Støvere og drivende hunder

Man vet ut fra skriftlige kilder at det allerede på 800-tallet ble avlet på støverliknede hunder til jakt.  Man regner med, uten å vite det sikkert, at det fantes støvere i norden allerede på 1400-tallet hos jegere fra de høyere samfunnsklasser. 

Valg av rase

Man velger seg som regel rase ut fra hvilket vilt man ønsker å jakte på. Slik også med støvere. Enkelte støverraser er mer ivrige på å jage rovvilt enn andre, men hva man preger unghunden på har også fryktelig mye å si for hva den jager senere.  

Lovverket i Norge setter også noen begrensninger: på rådyrjakt er det kun er tillatt med raser med maks 41 cm boghøyde. Det luker ut de langbeinte støverne, slik at vi sitter igjen med bassetrasene, beagle og drever som de mest vanlige på rådyrjakt. 

Men også støvere av dachsbracke-typene finnes jagende i rådyrterreng rundt om i Norge. 

Her kan du lese mer om våre kortbeinte raser.

Særnorske regler

Under lisensjakt på ulv og bjørn er det ikke tillatt med «løs på drevet halsende hund» i Norge, selv om slike hunder er brukt under skadefelling i Norge. Dette gjør at hunder brukt under skadefelling må hentes fra Sverige eller at norske jegere må trene og bruke hundene i Sverige der dette er lov. 

Tradisjonelt er det hare, rev og rådyr med de kortbeinte som vi har jaktet med støvere her i Norge. De siste par-tre tiårene har rovviltjakt med støver på f.eks, rev og gaupe fått mer fokus og ivrige tilhengere. 

På gaupe slippes hundene alene, sammen med andre støvere eller med spisshunder. Særlig har amerikanske coonhound-raser - støvere med interesse for rovvilt - blitt populære i senere tid. Men det finnes også et par russiske støverraser som har sine tilhengere her hjemme når det skal jaktes på dyr med skarpe tenner og kvasse klør.

Støverens historie i Norge

Det er sannsynlig ut fra flere kilder at støvere kom til Norge med offiserer fra Tyskland på 1600-tallet. Etter hvert fulgte støvere med på flyttelasset når industriarbeidere fra Europa flyttet til Norge. 

Utover på 1800-tallet ble harejakt etter hvert vanlig på bygdene hos bønder, skogsarbeidere og andre jaktinteresserte. På mange gårder og småbruk hadde de en harehund og slik ble grunnlaget for de norske støverrasene grunnlagt. Norge har tre egne støverraser; haldenstøver, hygenhund og dunker.

Tradisjonelt har de norske støverne vært mest brukt til harejakt, men det finnes også mange gode reve- og gaupehunder blant disse rasene. Spesielt er haldenstøveren kjent for å kunne være en dyktig drivende hund under revejakt. Alle de tre norske støverrasene regnes som truet. 

Det er tatt grep nasjonalt for å redde alle de syv norske hunderasene der harehundrasene er inkludert. Det er bygget opp en sædbank i samarbeid mellom de enkelte raseklubbene, Norsk Kennel Klub og Norsk genressurssenter. Målet er at genbanken skal inneholde sæd etter ti hunder av hver av rasene. Sæden skal fortrinnsvis lagres i ti år, og tas i bruk ved f.eks. akutt krise i en rase eller ved behov for "gammelt" materiale i avlsarbeidet.

Les også

Heia Norge!

Haldenstøver, dunker og hygenhund representerer noe av det fineste ved norsk jakttradisjon, men trenger et oppsving for å unngå å bli en utdøende rase.

Hygenhund

Hygenhund ofte bare kalt hygen, har sitt navn etter H.F. Hygen som målrettet avlet frem tofargete hvite og rødbrune harehunder på Ringerike, i Lier og Bærum midt på 1800-tallet. Grunnmaterialet var lokale støvere brukt til harejakt.

Da klubben «Norske Harehunde» ble opprettet i 1902 var det tre fargevarianter som gikk igjen hos norske harehunder. Dunkers rase, som den het på folkemunne var enten sort/ blakk og/ eller grådroplet, mens den tredje varianten var rødbrun eller rødgul med hvite tegninger.

Sistnevnte ble kjent som hygens rase. Skulderhøyde er 48 til 61 cm og vekten ligger mellom 20 og 25 kg. Årene omkring første verdenskrig var vanskelige for hygenhunden som holdt på å forsvinne. Avlsarbeidet tok seg opp igjen i mellomkrigsårene. 

På slutten av 1940-tallet sto det bra til med hygenhunden. Man begynte likevel etter noen tiår å slite med smalt genmateriale, slik at på 70-tallet ble det krysset inn dunker.  4 nye innkryssinger av dunker ble igjen foretatt på 90-tallet. I dag har vi en god stamme av hygenhund, men årlige nyregistreringer ligger fortsatt lavt. 

De siste årene har antallet valper registrert hos NKK ligget på om lag 35 valper. Hygenhunden har alltid vært kjent for sin spesielle, klangfulle, klingende og veldig hørbare losføring. Hos enkelte hunder har det særegne hygenmålet blitt noe borte grunnet innkrysningen av dunker. 

Det er først og fremst harejakt hygen brukes til, men det er også hygenhunder som er gode reve- og gaupejegere. 

Hygenhunden er kjent som en svært vennlig familiehund som er rolig og tillitsfull. Den har stor jaktlyst og trenger regelmessig og nok mosjon for å trives. Hygenhunden begynner som regel å jage tidlig. Rasen går for å være lærevillig, selv om det er en selvstendig brukshund. Til tross for at rasen er liten er den svært frisk. 

Les også

En av Norges beste hygenhunder

Ove Arnfinn Hammeren (59) fra Hedmark har jaktet hare omtrent hele livet, helt siden han fikk innpass som 12-13 åring. Harehunden hans, Kviknelia’s Hjalmar, er en av Norges beste hygenhunder.

Haldenstøver

Man regner med at haldenstøveren oppsto i Østfold på første halvdel av 1800-tallet. Tidligere var rasen kjent som bisseberghund og ankerstøver. Hans Larsen Bisseberg drev avl på rasen på 1860-tallet. Selv om rasen ikke fikk sitt navn før i 1938 er haldenstøveren muligens den eldste norske hunderasen. 

Opprinnelsen er sannsynligvis en lokal støvertype fra Østfold som på 1800-tallet ble krysset med harrier, foxhound og muligens beagle. Man avlet tidlig fram en støver med et forholdsvis ensartet preg, men hele tiden var det problemer at man hadde få hunder å velge mellom i avlen. 

Selv om rasen var populær, spesielt i Østfold, holdt haldenstøveren på å forsvinne da hundepesten kom dit i 1931. I tillegg kom andre verdenskrig. Takket være O. H. Nylende fra Skjeberg og hans iver for å redde rasen overlevde haldenstøveren. Da krigen kom hadde Nylende 22 hunder. En del av disse gjemte han bort i skogen så tyskerne ikke skulle få tak i dem. De resterende ble plassert rundt om i Norge. Nylendes arbeid bar frukter og haldenstøveren ble i 1952 godkjent som egen rase.

Les også

Sjeldent god nese for rev

Ayla og Thorleif jakter selvsagt på reven, men like mye på god los og godt samarbeid.

Interessen for haldenstøveren tok seg opp i noen år og flere hunder fikk championat. Etter en periode falt interessen igjen og rasen har siden aldri nådd gamle høyder. 

I likhet med dunker og hygenhund regnes haldenstøveren som utrydningstruet. Antallet nyregistrerte valper de senere år registrert i NKK har ligget mellom 10 og 20 valper per år. Haldenstøveren er den minste i antall av de tre norske støverrasene. 

Visste du forresten at gårdshunden på realityserien Farmen i 2016 var en haldenstøver? 

Mange haldenstøvereiere fremhever den gode pelsen med tjukk underull som gjør at rasen tåler kulde bra. Tispene har en høyde på 44-52 cm og hannene fra 47-55. Vekta ligger mellom 18 og 25 kg. 

Haldenstøveren beskrives som en omgjengelig og tillitsfull hund med et vennlig vesen. Av mange regnes den som en perfekt jakt- og familiehund. Glad i barn, voksne og går bra sammen med andre hunder. 

Haldenstøveren regnes for å ha sterk psyke, samtidig som de er smarte og enkle å dressere. De sies å være ganske lydløse når de står i hundegård, da de har veldig lavt vaktinnstinkt. 

Flere hevder at haldenstøveren er en av de støverne som har minst aktivitetsbehov, men hunden har det selvsagt best når den får leve et aktivt liv og bruke kropp og hode også utenom jaktsesongen. Haldenstøver brukes mye på rev og er kjent for å være lett å prege på rovvilt. 

Les også

Min jakthund: Endelig suksess med haldenstøver

Nesten 50 år etter han skaffet seg sin første haldenstøver lyktes det for Tore Bekkedal. Nå har han endelig en haldenstøver av championmateriale.

Dunker

Flere kilder oppgir hannhunden «Hvide Musikk» som stamfar til dunkeren. Visstnok overtok en løytnant ved navn Krefting denne hunden fra et taterfølge i 1820. Man kjenner ikke bakgrunnen for denne hunden og det florerer teorier om aner fra de britiske øyer, mens andre påstår at forfedrene kom fra Tyskland eller Sveits. 

En bekjent av Krefting, offiser Wilhelm Conrad Dunker hadde en tispe som han paret med «Hvide Musikk». Kaptein Dunker var ivrig på avl og fortsatte å krysse inn støvere fra ulike deler av landet. 

Dunkerhunden fikk etter hvert av gener fra en rekke harehundstammer fra hele landet. Resultatet ble en bred og variert genbase. 

Rasen fikk økt popularitet etter krigen og antallet hunder holdt seg ganske stabil til ut på 1970-tallet. Da gjorde blant annet finskstøver sitt inntog i tillegg til andre utenlandske støverraser. Dunker var det ikke lenger like gjevt å jakte med. 

Ut over 80-tallet var rasen svært homogen og en meget god jakthund. Kraftig innavl satte etter hvert sitt preg på rasen, slik at man på slutten av 80-tallet krysset inn andre raser. Resultatet ble vellykket og man fikk økt genetisk variasjon med bedre hundehelse. Samtidig klarte man å beholde rasens særpreg. 

I de senere år har man krysset inn hamiltonstøver, hygenhund og finskstøver for å utvide genmaterialet hos dunkeren. Målet for avlsarbeidet har bestandig vært å beholde de beste egenskapene i den gamle norske harehunden som var en hardfør og robust brukshund. 

Dunkeren er i utgangspunktet en sunn og frisk rase med god genetisk variasjon. Hannhundene måler 50-55 cm i boghøyde og hunnene 47-53 cm. 

De siste årene har nyregistrerte dunkere ligget på ca 300 valper per år og det betyr at rasen er den klart mest tallrike av våre nasjonale støverraser. Dunkeren er kjent for å ha svært gode poter som tåler is og skare svært godt og de blir sjeldent sårbeinte. Dunkeren kan ha «glassøye» (blå øyne) på ett eller begge øynene. 

Les også

Dunkeren Iris ble bra med kvalitetstrening

HS-Iris er den tredje jaktchampionen på rad for Helge Stikbakke i Østre Toten. Etter innjagingen var gjort unna har hun stort sett levert førstepremiedrev. Kvalitetstrening av harehundene er noe den erfarne dunkerentusiasten er nøye med.

Dunkeren er en sosial og vennlig hund som egner seg godt som familiehund hvis den får nok aktivisering og mosjon. Innendørs kan den oppfattes som lat og avslappet, mens jaktlysten våkner til fulle når den kommer til skogs. 

Dunkereiere fremhever i tillegg til de solide labbene, dunkerens sterke psyke. Med sitt gode gemytt og vennlige vesen er den lett å dressere. Dunkeren har jevnt over god kontakt med eier i skogen og en tydelig og ærlig los. Enkelte dunkere har også stor interesse for å jage rev og gaupe.

Etter gaupa i bratte berg

Sjeldent god nese for rev

Gaupejakt med hund

Svenske støvere

Söta bror har i likhet med oss lange tradisjoner for jakt og jakt med drivende hund. Derfor har også svenskene utviklet sine egne nasjonale støverraser. Flere av dem har en god del tilhengere i Norge.

Gotlandsstøver

Gotlandsstøveren stammer ikke overraskende fra Gotland og finnes i dag hovedsaklig i de sørlige deler av Sverige. Tradisjonelt har den blitt avlet med jakt for øyet og med få andre standardkrav med hensyn til eksteriør slik at hundene kan variere ganske mye i utseende. 

Rasens opprinnelse er ukjent. En teori er at Gotlandsstøveren stammer fra gule støvere importert fra Tyskland på 1700-tallet. En annen teori er at hunden stammer fra mer østlige støvere. 

Allerede tidlig på 1800-tallet nevner skriftlige kilder en rødgul støver med lokalt opphav på Gotland. Dagens Gotlandsstøver har innslag av andre svenske støverraser samt at norsk hygenhund er blandet inn i nyere tid. 

Den første rasestandarden ble utarbeidet i 1920 og fra 1921 fikk rasen delta på utstillinger og prøver i regi av den svenske kennelklubben. I en periode fra på slutten av 1920-tallet og framover ble Gotlandsstøveren først innlemmet i Smålandsstøveren og senere Hamiltonstøveren. 

Støveren fra Gotland er en liten rase med få årlige registrerte kull og rasen står i fare for å forsvinne. Gotlandsstøveren er en del av den svenske kulturarven og det arbeides målrettet for å bevare rasen. Det er samtidig fokus på å beholde rasen som en fysisk liten støver. 

Gotlandsstøveren brukes og har vært mest brukt på hare og rev, men det finnes også individer som jager gaupe og bjørn. Rasen har sterk jaktlyst og stort aktivitetsbehov. Likevel vil den fungere utmerket som familiehund, gitt at den får nok mosjon. En gotlandsstøver som får tilfredsstilt aktivitetsbehovet vil være rolig og snill innomhus og regnes som forholdsvis myk i gemyttet. 

Gotlandsstøveren er ikke godkjent internasjonalt, men den Nordiske Kennelunionen har godkjent Gotlandsstøveren som rase. Gotlandsstøveren er i allmenhet en frisk rase som er kjent for å bli gammel, opp til 17 år.

Pelsen er kort og gulbrun med hvite tegninger. Hannhunder har en mankehøyde på 48-56 cm med en vekt på 16-23 kg, mens de mindre tispene veier 15 til 20 kg og har en mankehøyde på mellom 44 og 52 cm.
På jakt beskrives gotlandsstøveren som forholdsvis spornøye og den jobber i god kontakt med eieren.  Rasen hevdes å være meget god på å rede ut kalde spor. Den jobber ikke kun på direkte sporvitring, men kan også jobbe på overvær. 

Utredning kan ta tid med gotlandsstøveren, men den er kjent for å være dyktig på dette slik at det i prinsippet alltid blir los til slutt.

Smålandsstøver

Småland har også sin egen støverrase. Smålandsstøveren er fåtallig, selv i Sverige. Rasen oppstod på bakgrunn av krysninger mellom støvere i traktene mellom Jönköping og Huskvarna. Der fantes forskjellige støvere og andre jakthunder fra kontinentet og Baltikum som svenske offiserer tok med seg dit på 1600-tallet. 

Man er ikke helt sikker på hva slags raser Smålandsstøveren bygger på og det er hevdet at schillerstøveren var sentral, men også andre raser inngår. Det er teorier om at f.eks. westfalsk dachsbracke og tysk pinscher kan være blant disse, samt lokale spisshunder. Noen hevder også at engelske støvere skal være en del av grunnlaget for smålandsstøveren som ikke kun har vært brukt som drivende hund.

Skriftlige kilder oppgir at den også ble brukt som treskjeller på storfugl og ekorn. Den første utstillingshunden noensinne i Sverige var en smålandsstøvertispe som ble stilt ut på en utstilling i svenskekongens jaktklubb i 1886.

Den første rasestandarden kom i 1921, men stamboka ble for en kort periode åpnet igjen på 1950-tallet og standarden endelig fastsatt i 1952. 

Et særtrekk ved rasen er at den forekommer både med normal hale og stumphale. Hannene skal ideelt måle 50 cm i skulderhøyde og veier vanligvis fra 17 til 20 kg.  Tispene har en idealskulderhøyde på 46 cm og veier rundt 15–17 kg.

Smålandsstøveren er en allsidig jakthund som brukes som drivende hund på hare og rødrev. Enkelte hunder brukes også som løshund på elg eller som treskjeller på skogsfugl, mår og ekorn. 

Rasen er kjent for å få raske uttak og driver med et godt hørbart og nyansert mål. Smålandsstøveren har jevnt over spesielt god retnings- og stedsans slik at de nær sagt alltid finner tilbake til eier etter at de legger av. 

Lynnet beskriver en vennlig og lojal hund som derfor er en god familiehund selv om den er sta og allsidig. Rasen trenger i likhet med de fleste andre støvere mye mosjon og en vennlig, men konsekvent dressur og sosialisering fra valpestadiet for ikke å bli rastløs og stå i fare for å utvikle problemadferd.

Hamiltonstøver

Sveriges nasjonalhund er hamiltonstøveren oppkalt etter jegermester grev Adolf Patrik Hamilton, som var den svenske kennelklubbens grunnlegger. 

Hamilton utviklet rasen på slutten av 1800-tallet og den godeste greve og jegermester var en ivrig harejeger. 

Rasen har sitt utspring i harrier og foxhound, i tillegg til tyske og sveitsiske støvere som ble blandet inn i linjer Hamilton allerede hadde.  Hamilton selv fikk aldri oppleve at rasen ble offisiell da rasen ikke fikk sitt navn før i 1921 drøyt 10 år etter hans død, mens stamboka ble lukket på første halvdel av 1950-tallet. 

Fra århundreskiftet og noen tiår fremover kom det flere hamiltonstøvere til Norge og spesielt ble rasen svært populær i Trøndelag. I dag er hamiltonstøveren fåtallig i Norge, med bare noen titalls nye valper registrert per år. 

Hamiltonstøveren regnes som en familiekjær og vennlig hund, som er snill og rolig å ha i hus hvis den får nok trim. Rasen kan være noe egenrådig, og lydighetstrening bør man starte med så fort valpen er i hus og ikke slurve med dressur senere. Størrelsen på hannhunder er 53-61 cm i mankehøyde og tisper mellom 49-57 cm.

Av mange påstås det at hamiltonstøveren kanskje er den av de nordiske støverrasene som er enklest å få rådyrren. En del linjer har større rovviltinteresse enn andre og hamiltonstøveren brukes av mange mer på jakt på gaupe og rev, enn på harejakt. Av de nordiske støverrasene er det nok hamiltonstøver, i tillegg til schillerstøver som oftest brukes som rene revehunder.

Schillerstøver

I Bohuslän bodde det på siste del av 1800-tallet en bonde ved navn Per Schiller. Han var tydeligvis ikke helt fornøyd med hundene som fantes og ville avle fram en lett hund med klangfull los, kraftige føtter og god nese. 

Schiller stilte hunder fra eget oppdrett på en utstilling holdt av H. M. Konungens Jaktklubb i Stockholm i 1886. Rasen var ikke ferdig utviklet, men liknet mye på dagens schillerstøver. Senere ble det krysset inn sveitserstøver i tillegg til harrier og sannsynligvis svensk-engelske samt engelsk-sveitsiske støvere, utdødde tyske bracke-støvere pluss en utdødd latvisk støver. Rasen ble godkjent av Svenska Kennelklubben i 1907.

Ideell mankehøyde for hannhunder er 57cm og for tisper 53 cm og vekt mellom 18 og 25 kg. 

Schillerstøveren regnes som den beste svenske støveren på rev og de er kjent for et hurtig drev. Mange hevder at de fleste schillerstøvere enten er født rådyrrene eller har veldig liten interesse av klauvvilt. 

Mange revejegere beskriver schillerstøver som den ultimate revehunden. Det er ikke uten grunn da rasen er kjent for å være dyktig og ivrig til å jage Mikkel Rev. Den kjappe svensken har et klangfullt, tett og hørbart mål. 

Mange schillere blir ganske gamle og fungerer utmerket som jakthund selv ved 14-15 års alder. Schilleren kan være noe egenrådig, men likevel vennlig og tillitsfull. Schilleren kan være ganske energisk, men med nok mosjon og konsekvent dressur er den en trivelig og snill familiehund. Rasen krever en del stimulering, både fysisk og mentalt. 

Bli med på revejakt med schillerstøver

På skogtass med “Skautussa”

Finskstøveren Affi – en lydig jaktmaskin

Nye raser på berget

Siden midt på 90-tallet har en del utenlandske støverraser som brukes mye på rovvilt som rev og gaupe, men også bjørnejakt i Sverige, fått sine tilhengere. Det er særlig fra Russland og USA at de nye støverne kommer. 

Mange hevder at dette er bedre rovvilthunder enn våre hjemlige og trauste støvere. Andre hevder at dette kun er en moteting. 

Videre påstås det at de nye støverrasene ikke tilfører noe nytt som vi ikke allerede har i «våre» støvere fra før som man kan få fram ved rett preging, trening og avl. 

Russisk støver

Russkaja gontjaja eller russisk støver, også kalt russerstøver, er en rase som har fått en viss popularitet her i landet i senere tid. Den brukes nok først og fremst på rovvilt, selv om man i Russland tradisjonelt har jaktet det meste som løper på bakken med den.

Det er litt usikkert når russerstøveren oppsto, men de fleste kilder hevder rasen har eksistert siden slutten av 1700-tallet eller tidlig på 1800-tallet. En målrettet avl startet på slutten av 1800-tallet og rasen fikk sin offisielle rasestandard i 1925. Harrier og skandinaviske støvere utgjør deler av «grunnmuren» for «balalaikastøveren». 

Tradisjonelt ble russisk støver sluppet sammen med russisk ulvehund – borzoi.  Støveren søkte opp og drev viltet med los. Når så byttet kom ut i åpent lende ble den raske myndeliknende borzoien som jakter mest med synet sluppet for å ta livet av byttet eller holde det fast til jegerne kunne avlive det. 

En voksen russisk støver måler mellom 56 og 68 cm i mankehøyde og veier mellom 20 og 30 kg. Den svært tette pelsen er moderat kort og fargen er stort sett gulrød med hvite tegninger. 

Russisk støver går for å være en energisk og hardfør støver som tåler kulde svært godt. 

Den har et godt og vennlig lynne, er samarbeids- og lærevillig og har et godt, hørtbart losmål. De fleste regner den som en meget god familiehund så lenge den sosialiseres fra valpestadiet og får nok utløp for aktivitetsbehovet.

Russisk flekket støver

Russerne ville ha en støver som var mer rendyrket rovvilthund enn den russiske støveren for jakt på rev og ulv. De avlet fram den flekkete russiske støveren ved å blande russisk støver med bl.a. engelsk foxhound. Rasen har også innslag av franske støvere. 

Sammenliknet med russisk støver sies russisk flekket støver å ha et dypere og mer melodisk losmål. Russisk flekkstøver er tricolor av farge hvor hvitt dominerer med innslag av rødgult og den svarte salen. I utseende kan den minne mye om en tricolor Haldenstøver. En voksen hund veier mellom 20 og 30 kg med høyde på drøyt 60 cm

I likhet med russisk støver tåler russisk flekket støver kulde meget godt og er av flere fremhevet som meget dyktig til å ta seg raskt frem i krevende og ulendt terreng.

Russisk flekket støver er en utadvendt og vennlig rase mot både mennesker og andre hunder. Rasen går for å være en utmerket familiehund selv i småbarnsfamilier, gitt at hunden sosialiseres, får dekket aktivitetsbehovet sitt og har grunndressur på plass. Imidlertid har de et sterk jaktinstinkt og man kan ikke stole på de rundt katter og andre små kjæledyr med mindre hunden er sosialisert med andre kjæledyr fra da hunden var valp, sier flere som kjenner rasen godt. 

I likhet med mange andre støverraser er russisk flekket støver lærevillig, kontaktsøkende og smart. Den reagerer bra på det meste av trening og dressur med positiv forsterkning og belønning. Russisk flekket støver har et høyt aktivitetsbehov og lav terskel for å skjelle og bjeffe. 

Russisk flekket støver er kjent for å jage raskt slik at f.eks. rev vil fort gå i hi fremfor å ture rundt i terrenget. Dette gjør at man effektivt kan få skutt reven ved å slippe en hihund inn i hiet. Likeledes vil gaupe som regel raskt «gå i veden» dvs. søke tilflukt i et tre når den har en rasktjagende støver i hælene. Som en kuriositet kan det nevnes at William Dunker som utviklet en av de norske harehundrasene, dunker, blandet inn russisk flekket støver da han skapte rasen.

Amerikansk foxhound

Den amerikanske foxhounden som siden 1966 har vært Virginias «nasjonalhund», er lettere og høyere enn den europeiske foxhounden. 

Skulderhøyden er 53–61 cm hos tispene som veier rundt 25 kg. Hannhundene har en skulderhøyde på 56–64 cm, med en matchvekt på rundt 30 kg. 

Rasen har sitt utspring fra 1650 da de første engelske foxhoundene kom til Amerika. Her ble etter hvert irske kerry-beagle støvere og franske støvere krysset inn og ga dagens amerikanske foxhound som er en hurtig og elegant rase. 

Den amerikanske foxhounden kan være ganske så variert i utseende da den kommer i nærmest alle fargekombinasjoner. Pelsen er tett, hard og middels lang. 

Det hevdes at amerikansk foxhound ikke har en rasetypisk los. Hvis flere hunder jager sammen vil eieren enkelt kjenne igjen hver enkelt hund. Den kjente bluegrassmusikeren Bill Monroe fra Kentucky beskrev losen til rasen slik: «De kan ha en høy tenor, en dypere skarp los, bjeffe som en kalkun eller en skrikende bjeffing.»

Den amerikanske foxhounden sies å være en god og vennlig familiehund som kommer godt overens med alle typer dyr hunden vokser opp sammen med – også katter. Amerikansk foxhound sies også å være en hardfør rase som tåler kulde og snø veldig bra. 

Treeing Walker Coonhound

Rasen er ikke godkjent som en egen rase i Norge, så hvis utstillinger og jaktprøver betyr mye for deg så er ikke dette rasen for deg. Rasen kan stilles på bjørneprøver i Sverige. 

Rasen er kjent for å følge selv gamle spor og henge på det og ikke gi seg før det blir uttak. En del hunder er ganske løse og spandable med målbruket slik at viltet tar som regel ikke så raskt i vei når det støkkes. 

Rasen er kjent for å ha en svært rasktdrivende los og ofte vil den derfor stille viltet ganske raskt. I motsetning til mange andre støverraser vil en TWC bli stående med viltet i stålos. 

Det betyr at f.eks. under gaupejakt kan man bruke en TWC alene, fremfor at en spisshund slippes sammen med en støver der spisshunden tar over losen når viltet klatrer opp i et tre eller fronter hundene på bakken. Skifte i målbruk fra drivende los til stålos er velkjent hos treeing walker coonhound. 

Tilhengere av rasen fremhever den som den perfekte familiehund: vennlige, sosiale og lærevillige med en tydelig «avknapp» hjemme, men jaktidiot i positiv betydning i skogen. 

Rasen er lærevillig, men ganske sta, slik at dressur og opplæring må være moro og underholdende for hunden. Stamfaren til TWC er den amerikanske foxhounden. Det som skiller mest mellom de to rasene er coonhoundens evner når det gjelder stålos enten når gaupe klatrer opp i et tre eller når reven går ned i hiet. 

Flere hevder at coonhounden er noe tøffere og har sterkere psyke i møte med rovvilt enn den amerikanske foxhounden. Treeing Walker Coonhound er også veldig god til å tresette viltet og den tar seg raskt og trygt fram selv i svært ulendt terreng. Rasen har en skulderhøyde fra omlag 50 til nærmere 70 cm og hannhundene er som vanlig størst. Tricolor farge er foretrukket i fargene sort, hvit og tan. Som en kuriositet står det i rasestandarden at arr og skader oppstått under jakt skal det ikke trekkes for på utstilling.

Plotthund

Heller ikke Plotthund kan registreres i Norge. Svenskene har åpnet for registrering og dermed kan man der stille på både jaktprøver og utstilling. 

Plotthunden har blitt en relativt populær og mye omtalt støverrase i Norden. Selv om rasen er ny i Norge øker antallet hunder for hvert år. 

Mye av populariteten skyldes rasens interesse for rovvilt. I Norge er ikke rasen godkjent til jakt på bjørn, i motsetning til i Sverige der den også brukes under jakt på gaupe, rev og villsvin. 

I Norge benyttes den først og fremst på jakt etter gaupe og rev, men plotthund har også vært brukt under skadefelling av ulv her i landet. 

Plotthund regner som en av flere amerikanske coonhunder. Coonhundene ble opprinnelig utviklet for jakt på vaskebjørn - derav navnet. Senere har det vist seg at disse hundene blant annet fungerer svært bra på rovvilt. Av coonhundene er plotthund den eneste rasen som ikke nedstammer fra foxhound. 

Det er ukjent eksakt hvilke raser som ligger til grunn for plotthunden, men rasen har sitt navn fra den tyske familien Plott som emigrerte fra Tyskland til Amerika i 1750. Man mener ganske bestemt at det er mye viltsporhund i rasen, sannsynlig hannoveransk viltsporhund. 

Familien Plott drev målbevisst avl på hundene i over 200 år. Resultatet har blitt en populær jakthundrase i USA, som nå også har fått fot- eller rettere sagt labbefeste i Norge. 

Flere plotthundeiere sier at selv om rasen er vennlig mot familien den bor sammen med, kan den være sky mot fremmede og ikke fullt så vennlig og sosial som en del øvrige coonhound-raser. Det er viktig at rasen sosialiseres godt fra tidlig alder, men beskrives da som lojal, intelligent og rask til å lære. 

Rasen trenger å få brukt energien sin og kan være ekstremt utholdende. Rasen er kjent for å ha høy utholdenhet under jakt og for å være modig og lite fryktsom i møte med rovvilt. Losmålet er ganske skarpt og til dels skingrende. 

Skulderhøyden hos hannhunder kan være opp til 63-64 cm. Pelsen er kort med innslag av striper i ulike farger og sjatteringer fra svart dekorert med gylne og rødoransje tegninger i tillegg til ensfarget pels hos enkelte hunder.

Denne saken er skrevet av

Jo Stenersen

Journalist

Jo Stenersen fra Rendalen skriver reportasjer samt tester utstyr og våpen. Foruten å være frilansjournalist, er Stenersen naturfotograf av yrke. Han guider fotografer, holder kurs og foredrag, selger bilder og leier ut naturfotoskjul i Østerdalen til fotografer fra hele verden. Han har tidligere drevet med konkurranseskyting, mest med hagle. Stenersen jakter det meste, men reinsjakt, rådyrjakt med drivende hund og støkkjakt på skogsfugl er favorittene.