Ikke sjelden faller valget av rase, og kanskje også blodslinje, sammen med det den enkelte jeger er vant til: Har man jaktet mye med kamerater som eksempelvis har dachshund, ja, så blir det gjerne dachs.
Valg på denne måten kan naturligvis være en god løsning: Da har man lært rasen å kjenne og vet forhåpentligvis noe om dens fortrinn som jakthund.
Men samtidig skal du være oppmerksom på at det kan være nesten like store individuelle forskjeller innen en rase som det er rasene imellom.
Dersom du ikke har utstrakt erfaring med noen av rasene, er det en ubetinget fordel å observere flest mulig raser på noen jaktturer for å vurdere deres evner og fortrinn. Pass imidlertid på at du vektlegger hundens prestasjoner mer enn eiernes snakketøy!
Arv og miljø
Ved valg av rase, er det en del naturgitte forhold du bør ta i betraktning: Hvilke forhold vil hunden jakte under, både når det gjelder vær, vegetasjon og terrengforhold, for å nevne noe? Vil det eksempelvis være en del snø der du kommer til å jakte mest? Da kan de minste rasene få problemer.
Den enkelte hund er alltid et sluttprodukt av kombinasjonen arv og miljø. Det vil si at de genene og egenskapene hver hund er født med, ikke kan endres, men utvikles og modifiseres gjennom målrettet dressur og innjaging.
Jaktlyst og godt gemytt
For en rådyrhund er det viktig at den har arvet de nødvendige fysiske egenskapene som gjør den i stand til å lukte, finne og forfølge «byttet» over til dels lange avstander. Samtidig må den også ha nedarvet tilstrekkelig jaktlyst, og ikke minst evne til å samarbeide med jegeren.
Uavhengig av rasevalget er nemlig evnen til samarbeid en nødvendig forutsetning for en dyktig rådyrhund. At hunden har godt gemytt og rolig inneatferd, tar vi i dag som en selvfølge. Det er likevel ikke så mange jegergenerasjoner siden akkurat dette stilte seg noe annerledes.
Uansett hvor gode forutsetninger en hund er født med, må den formes gjennom daglig stell og dressur på forskjellige stadier. Jo mer tid, energi og engasjement du investerer i valpen, desto større er mulighetene for at du kan forme dens medfødte egenskaper og dermed utnytte dem maksimalt.
Valpens atferd
Det finnes noen generelle råd om hvilken valpeatferd du bør unngå, men ingen regel uten unntak. Vimsete valper som tilsynelatende virrer rundt uten mål og mening, bør nedprioriteres til fordel for valper som virker mer avbalanserte og rolige.
Slike valper har ofte stor nysgjerrighet, beveger seg vekk fra resten av valpeflokken og har noe å bestille. I den grad det er mulig å lese valpenes temperament, er dette en viktig faktor.
Moras oppfostring og oppdragelse har stor betydning for den videre utviklingen hos valpene. Samtidig som hun steller dem på en tilfredsstillende måte, skal hun leke med dem, men også sette klare grenser for valpenes viltre atferd med signaler som vi i stor grad bør bruke i den videre oppfostring og dressur.
Enkelte hevder det er en ubetinget fordel at valpene går sammen med en hannhund de første leveukene, fordi hannhunden forholder seg til valper på en annen måte enn tispa:
Hanner med god psyke er som oftest tålmodige med viltre valper, men setter samtidig klarere grenser enn mora. Konsekvent avvising av uønsket atferd er med på å forme valpene og gjør dem mer mottagelig for dressur.
Trygghet og mot
Noen hundefolk sverger til å ta den første valpen som kommer ut av valpekassa, mens andre har forskjellige mer eller mindre velfunderte tester for å sjekke valpenes psyke: Jaktlyst skal kunne bekreftes ved å rulle baller, og den aktuelle valpen vil løpe etter den.
Men hvilken leken fem–seks uker gammel valp vil vel ikke det? Da har jeg mer tro på en grundig sjekk av foreldreindividenes dokumenterte prestasjoner.
Det som kanskje er noe enklere å få bekreftet, er om valpene virker trygge og har mot nok til å sjekke ut omgivelsene. Ta valpen litt vekk fra resten av flokken og se hvordan den oppfører seg. Virker den engstelig og redd, er det kanskje grunn til en smule skepsis.
Hvis valpen derimot legger i vei på egen hånd, til tross for sykler, vedstabler, hekker og lignende, lover det bra. Men husk endelig på at den enkelte valpens modningsgrad og utviklingstrinn er veldig variabel. Det går i rykk og napp, og noen ganger litt i revers!
Akkurat som med oss mennesker, er de individuelle forskjellene så store at det er umulig å kategorisere. Det beste er å følge med et valpekull over noe tid. Da kan du gjøre det endelige valget når du har lært valpene bedre å kjenne.
Unngå avlsfeil
Enkelte fysiske feil og mangler er det imidlertid mulig å avdekke allerede ved sju–åtte ukers alder. Dette bør naturligvis unngås, i hvert fall hvis du satser på utstilling og ikke bare ren jakt:
Tydelig underbitt eller overbitt diskvalifiserer.
Hannvalper bør ha begge testikler på plass ved åtte ukers alder. Dersom de ikke har kommet ned, praktiserer mange oppdrettere en klausul om halv pris dersom de ikke kommer ned innen valpen er årsgammel.
Mer sjelden hender det at valper har hengende øyelokk, slik at det dannes en lomme for rusk og rask. Dette vil som regel føre til irriterte øyeslimhinner når hunden senere blir jaktet med.
Oppdretters ansvar
I utgangspunktet velger vi selvfølgelig ikke en valp med synlige fysiske feil eller mangler, heller ikke valper som virker nervøse og ikke tåler å bli tatt i av unger og voksne.
For det er svært viktig at oppdretteren preger valpene på mennesker allerede fra to ukers alder: Det er i denne perioden de er mest mottakelige for og i stand til å utvikle sosiale relasjoner, ikke bare i forhold til resten av kullet og andre hunder, men like mye til oss mennesker.
Derfor er daglig omgang og håndtering fra både barn og voksne et nødvendig moment for å få god utvikling på en rekke områder senere.
Valpekull som stort sett er for seg selv ute i en grisete hundegård, har jeg ikke særlig sansen for. Jeg vil hente valpen min hos ærlige og oppriktige oppdrettere som legger sjela si i å fostre opp trygge, sosialiserte individer. På den måten kan de videreforedle og bringe videre nettopp den rasen de selv brenner for!
Hannhund eller tispe
Velger du å kjøpe tispevalp, så husk at den vanligvis får sin første løpetid omkring ettårsalderen. Deretter skjer det vanligvis to ganger i året så lenge hun lever.
I verste fall betyr det at hunden får løpetid midt i den beste jaktperioden. Med tidlig snøfall i tillegg, kan faktisk mesteparten av den høsten være spolert.
Til gjengjeld kan man si at en hannhund har løpetid hele året. Det gir seg vanligvis utslag i stort markeringsbehov overfor andre hunder, samt en ustyrlig trang til urinmarkering på alt som stikker høyere opp fra bakken enn hunden selv. Og det gjør jo det meste for våre kortbeinte venner.
Vanligvis mister ikke tispa jaktlysten under løpetiden, men hun blir mer ustabil i prestasjonene. Sjansen for uønsket paring er dessuten overhengende. Husk også at du ved å bruke ei løpsk tispe fort kan ødelegge jakta for eventuelle hannhunder som måtte befinne seg i nærheten.
Det er imidlertid fullt mulig å overstyre eller utsette løpetiden ved hjelp av hormonpreparater som fås hos veterinær. Disse er effektive, men vær oppmerksom på at de kan ha forskjellige bivirkninger, blant annet i form av uregelmessig løping eller i verste fall livmorbetennelse.
Et knep verdt å teste, kan være å la tisper som står i fare for å få løpetid midt i jakta, gå sammen med ei annen tispe som har løpetid før jakta. Det er et velkjent fenomen at hunnkjønn av de fleste arter påvirker hverandre og synkroniserer løpetiden. Slik er det mulig å endre løpetidssyklusen.
Så var det din tur...
En del jegere hevder at hannhunder skal være lettere å få til, og at de jager bedre enn tisper. Dette finnes det imidlertid ikke statistisk belegg for å hevde. Jaktprøveresultater viser at det er omtrent like mange av hvert kjønn som hevder seg høyt.
Min personlige mening er at jeg «aldri» mer skal ha en hannhund, uansett rase. Erfaringsmessig er nemlig tispene gjennomgående roligere og mer behagelige å ha innomhus.
De er mykere i gemyttet, mer samarbeidsvillige og enklere å dressere enn hannhunder. De er også vanligvis mindre og lettere enn hannhunder, noe som igjen gjør dem enklere å trene opp og holde i form enn større og tyngre hannhunder.
Hannhunders evige markeringsbehov og dominante atferd kan dessuten være et problem for kvinnelige medlemmer av familien. Det kan også gi uheldige utslag i større behov for å «forsvare territoriet» eller det nedlagte viltet.
Men det er også grunn til å påpeke at om de individuelle forskjellene kan være svært store, er også jegerens og hundeeierens evner og anlegg like sprikende:
Noen ser ut til å «alltid» få til hundene sine, mens andre ikke lykkes i like stor grad. Da kan det være lurt å søke råd hos noen som driver med hundedressur, for å lære noen av de grunnleggende knepene.
Tips for valpekjøpere
Vær nøye med valg av valpekull. Ikke ta det første og beste, selv om det kan være lang ventetid.
Bygg valget på så stor kunnskap om foreldreindividene som mulig. Snakk med avlsråd, jaktprøvedommere og eiere av samme blodslinjer før du bestemmer deg.
Undersøk tidligere avlskombinasjoner, hvilke eksteriør- og jaktmessige resultater de forskjellige foreldreindividene har gitt.
Sats på seriøse oppdrettere med godt rykte og dokumentert omdømme. Ikke hør på useriøse rykter: I mange hundekretser florerer dessverre misunnelsen!
Det skal ikke være nødvendig, men forlang registrerings- og veterinærattest. Valpen blir da registrert i Norsk Kennel Klub. Valpen bør også leveres vaksinert mot parvovirus og med helseattest. Sjekk gjerne om valpen har fått markkur. Valpen skal vaksineres mot valpesyke ved 12 ukers alder.
Mange seriøse oppdrettere selger sine valper med garanti. Dersom hunden ikke viser jaktlyst eller utvikler fysiske og/ eller psykiske feil den første tiden, har du rett til å få en ny valp av et annet kull.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i april 2018.
