Elgjeger i ulveland

Og har du vokst opp med en far så jaktgal som han Viggo, så er det vel omtrent umulig å ikke bli like bitt av basillen sjøl. Når en i tillegg bor så godt som midt i jaktterrenget, og har en håndfull ivrige gråhunder i hundegården, da er det egentlig bare å velge hvilken hund som skal få prøve seg i dag.

Sondre sjekker at halsbåndet har kontakt med stjernehimmelen og så spinner den sju år gamle gråhunden Sarek rundt verkstedbygningen og forsvinner til skogs, akkurat slik Viggo forutsa.

GPS-loggen viser at Sarek først er bortom og sjekker saltstein for ferske elgklauver, men hunden drar med en gang videre, før han gjør en runde ned mot bygda igjen. Og så gjør han noe veldig merkelig, drar rett ned og over riksveien, runder bensinstasjon og tøyser fram og tilbake mellom asfalten og Osensjøen. Riktig nok skal det være sett et ungdyr, eller kan hende ei lita ku, i den vesle skogtappen nede ved vannet for noen dager siden, men pussig er det. Eller kan det være at collien i nabolaget har fått løpetid og at det er andre og sterkere drifter enn jaktlyst som har tatt styringa hos den erfarne hunden? Etter en snau times tid, mister Sondre tålmodigheten med gammelhund. En rask innfanging av dyret og direkte utbytting med sin egen sønn er et faktum. Koda er fire år og heller ingen novise i elgskogen, så bedre hell og lykke denne gangen.  

Vi tusler sakte etter langs skitraseen oppover mot Sollihøgda og da hunden gjør en sving mot oss igjen, er det med ett heftig uttak under 200 meter foran oss. Koda har nok kommet bus på elgen som raser avgårde med en gang, to dyr passerer på tvers nedfor oss i en furuforyngelse og jammen følger det et tredje dyr også hakk i hel. 

Trolig ku og kalv, med en oksepinne på slep? Det var ikke lange tida vi fikk syn på de tre elgene, men det så ikke ut til å være store dyr, i alle fall ingen diger hønnkjelke med i følget.

Like etter blir det stopp i underkant av 350 meter unna, lostakten til Koda tar seg opp og det ser ut til å stå brukbart. Vi venter ennå 10 minutter før vi sjekker vinden, siger mot venstre for å være sikker og er kjapt såpass innpå at vi hører iltre elgklauver slår i kvist og kvas, idet elgen gjør hissige utras mot hunden. 

Losen har stoppet opp i motsatt side av et tett myrhøl, nesten ut i mot jordene på utmarksgården Solli. Det er så vått i bakken at det er vanskelig å forflytte seg uten å lage skvulpelyder hver gang en fot må trekkes opp av gjørma. Sondre bruker bevisst Kodas litt tynne losmål, tar nærmest et og et skritt av gangen de gangene hunden gir på som mest. Sjekker stadig peileren, 87 meter fram til bikkja og så til sist er vi inne på 72 meter. Fra bikkja, og elgene er mellom oss og bikkja!

Men uten å se så mye som et vaksomt elgøre de mellom frodige kvistrøiser av blautgran.

Så spriker Sondre ut med ene handa, tydelig tegn på at han har fått øye på elgragg, peker også med to fingre mot sine egne øyne. Plutselig ser han elgkua, men vil selvfølgelig ikke skyte den først. Og ikke vet han helt hvor hunden befinner seg i forhold til elgen heller, og da er det i hvert fall ikke tale om å løsne skudd.I neste nå er det hurra meg rundt og elgene tar ut så det knekker i storkvist og smeller i stein, det høres omtrent ut som Åsgårdsreien er på vei.

På`n igjen

Losen stopper på nytt bare noen hundre meter nedenfor jordene på Solli, men før vi har rukket å småløpe rundt de gamle, værbitte tømmerhusa, er elgen på tur igjen. Men egentlig ikke så langt før det roer seg nede i et parti med gammelskog. Nok en omgående bevegelse for å komme i riktig vind og vi rusler om mulig ennå saktere innpå denne gangen.

Plutselig får fotografen øye på en bred elgstuss som rolig beiter bare 70-80 meter foran oss på en liten lysning. Tilsynelatende helt ubesværet av hunden som tydeligvis loser på kalvekua på andre siden av ei lita skauremse, nipper dyret i seg en jafs med smågrønt her og en munnfull myrsalat der. Huker bakparten litt nedpå og pisser så det skvaler, virker nesten som om brunsten ennå ikke er i full gang?

En ørliten kvisteknekk under et ustabilt, alderspreget venstrebein og to hyperfølsomme elglurer søker meg direkte inn. Da er det bare å stivne, så godt det lar seg gjøre, og håpe på at fluktatferden hos oksen ikke er slått på for fullt. For det er en okse, et realt sykkelstyre med litt triste, rare gevir som peker mest nedover. Men trolig ingen halvannetåring heller, til det ser den alt for fin ut i kroppen.

Lykkeligvis roer oksen seg igjen, men kanskje ikke helt trygg tar den noen steg mot venstre, før den rolig begynner å lunte videre. Sondre er klar i knestående posisjon for lenge siden og bare venter på klarsignal, da dyret bare er noen meter fra storskauens reddende skjul, hviskespør unggutten rolig: Kan jeg skyte`n?

Så rolig og liketil at jeg nesten roper ut; JA!

6,5 smellen kommer nesten før a`en, i alle fall før utropstegnet og oksen tegner tydelig for treff, rykker til, legger ørene bakover og raser ut. Koda reagerer naturlig nok på skuddet, forlater kua og raser etter oksen, som litt overraskende forsvinner nedover i kanten av ei større flate.

Så stopper det på nytt, et par, tre hundre meter lenger nedenfor. 

- Der stupte`n, utbryter jeg og forsøker å gratulere Sondre.

- Å, vi får tusle ned først og se om den ligger, svarer unggutten sindig som alltid.

Koda loser i alle fall på samme stedet, og når vi nærmer oss, ser vi bare hunden. Selv om elgen har falt, nærmer Sondre seg pent og rolig, klar til å avgi et fangskudd om nødvendig.Men elgen er for lengst klar til å pelses, noe Koda mer enn gjerne påbegynner nærmest umiddelbart.

Fortsatt er det ingen store fakter å spore hos unggutten, han bare smiler fornøyd og roser Koda, - det var flink gutt det!

Kanskje en smule mer ivrig er faktisk far Viggo som er på tråden og lurer på hvordan det gikk, det er nå liksom så rart med det.

Før vi har fått tatt ut av elgen kommer både Viggo, Roger og Geir Morten sigende og alle er naturlig nok fornøyd, bestandig artig å få hull på byllen. Men samtidig noe betenkte, det er søren ikke mye ferske elgspor å se! 

Kanskje ikke så veldig rart med så mange ulvetatte elgkadavre de har funnet i sommer, hva da med alle som er blitt tatt men ikke funnet?

Ny dag. 

Rimfrosten har påført sommergult myrgrass høstens første strøk av vintersmak, krystallklar luft iser i lungene neste morgen. Det er noe eget en slik høy høstdag, som starter så reint og vakkert og med sterke løfter om nye sjanser i elgskogen.

Igjen er det gammelhunden Sarek som skal få sjansen til å rette opp gårsdagens labre innsats, og Sondre med fornyet tillit som hundefører etter oksefellinga.

Sarek er tydelig skikkelig jaktsugen og legger i vei i lange klyv, ikke minst til gråhund å være. Gjør en runde i mot nord, men returnerer og slår i stedet ned i mot veien øst for Solli. Knapt har det gått et lite kvarter før losen er et faktum!

Denne gangen står det i uttaket, men etter kartutsnittet å dømme, selvfølgelig midt inne i et tettvokst myrhøl. Også unghunden Doffen, som Viggo hadde med på post, har slått til og loser som besatt.

Vi kravler og kryper, eller nærmest crawler, så vått er det her inne. Vått og tett, så tett at det skrå sollyset bare enkelte striper makter å nå inn i dybden. Prøver å forflytte oss bare hver gang begge hundene loser som best, men uansett det plasker og surkler så utrolig at ikke elgen har stukket av for lenge siden.

Til slutt er vi inne på 34 meter fra nærmeste hunden, som står vendt mot oss og halser, altså må elgen befinne seg mellom den og oss! Men ennå har vi ikke maktet å se dyret, bare så vidt en skimt av lange, gråhvite elglegger og høylytte spark når den jager etter en av hundene.

Et veritabelt villnis av rotvelter og tettvokst kronglegran gjør det umulig å få oversikt, så vi trekker oss litt tilbake og runder ut mot venstre, men da er det slutt. Får noen hastige glimt av ku og kalv som tar ut så myrspruten henger som påkasta grønske til tørk på granleggene. Jaja, det ville jo vært et under å få skuddsjanse her når vi var på under 30 meter fra elgene uten å se de!

Både Sarek og Doffen henger imidlertid på dyrene som runder forbi Solli og inn over høgda, før det sakte siger nedover mot Slemma på motsatt side. Han Roger kommer seg innpå losen og har det moro med å se på hundene, særlig Doffen løper omtrent for livet for å komme unna iltre elgklauver, men er like etter tilbake og loser av full hals.

Men Roger vurderer muligheten for å komme til meg firhjuling som vanskelig her inne og lar klokelig være å skyte kalven. Det er ingen grunn til å måtte bære, hvis det er mulig å slippe. Samtidig sitter både Viggo og Geir Morten strategisk til, så det er ennå store muligheter for å dette skal går bra.

Sakte men sikkert siger losen nedover i riktig retning, og etter nærmere to timers los høres så vidt ljomen av et skudd oppe under berget.Om mulig ennå roligere enn Sondre melder Geir Morten på telefon at det er han som har skutt. En kalv.  En liten stakkar som ennå har rød sommerragg over nakken. Rolig og pent kom elgene fram til skogsbilveien og gjorde avslutningen rimelig enkel.

God læring

Merkverdig nok har ikke Geir Morten postert så veldig mange hundre meterne fra oss, ennå var det så vidt vi hørte skuddet. Doffen danser rundt den felte kalven, men er tydelig skeptisk til nærkontakt med den varme, raggete elgkroppen.

Godt støttet og oppildnet av skytteren tør unghunden etter hvert opp og begynner forsiktig å ragge. Blir avbrutt av at han hører oss og møter oss med stor iver og glede, dette er jo tydeligvis bare utrolig stor stas.

Omsider tør Doffen opp enda mer og ragger både forfra og bakfra, så busta fyker. 

Roger kommer til og skryter naturlig nok av hunden, men litt mer enn betenkt over å ha funnet ennå mer ulvemøkk.

Seks elgkadavre har de funnet i løpet av sommeren, og hvor mange flere ligger det da rundt omkring?

Ikke spesielt bra mange elger synes det å være på terrenget i år heller, vi har sett tre dyr og skutt to, og noe særlig mye mer spor har det vel egentlig ikke vært å se. Når det gjenstår ytterligere sju dyr på kvota, så skal det nok bli en utfordring å fylle hele i år.

Og hvordan skal det bli videre i tida fremover?Selv om det har vært to fine dager og to elgfellinger, ikke minst den siste en veldig god og viktig opplevelse for Doffens videre utvikling, deler de tre elgjegerne en felles bekymring for hvordan elgjakt med løshund skal bli. 

Det er vel ingen overdrivelse at den økende veksten av ulv legger en veldig demper på hele jaktgleden når gråbein dreper så mye elg, samtidig som frykten for at bikkjene skal bli utsatt for angrep naturlig nok er der hele tida.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2016.