlig ødelegger stiklinger og nyplantinger.

– Denne villsvintypen er en mindre, men desto mer aggressiv variant, forklarer Craig, derfor jakter de fleste her nede villsvin ved hjelp av hunder som forstyrrer grisene så det er mulig for jegeren å komme til skudd. En annen måte er å skyte dem fra jakttårn. 

– Men begge jaktmetodene er bare for feiginger, flirer Craig. Det er mye mer spennende å snike seg innpå grisene om natta, når de beiter nedfallsnøtter. Og skyte dem i lyset fra en kraftig lykt. Men grisene har svært god hørsel, så vi er nødt til å snike oss rundt på strømpelesten, tillegger han rolig, som om det skulle være en hverdagslig sak for en urnorsk jeger.

Muligens avspeiler uttrykket mitt store betenkeligheter mot å la undersåttene leke gjemsel med hårete edderkopper, lynraske skorpioner og ekle slanger.

Men det er egentlig ikke noe å være redd for, mener Craig, som bare for ordens skyld har tenkt å gi meg backup med pumpehagla si.

Ikke skadeskyt!

– Bare i tilfelle du skulle være uheldig å skadeskyte, for da kan bushpigen være litt ugrei å hanskes med i mørket!

Det rusker urovekkende sterkt i det frodige løvhenget når vi parkerer pickupen til Craig mellom to rekker med nøttetrær. 

– Jeg er litt i tvil, hvisker Craig og lytter ut i svarte natta, disse villsvina er veldig sky og liker seg dårlig i åpent lende, hvis de ikke har full oversikt ved hjelp av hørselen. For det meste holder grisene seg inne i tette, gjengrodde områder om dagen og kommer bare ut om natta for å beite, forteller guiden, men i natt blåser det muligens for mye til at de våger seg frampå når de ikke kan høre eventuelle fiender som nærmer seg.

Vi rusler likevel en runde og lytter forgjeves i vindtakene som tiltar i styrke. Støkker brått en liten antilope, en Grey Duicker, som spretter av gårde over den mørke enga. Nesten tilbake til bilen, bråstanser Craig.

Da hører også jeg lyden av harde kjever som arbeider intenst. Vi sniker oss sakte nærmere lyden og Craig gjør tegn til at jeg skal være klar med rifla.

Trolig ligger hvilepulsen og balanserer rundt 200 da lyskjeglen fra maglite’n finner et rundt dyr med grisefasong. Rifla legges lynkjapt til skuldra med avknept sikring da Craig roper dempet; – Don’t shoot, it’s a porcupine (pinnsvin)!

Det er det største pinnsvinet jeg har sett, minst en halv meter høyt. Med lange pigger bakover ryggen vralter det av gårde under løvhenget og blir borte.

Gode 24 timer seinere er vi på farta igjen, forsterket med formannen på nabofarmen. Bodiki er like lidenskapelig opptatt av grisejakt. Ikke bare fordi det er en nødvendig del av jobben hans, men jaktgleden kjenner naturligvis ingen grenser og definitivt ingen hudfarge.

Denne gangen kjører vi noe høyere opp i nøttetrekledde åser, stopper stadig vekk dieselmotoren og lytter. Endelig knakker Bodiki i biltaket; han har hørt villsvin som spiser nøtter! Vi glir forsiktig ut av bilen og kipper av oss joggeskoene. Jeg mater så forsiktig som mulig en patron inn i kammeret på Husqvarna’en og låser sluttstykket.

Med en mørkhudet afrikaner utstyrt med kraftig maglite i tet og en profesjonell guide som bakmann, er faren trolig relativt liten. Det er likevel ikke til å unngå at afrikanattas mange og ukjente lyder gjør meg en smule skvetten.

Snublende fremrykking

Av hensyn til værdraget gjør vi en omgående bevegelse. Med dårlig utviklet nattsyn og en tilårskommen motorikk, forsøker jeg å ”se” med føttene. En gang beveger det seg under venstrefoten min og jeg slår omtrent baklengs kollbøtte av skrekk.

Med Clauds oppløftende slangeråd i minne, trengs det minimal fantasi for å innbille seg at området kryr av fire meter lange og svarte mambaer iblandet en og annen armtykk puffadder. Men ingenting skjer, så jeg biter tennene sammen og stolprer videre.

Etter noen hundre meters forsiktig framrykking nærmer vi oss. Avstanden er neppe over 50 meter da det plutselig kommer noen voldsomme vindkast, greiner fra plantasjetrærne dasker oss i hodet. Bodiki tverrstanser, forklarer hviskende at vi må stå helt stille, for nå står grisene bare og lytter etter mulige fiender.

I kanskje fem minutter står jeg og titter på små, selvlysende saker i gresset, omtrent som vår hjemlig sankthansorm, før det endelig stilner. 

– Er du klar? Nå ser jeg en sværing, hveser plutselig den storvokste sørafrikaneren foran meg. Men uansett hvor mye jeg konsentrerer meg og anstrenger øynene, er det kul umulig å få øye på grisene før Bodiki tar et skritt til siden og tenner maglite’en.

– Hold i overkant av forbeinet og klem på så snart du finner siktepunktet, rådet Craig meg til i går kveld, du har bare to-tre sekunder før villsvinene stikker av.

Lysstrålen fanger inn en skikkelig solid gris som myser nærsynt og delvis blendet mot oss. Svenskerifla glir automatisk i anlegg og skuddet smeller så snart trådkorset finner grisebogen. Her er det liten tid til finsikting.

Skuddet utløser et svare spetakkel hos de beitende villsvinene. Forskremte grisehyl skingrer gjennom natta, og samtidig blir det på nytt stupmørkt når lyktebæreren løper etter det påskutte villsvinet!

Lyden av tunge kolosser som braser gjennom nærmeste buskas, kanskje to meter fra mine barbeinte føtter, får meg til å steppe sidelengs med ståsveis i nakken, hjertebank i halsgropa og gåsehud på ryggen.

Striglaner med ville øyne rundt i svarte natta for om mulig å møte et griseangrep med 11,6 gram blyspiss. Jeg hører at Craigs fotarbeid er like intenst som mitt, hans småiltre banning avslører tydelig misnøye med at lyskilden forsvinner. Trolig er det en lite hyggelig opplevelse å stå i veien for et vettskremt 150 kilos hurtigtog som er betingelsesløst programmert for flukt.

I noen endeløse sekunder stopper en gris under nærmeste tre, pruster snøftende fram ukjente og skremmende lyder, før det skjærer ut til høyre og forsvinner. Og takk for det! Ikke kan vi se noe i stupmørket og ikke kan vi skyte på grunn av Bodiki som befinner seg bak trærne et sted.

Litt etter litt faller anspente nerver til ro, og vi må flire av vår spesielle grisefest. Når så Bodiki hauker på afrikansk at han har funnet villsvinet jeg skjøt på, er alt bare glede.

Snaue ti meter har svinet maktet å forflytte seg etter skuddet, egentlig en utrolig prestasjon da blyspissen har slått tvers gjennom begge bogene på det solide dyret. Den kullsvarte, store galten har snøhvit man langsetter hele ryggen, men overraskende små hoggtenner i forhold til kroppsstørrelsen. 

Når jeg påpeker dette for Craig, smiler han lurt og forklarer at riktignok har ikke denne arten de mest imponerende hoggtennene, men til gjengjeld er de skarpe som slaktekniver, og dyret besitter en aggressivitet og kampvilje som overgår det meste.

Det innebærer blant annet at det som regel blir drept en hund eller to hver gang det jaktes bushpig med bikkjer.

I fellesskap drar vi det felte dyret bort til pickup`en og laster det opp. Idet svetten strykes av panna, merker jeg en karakteristisk krydderlukt fra hendene mine, grisen lukter en velkjent blomsterduft, uten at jeg klarer å huske hvilken. 

– Bushpigjakt på min måte er det nærmeste du kommer leopardjakt, forsikrer Craig meg om på hjemveien, opplevelsen og stemningen er mye av den samme.

Den største forskjellen er kanskje prislappen! Mens en leopard fort vekk koster deg 30 000-40 000 kroner, slipper du unna med en snau tusenlapp for en bushpig!

Vakker bushbuck

En annen viltart som har stått lenge på forfatterens ønskeliste er en antilope som, akkurat slik navnet indikerer, holder seg stort sett i tett bush!

Selv om det etter hvert har blitt en del jaktturer til omtrent samtlige av jaktbare land sør for ekvator, har aldri muligheten til å komme på skuddhold av denne vakre antilopearten dukket opp.

Jakt er som kjent jakt, og selv om det ofte jaktes på såkalte gamefarmer som stort sett er omringet av gjerder, er det på ingen måte så enkelt som mange som aldri har vært i Afrika påstår! En god jaktfarm er i størrelsesorden 100.000 til 200.000 mål, og det er del vel ikke så mange jegere som kan boltre seg på her hjemme i Norge heller?

Nå har kanskje nettopp de sørlige og sør-vestlige områdene av Afrika de beste bestandene av bushbukk, ganske enkelt på grunn av de mange områdene med tett og nærmest ugjennomtrengelig buskvegetasjon. Og selvfølgelig har denne antilopen med størrelse som en vanlig dåhjort fått navnet på grunn av den primært liker å oppholde seg nettopp i områder med tette busker og kratt det mesteparten av tiden. 

Kun en liten times tid tidlig morgen og rett før solnedgang drister den seg ut i små lysninger og mindre åpninger for å beite, men hele tiden med nær tilgang til betryggende skjul.

– I dette området skytes om lag 12-15 bushbukker i året, forteller dagens guide Willie når vi i lysningen neste morgen setter kursen mot en lang og markert ravine som skjærer seg ned i det ellers flate landskapet, tett tilvokst med frodige busker og høy undervegetasjon.

Bare et par hundre meters smyging fra den velbrukte Landroveren bjeffer en bukk og forsvinner ut lia uten at vi ser den, bare gremmes over dens høylytte klaging som trolig setter andre bushbukker i høy beredskap.

Den støyende flukten støkker opp en diger kuduokse som selvfølgelig stopper på pent skuddhold for å se hva vi er, før den lunter rolig videre. Intens kikkertspaning av motsatt dalside avslører et par-tre riktig pene mountain reedbukker, men ingen bushbukker.

Jo! Der siger en utrolig forsiktig dyr fram fra buskene, men den lysebrune fargen avslører øyeblikkelig at det er et hunndyr. Bukkene er langt mørkere i pelsen, selv om også de kan variere fra mørk sjokoladebrun til nesten helsvarte.

Enda en bukk forsvinner bjeffende ut lia, men unngår beleilig nok å eksponere seg for skudd. Det er så godt som ingen lysninger her heller, så det hele virker unektelig en smule håpløst.

Idet vi runder dalen går vi rett på beingrima av en veldig fin bushbukk, minst 17 tommer er helt i topp. Umulig å si hva som tar tatt knekken på den, alder eller rovdyr.

Nok en gang får vi øye på flere reedbukker i kikkerten, noen red hartebeest og enda en kudu. Willie mener han ser noe som likner mistenkelig på en bushbukk på venstre side av dalen, akkurat der den munner ut i en liten, åpen slette.

Men det er vanskelig å si på såpass lang avstand, og observasjonen grunnes mer på form, farge og erfaring, enn direkte synsbestemmelse.

Det er likevel verdt å gjøre en omgående bevegelse for å sjekke ut dette nærmere, og tjue minutter senere løper det plutselig ut et hunndyr fra omtrent samme område. Det virker egentlig ikke skremt, i hvert fall ikke av oss, så vi bestemmer oss for å vente litt.

Tålmodighet lønner seg som regel alltid på jakt og etter en god stund siger med et en kullsvart kropp ut i ei glenne noe høyere opp i lia enn der hunndyret forsvant. 

Lånerifla i .270 WM er utstyrt med tofot, og godt er det, fordi avstanden opp til bukken er garantert minst 250 meter. Rifla skal være innskutt på 200 meter og kaliberet er rimelig flattskytende, men legger meg til rette og løfter for sikker hets skyld siktepunktet til like under ryggen midt på bogen og forsøker å trekke av så rolig som mulig.

Avtrekket er i tyngste laget etter min mening, men føler likevel det gikk rimelig bra. Registrerer da også mer eller mindre ubevisst et tydelig anslag, før bukken ruser lav i framkroppen ut av syne.

Vi krysser ei lita svank og krabber opp brattlia, med rifla i beredskap. En skadeskutt bushbukk er absolutt ikke å spøke med.

Men ingen fare, fluktstrekningen ble korte 25 meter, der den ligger akkurat i kanten av lysningen. Det er en vakker bushbukk, omtrent kullsvart i pelsen og med gode horn på minst 16 tommer!

Waterbuck

Vannbukken er en stor antilopeart med grå til rødbrun pels. Den kan nå en skulderhøyde på 136 cm. Hannene er vanligvis 25 prosent større enn  hunnene. Bare hannene har horn.

Dyrene foretrekker områder med relativt tett vegetasjon, må den ha tilgang til vann, ikke minst for daglige badeaktiviteter. Vannbukken hopper ofte ut i vann for å unngå rovdyr.

Løve, hyene og leopard har vannbukken høyt oppe på delikatesse-lista. På grunn av at eldre vannbukker skiller ut en stinkende og fettete substans når de blir seksuelt opphisset og dette siver gradvis inn i kropp og hud, styrer rovdyr som oftest unna eldre vannbukker. 

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i november 2017.