R-Selma serverer haren

Hvit hare på bar bakke

I november måned i fjor, tok Trond Revhaug med seg hamiltonstøveren R-Selma (Selma) og jaktkompisen Rune Hedegart til Snåsa for å jakte hare. Både Revhaug og Hedegart er lidenskapelige og svært erfarne harejegere, jaktprøvedommere og ivrige jaktprøvedeltagere. 

Vi kjører innover Lurudalen og parkerer i enden av en skogsbilvei. Det er et par plussgrader da vi ankommer jaktterrenget. Mildværet den siste uka har gjort at det knapt er noe snø igjen i skogen. Men disse forholdene liker Revhaug. 

– Harejakt med drivende hund på barmark i oktober/ november, når haren har blitt hvit, er kanskje den artigste jakta for harejegeren. Da blir det som regel mye liv i hundene, og musikk i skogen, sier Revhaug med et glimt i øyet. 

Hedegart skal gjøre de siste forberedelsene før han skal delta i NM for småhund, så han drar et stykke lenger opp i terrenget og slipper dreveren sin, Dagdriverens Gina. En hund JEGER har vært på jakt med tidligere.  

Les også

Rådyrjakt med en drivende god kombihund

Rådyrjakt med drever er en spennende og effektiv jaktform. Bli med Rune Hedegart (57) og Dagdriverens Gina på ei opplevelsesrik rådyrjakt i Inderøy.

Treg start

Revhaug gjør klar GPS-en og går inn i skogen med Selma. Da hun får klarsignal til å lete etter hare, setter hun ivrig av gårde i fjellskogen. Vi fyrer opp et bål, mens vi følger med på søket på GPS-en. 

Selma søker i sirkler rundt oss. Først relativt trangt, deretter lengre og lengre ut. Revhaug synes hun går litt sakte, og harelosen lar vente på seg. 

– Min erfaring er at harehundene generelt går bedre på ettermiddagene, når lufta blir kaldere. Da er det vanligvis bedre å være hund, sier Revhaug.

Ville ha haldenstøver

Revhaug er leder i Nord-Trøndelag harehundklubb, og har tidligere sittet seks år i styret i Norske Harehundklubbers Forbund, som organiserer 18 harehundklubber i Norge. Han kjøpte sin første harehund i 1981, men planen var egentlig ikke å kjøpe hamiltonstøver.  

– I utgangspunktet skulle jeg kjøpe meg haldenstøver, en norsk rase. Men det fantes ikke noe kull å få tak i, så jeg skaffet meg en hamiltonstøver i stedet. Jeg var med på norsk mesterskap i 1990, 32 år gammel. Jeg følte meg ung, da det stort sett var bare gamle menn som deltok på den tida også, sier Revhaug og flirer. 

Åtte Jaktchampioner

Revhaug forteller at det i dag kun finnes en liten populasjon med harehunder i Norge, og at alle de norske rasene har fått blandet inn nye gener. Derfor finnes det ikke noen rene norske raser. 

– De seks siste hamiltonstøverne mine er fra eget oppdrett. Selma er den tiende harehunden jeg har. Åtte av dem har blitt jaktchampioner, men én av hundene ga jeg opp da jeg fant ut at den ikke kom til å bli noen jakthund, forteller Revhaug. 

– Hva er det som avgjør hvilken valp du velger? 

– Fordelen min er at jeg velger ut valper fra egne kull. Jeg velger alltid en valp som jeg liker, og som mora/ tispa har et ekstra øye til. Etter ei tid, når tispa skal ut av valpekassen, så følger noen valper etter mora. Jeg velger ofte ei slik tispe.

Skryt av det som er positivt og overse det som ikke er bra.

Forsterke det positive

– Hvordan dresserer du harehunden?

– Jeg tar utgangspunkt i den iboende jaktlysten og den frie viljen i unghunden. Den vil jeg ikke ødelegge. Jeg kan gå bort til tapet av haren og støtte den, men jeg blander meg ikke inn. Hunden må ordne opp på egen hånd, mens jeg er til stede. Jeg roser hunden når den gjør det jeg ønsker at den skal gjøre. 

Han forteller at han ikke tar hardt i hundene, og velger heller å forsterke det som er positivt. 

– Det er ingen vits i å bruke kjeft på unghunden. Skryt av det som er positivt og overse det som ikke er bra. Ikke gi oppmerksomhet på negativ atferd. Si nei, en gang og gå videre. Jeg har trua på å gi oppmerksomhet på det som er bra, og ignorere det jeg ikke liker, sier Revhaug. 

AVHOPP: Haren fulgte veien i flere hundre meter før den hoppet av.

FØLGER: Selma hadde ingen problemer med å finne ut av harens avhopp.

Vanskelig å vippe av pinnen

Selma sliter med å finne haren, og Revhaug begynner å bli utålmodig. Han bestemmer seg for å ta henne med lengre ut i terrenget, men uten at det gir noe resultat. 

– Hvordan er søket til Selma?

– Søket er bra, men det er ikke hennes største styrke. Hun er veldig god og metodisk under tapsarbeid, og er vanskelig å vippe av pinnen. Selma mister ikke hodet, selv om hun kommer opp i en stresset situasjon. Hun klarer å holde fokus.

1 – 0 til dreveren

Tilbake på bålplassen, hører vi plutselig at hunden til Hedegart er i full los. Jeg tar en kjapp tur opp til ham, mens Revhaug tar seg en kopp kaffe.  

– Haren har passert meg på skuddhold, men jeg holdt igjen. Jeg vil at Gina skal få holde losen en god stund før jeg feller haren, sier Hedegart. 

Ti minutter senere kommer haren rett imot oss og hopper av veien, like før den er på skuddhold. En bil passerer oss øyeblikket før Gina kommer ut av skogen og inn på veien, men hun klarer ikke å ta igjen hvor haren hoppet av veien. 

– Det er i utgangspunktet krevende å spore haren på veien, og ekstra vanskelig etter at dieselbilen akkurat kjørte forbi, sier Hedegart. 

Full los

Mens jeg var oppom Hedegart, har Revhaug fulgt veien videre et stykke nedover i terrenget og sluppet Selma. 

– Selma har los, nede ved krysset, skriver Revhaug på en SMS. 

Jeg skynder meg ned til ham. Finner en post hvor haren pleier å passere, og lader hagla. Losen nærmer seg posten. Den er intens og sterk. Plutselig, til høyre for meg, ser jeg haren i sidesynet. 20 meter fra meg. Men haren er trygt over på den den andre siden av veien, i skjul av skogen, da jeg har fått opp hagla. Selma kommer hakk i hæl og loser intenst i fotsporene til haren. Hun har full kontroll på hvor haren hoppet. 

Revhaug kommer opp til meg. Sola er i ferd med å gå ned, og det er ikke lenge igjen av jaktdagen. Vi ser på GPS-en og bestemmer oss for å postere et annet sted, lenger ned. hvor haren har krysset flere ganger. 

Da vi har kommet oss på post snur losen, og losen høres gradvis bedre og bedre. Spenningen stiger. 

– Se der, i horisonten, sier jeg til Revhaug. 

Medfødt egenskap

200 meter fra oss kommer det en hare langs veien. Revhaug ser ikke haren med det samme, men da haren runder bakketoppen får han øye på den. Den kommer i full fart i retning posten, men 70 meter unna oss hopper den av veien og fortsetter på oversiden. 

Kort tid etter følger Selma den samme bakketoppen, i sporene til haren. Hun nærmer seg avhoppet. Roer ned farten, med nesen ned mot grusveien. Hamiltonstøveren vender 90 grader og hopper av veien, på nøyaktig samme sted som haren. Losen jamrer i skogen. 

– Imponerende, sier jeg til Revhaug.  

– Selma er som vi sier i Trøndelag, rolig og behersket. Kommer de på vei kan hundene ofte miste hodet. Når de krysser veien, er det lurt at hundene forstår at det er mulig å krysse rett over, men de vil ofte følge veibanen videre likevel. I en slik situasjon utmerker Selma seg. Det er rett og slett medfødte egenskaper, hvor hun roer seg i den fasen, svarer Revhaug. 

Slapp med skrekken

Hedegart har koblet hunden sin og kommer mot oss for å postere, Vi gjør et siste forsøk. Endelig ser det ut til at vi skal lykkes med en felling. 

Haren kommer i full fart rundt svingen. Jeg legger pekefingeren forsiktig på sikringen. Den senker gradvis farten og setter seg ned på veien. 40 meter fra meg. Losen nærmer seg raskt. Haren snur. Løper 20 meter og hopper av veien igjen. Det er det siste vi ser av den, før Revhaug kobler Selma og godsnakker med sin firbeinte jaktvenn. En fin dag på harejakt, selv om haren slapp unna denne gangen. 

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter var ett år på tur i Norge høsten 2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.

LES OGSÅ

Dunkeren Iris ble bra med kvalitetstrening

HS-Iris er den tredje jaktchampionen på rad for Helge Stikbakke i Østre Toten. Etter innjagingen var gjort unna har hun stort sett levert førstepremiedrev. Kvalitetstrening av harehundene er noe den erfarne dunkerentusiasten er nøye med.

Finskstøveren Affi – en lydig jaktmaskin

TS-Affi leverer stabilt gode haredrev i skogen for de to eierne sine, så bra at han vant NM 2022 for støvere. I tillegg kommer han stort sett når han blir kalt på i skogen, ikke verst for en finskstøver full av jaktlyst. 

En av Norges beste hygenhunder

Ove Arnfinn Hammeren (59) fra Hedmark har jaktet hare omtrent hele livet, helt siden han fikk innpass som 12-13 åring. Harehunden hans, Kviknelia’s Hjalmar, er en av Norges beste hygenhunder.

Min jakthund: Endelig suksess med haldenstøver

Nesten 50 år etter han skaffet seg sin første haldenstøver lyktes det for Tore Bekkedal. Nå har han endelig en haldenstøver av championmateriale.

På skogtass med “Skautussa”

Vi treffer “Skautussa” i Indre Østfolds dype skoger. Hestejenta som vokste opp og ble hundejente og hardbarka revejeger. Hun har flere jaktdager enn de fleste andre gjennom en sesong, de fleste av dem sammen med revejagende schillerstøvere.