Det er et stort behov for ”sikker skog” og rekruttering av yngre jegere skal jakta og rasen overleve. La oss ta en kikk på hva disse urnorske skapningene har å by på. Vi har snakket med tre jegere som hver og en lovpriser disse ”urnorske” hundene.
HALDENSTØVEREN
Charlie eies av Rune Strøm som bor i Marker kommune. Charlie var NJCH og NUCH allerede som 3 åring og ble også kåret til Årets Haldenstøver 2011.
Familien har hatt forskjellige harehundraser opp igjennom årene, også en harejagende blandingshund.
-Etter at barna flyttet ut bestemte vi oss for å anskaffe en egen harehund.
Hvorfor ikke prøve en Haldenstøver tenkte vi, og vips så gjorde vi det! I dag har vi 3 stykker og har ikke angret en eneste dag!
Charlie, vår første, kjøpte vi av Ole Ronny Kirkerød, sønn av Per, en ikke ukjent kar i haldenstøvermiljøet – bosatt i Aremark.
Hundene har gode jaktegenskaper, er rolige og har sterke nerver. Ikke noe bjeffing selv om det skulle gå noen forbi på veien eller om det kommer folk på besøk.
HUNDEPEST
Rasen oppsto trolig i Østfold på første halvdel av 1800-tallet, men akkurat når vet man ikke sikkert. På 1860-tallet drev gårdbrukeren Hans Larsen Bisseberg i Østfold med oppdrett på rasen, derav fikk rasen navnet bisseberghund i en periode. Senere har den hatt flere navn, blant annet som ankerstøver. Først i 1938 fikk rasen sitt nåværende navn.
Opprinnelsen til rasen antas å være en lokal støver fra Østfoldtraktene, som i forrige århundre ble krysset med harrier, foxhund og sannsynligvis beagle(?) Haldenstøveren har mange fellestrekk med disse, både hva farger og kroppsbygning angår. Rasen gjorde det bra fram mot 1930, men i 1931 kom det hundepest til Østfold, og rasen bukket nesten under. Oscar H. Nylænde fra Skjeberg jobbet målbevisst med å redde den gjennom mange år. Dette arbeidet ble i 1952 kronet med at rasen fikk full anerkjennelse som egen rase. Siden da har populariteten variert ganske mye, og rasen er ikke særlig tallrik noen steder. Haldenstøverklubben ble stiftet i 1982, etter initiativ fra avlsrådet for rasen, og var således tidlig ute i denne typen miljø.
Haldenstøver er en drivende halsende jakthund som brukes til jakt på hare, rødrev og gaupe. Den regnes som energisk og utholdende og tåler godt kulde.
Haldenstøveren er en rektangulær hund, stolt og kraftig, men ikke tung. Den har kraftig rygg og et bredt muskuløst lende med svakt hellende kryss. Dypt, eggformet bryst med godt hvelvede ribbein, de bakerste lange, og ubetydelig opptrykket buklinje.
Pelsen er glatt med rette, tettedekkhår og tett underull. Fargen er hvit med sorte flekker, tanfargede tegninger på hodet, på beina og undersiden i iovergang mellom sort og hvit.Sort farge får ikke dominere, og små sorte og brune spetter er uønsket.
DUNKER
Tanja eies av Øystein Kvisler fra Skiptvedt, Østfold. Hun er den yngste dunkeren i hundegården og er ett år gammel. Ung og lovende med to fellinger første sesongen. -Den eldste hunden er NJCH rr Stella, som er kullsøster til bestefar til Tanja, og er 13 år gammel. Hun har klart å bli JCH i Norge, Sverige og Finland samt kvalifisert seg til NM to ganger. Jeg har hatt mange lykklige turer i skogen med henne, både i jakt og konkuransesamenheng. Den mellomste hunden er 8 år gamle NS JCH Toya, som er datter av kullbror til Stella. Toya er JCH i Norge og Sverige, og er rasemester 2 år på rad. Jeg skjøt min første hare som 13 åring, og siden da har harejakt vært min fritidsyssel nummer 1. Jeg fikk min første dunker i 2003, som er Stella. Siden da har det bare vært dunker. De er vakre, rolige familiehunder, lett og ha i hus og gir fantastiske opplevelser i skogen. Stor hyllest til dunkermiljøet med dunkerringen og avlsrådet i spissen.
IKKE FOR NYBEGYNNER
Rasen er oppkalt etter kaptein Wilhelm Dunker, som i første halvdel av 1800-tallet krysset ulike støverraser. I 1902 ble «Specialklubb for Norske Harehunde» stiftet. Samme år ble harehundene delt i to hovedgrupper som vi i dag kjenner som dunker og hygenhund.
I den store gruppen av dunkerhunder inngikk en rekke lokale harehundstammer fra ulike kanter av landet. Avlsgrunnlaget er derfor både bredt og uensartet.
Under andre verdenskrig var det liten etterspørsel etter dunkervalper og vanskelig å opprettholde en planmessig og kvalitetspreget avl. I åra etter krigen steg imidlertid interessen for rasen igjen. Den holdt seg oppe fram til 1970-tallet, da konkurransen fra utenlandske harehunder førte til at interessen igjen sank merkbart.
INNBLANDING
De siste årene har avlsrådet for dunker i samarbeid med Norsk Kennel Klub startet et program med innblanding av hamiltonstøver, hygenhund og finskestøver for å bidra til et større genmateriale i rasen.
Dubkeren er en middelstor og rektangulær hund, som skal være sterk, men ikke tung. Hodet skal ha god lengde og skallen skal være svakt hvelvet med markert nakkeknøl og tydelig, men ikke markert stopp. Ørene er middels høyst ansatt og hengende. Øynenes iris kan ha forskjellige farger hos droplete(gråskimlete) hunder. Middels lang hale, som bæres rett eller svakt hevet. Pelsen er rett og stri, tett og ikke for kort. Fargen skal være svart og blakk med hvite avtegninger eller droplet og blakk med hvite avtegninger. Overveiende svart eller hvit farge og for varme brunfarger er uønsket.
UTHOLDENDE
Dunkeren er en drivende halsende jakthund som brukes til jakt på hare, rødrev og gaupe. Den er energisk og utholdende, og samarbeider nært med jegeren og har tydelig los og ofte stor aksjonsradius. Jegere forteller at rasen har spesielt hardføre poter, som godt tåler is og sørpe. Den kan derfor ofte fortsette jakten der andre må melde pass. Dunkeren er en selvstendig, hardfør og robust brukshund med behersket gemytt. Rasen er ikke egnet for nybegynnere og kan ikke anbefales som familiehund for passive familier. Den fungerer imidlertid godt ellers sosialt.
HYGENHUND
Vakre Vilja eies av Roger Bakkerud, fra Skiptvedt/Fredrikstad.
-Jeg har jaktet og vært med far Helge Bakkerud og onkler så langt tilbake som jeg kan huske. Fast med på jaktlaget siden jeg var 16 år.
Hjemme på Bakkerud gård var det stort sett hygen det gikk i, men noen former for blanding med hygen kan jeg også huske det var. De kalte det alltid Hygen, uansett.
Fatter var den som hadde flest reine Hygen og deltok på utstillinger og litt avl.
Hygen har alltid vært et førstevalg så lenge jeg kan huske, så derfor ble det et naturlig valg å videreføre denne tradisjon. Hygen er en lettlært hund med særegent mål som gjør den spesiell og gir en fantastisk opplevelse av losmål enten på fjell eller i skog. Setter sin særegenhet i jakta. Har ikke vært så aktiv på utstillinger og jaktprøver, men er det jakttid, ja, da finner du meg på fjellet eller i skauen! Har også vært i styret for Hygenringen for lenge siden og har alltid interessert meg for avl og videreføring av vår nasjonale rase.
STOR JAKTLYST
Hygenhund er en støver som i hovedsak ble formet på Ringerike, Lier og Bærum. Navnet har rasen etter prokurator Hans Fredrik Hygen, som ble født på Odals Verk i 1808, der far hans var bestyrer. Hygen ble siden prokurator på Ringerike og flyttet dit omkring 1830. Faren var oppdretter av harehunder, den nå utdødde Odalshunden. H. F. Hygen var selv en kjent harejeger, og etter farens død startet han på 1830-tallet oppdrett med etterkommere av farens hunder. Det hevdes i så måte at H. F. Hygen var den første som startet regulær rasemessig avl av harehunder i Norge. På Ringerike paret han sine egne hunder med harehunder av ringerikstypen. Etter hvert tok sønnen, A.B. Hygen, over hundeoppdrettet.
TRE FARGEVARIANTER
Ved opprettelsen av spesialklubben for «Norske Harehunde» i 1902 var det tre fargevarianter som gikk igjen på norske harehunder. To fulgte hverandre ad, sort/blakk og grå droplet, eller «Dunkers rase» som den het på folkemunne. Den tredje fargen, rødbrun eller rødgul med hvite tegninger var i mindretall, men alt anerkjent som «Hygens rase». Dette ble også navnet på de to eldste nasjonale harehundrasene vi har i Norge. Dunker og Hygenhund.
RASENE SKILT
Årene før og etter første verdenskrig var vanskelig for avlen på både hygenhunden og dunker. Mellom 1925 og 1934 var avlsarbeidet så lite attraktivt at mange betraktet de to rasene som samme hund. I denne perioden ble derfor dunker og hygenhund av NKK slått sammen under navnet Norsk Harehund selv om Norsk Harehundklub var sterkt imot sammenslåingen. Etter at avlsarbeidet på hygenhund tok seg opp i mellomkrigstida ble rasene igjen skilt med hver sine rasestandarder. Det ble nå drevet et godt avlsarbeid, og ved andre verdenskrigs slutt sto det bra til med rasen.
På 1970-tallet ble det krysset inn nytt dunkerblod i rasen, samtidig som det ble arbeidet med å spore opp flere gode avlshannhunder for framtidig bruk. I årene 1990 til 1997 ble det igjen foretatt fire nye innkrysninger av dunker, noe som bidro til at man fikk utvidet rasens avlsgrunnlag ytterligere. I dag har derfor rasen et godt genetisk fundament i Norge.
GAUPEJAKT
Hygenhunden er en middels stor hund. Solid og tettbygget, rektangulær, med sterk overlinje. Hygenhunden skal ikke ha «glassøye». Hygenhunden er en drivende halsende jakthund, som brukes til jakt på hare, rødrev og gaupe.Den er fra gammelt av kjent for sitt bærende mål, som er drant, skarpt og klingende, ofte nærmest entonet. Jegere forteller at å høre på ilterheten og variasjonene, som når hunden gir ekstra godt på når den ligger på haren, og blir grovere ettersom den ligger lengre bak, for så å øke på igjen når hunder nærmer seg pånytt, er på en klar høstmorgen som religion for en harejeger.
Hygenhund er en selvstendig hardfør og robust jakthund med behersket gemytt. hunden har stor jaktlyst og trenger regelmessig mosjon for å trives. Rasen er ikke et valg for nybegynnere, og den kan ikke anbefales som familiehund for passive mennesker. Den fungerer imidlertid godt sosialt om den får utløp for sin energi.
KIlde: Hunderaser, Wikipedia
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i juni 2016.
