ANSVARET ER DITT!

Tett vegetasjon og trange skuddfelt kan gjøre det svært vanskelig å registrere viltets reaksjon på skudd. Men ofte vil skadet eller dødskutt fugl kollidere med trær og grener.

Fuglevilt som treffes av et tilstrekkelig antall hagl med tilfredsstillende anslagsenergi som trenger inn til vitale organer, klapper vanligvis vingene sammen og faller død til jorden. Ved treff med et enkelthagl eller flere i en ving, faller også fuglen rett ned, men er for øvrig overraskende kjapp til beins og snar til å stikke seg vekk. Ikke minst vingeskutte ryper og orrfugl kan løpe langt på beina før de kryper inn i ei steinur eller under ei rot og går en langsom og plagsom død i møte.

FOKUS ETTER SKUDDET

Husk at ved skudd på sittende fugl, og på andefugl som ligger på vannet, danner vingene et ganske så effektivt skjold for kroppen og reduserer virkningen av et ellers dødelig haglskudd betydelig. I verste fall flyr fuglen etter et slikt skudd videre med et eller flere hagl i kroppen som i løpet av noen dager fører til en pinefull død. 

Da mange av fugleartene ofte er samlet i flokk, er det viktig at jegeren konsentrerer seg om å felle en bestemt fugl i utkanten. Likevel er det snart gjort at også andre fugler treffes i slike tilfeller. 

Ved minste mistanke om at flere enn en fugl er truffet, må jakta fortsette med tanke på å finne igjen skadde fugler. I denne forbindelsen er det selvfølgelig spesielt viktig å ha tilgang på en effektiv apportør.

Iblant registreres treff ved at dun og fjær fyker fra fuglen i skuddøyeblikket, da er det ekstra viktig å følge opp fuglens fluktretning, for ofte kan til og med dødskutt fugl seile flere hundre meter før den treffer bakken. Eksempelvis kan som nevnt påskutt tiur oppe i en bratt ås, seile utrolig langt utover på stive vinger.

Uansett vil en etter hvert oppleve å finne igjen skadeskutt fugl overraskende langt unna skuddplassen. Gjør det derfor til en vane å fortsette jakta i den retningen fuglen fløy. Og selv om den ikke er skadet vil det ofte kunne by seg en ny skuddsituasjon på samme fugl.

Det mest markerte treffet, hvis fuglen ikke dør i skuddet, er når den vingeskytes, slik at den ikke makter å holde seg i lufta.

I motsetning til en død fugl, faller slike fugler baksende i bakken med den friske vingen, med stiv hals og spent muskulatur. Hvor langt den kommer, avhenger av hvor mye vingene er skadet. 

Særlig ved skudd rett bakfra på lettende fugl er det vanlig å skyte for lavt. Dette resulterer enten i avskutte bein eller treff i magen. Ofte er dette relativt enkelt å observere på grunn av beina som henger ned. Som regel lander slike fugler noe ukontrollert og har problemer med å løpe unna på bakken. Men hvis vingene for øvrig er intakte, kan de overraskende lette og forsvinne, hvis ikke jegeren er oppmerksom og klar til et oppfølgende skudd.

Ved treff av noen periferte hagl i hodet er det ikke uvanlig at fuglen tårner, det vil si at den etter skuddet flyr bratt rett opp til den plutselig klapper vingene sammen og faller til bakken. I verste fall kan imidlertid slike fugler også kvikne til og forsvinne, slik at det er ingen grunn til å nøle med andreskuddet ved slike skuddtegn.

FØLG OPP UMIDDELBART

Med tanke på haglsvermens ganske så vide sirkel og at det i tillegg relativt ofte forekommer såkalte randhagl som avviker betydelig fra hovedsvermens retning, er det nok ikke så uvanlig at fugl treffes av et hagl eller to. Uten at dette er mulig å registrere for jegeren. 

Til tross for at slike treff ikke avgir tilstrekkelig sjokkvirkning til at fuglen dør momentant, kan det medføre indre blødninger, som fører til at den dør etter en kortere eller lengre fluktstrekning.

Som nevnt er det en ubetinget fordel å ha med seg en apporterende hund ved skadeskyting av småvilt. Likevel er det viktig at jegeren merker seg stedet der fuglen landet, slik at hunden kan begynne søket etter fuglen på riktig sted. En vingeskutt skogsfugl kan løpe utrolig raskt på bena, og det er derfor nødvendig at hunden trykker hardt på allerede fra starten for å ta igjen slik fugl.

FORSPRANG

Et mislykket ettersøk kan skyldes at fuglen har klart å få så langt forsprang at den har fått tid til å gjemme seg under ei rot eller i ei steinrøys. Da kan det være fornuftig å avbryte søket og vente en stund før jeger og hund forsøker igjen. I mellomtiden vil fuglen ha roet seg og derved igjen avgi sterkere vitring på stedet den befinner seg. Hvis hunden nå får kontakt med den, vil den trykke og være lettere å komme inn på for hunden.

Ofte mislykkes ettersøk med hund fordi hundeføreren ikke klarer å stole på hunden og tror mer på seg selv. Dermed kan jegeren lett komme i skade for å tvinge hunden til å søke i et annet område enn viltet er.

SJØFUGLER

Husk at hundens luktesans er utrolig mye sterkere enn menneskets og vi lett kan villede hunden!

Ikke minst gjelder dette ved jakt på and- og sjøfugler, hvor skadeskutte fugler ofte dykker og dermed vanskeliggjør ettersøket. Velg derfor poster og skuddsjanser med omhu under selve jakta slik at eventuelle ettersøk forenkles. Samtidig er det nesten umulig å klare seg uten tilgang til båt og en pålitelig apportør.

Når jegeren ikke har tilgang på hund, er det viktig å legge opp et planmessig søk; del det aktuelle terrengavsnittet opp i ruter eller linjer og søk igjennom med våpenet skuddklart, men sikret. Vær ekstra observant på spor og lignende etter det skadde viltet.

AVLIVING

Unngå for all del å bruke geværkolba til avliving av skadet småvilt! Det er både livsfarlig og utsetter våpenet for unødvendig hard behandling. Fuglevilt opp til orrhanes størrelse avlives raskt og effektivt ved å feste et hardt grep med tommel og pekefinger over ryggen like bak vingefestet, slik at hjerte- og lungevirksomheten hindres. Grepet må ikke løsnes før fuglehalsen tydelig blir slapp. Større fugler avlives effektivt ved å bruke en kort kjepp eller et annet redskap mot viltets bakhode.

Skadeskyting av vilt er en utrivelig, men over tid nærmest uunngåelig opplevelse for småviltjegeren. Men som ansvarsfulle jegere har vi et etisk og moralsk ansvar for å gjøre alt vi kan for å spore skadeskutt vilt og forkorte dets lidelser.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2017.