Dunkeren Iris ble bra med kvalitetstrening

For det er dunker det går i for totningen, og harejakt. 

Vokst opp med harejakt

– Det har alltid vært harejakt. Jeg vokste opp med dunker, det var det faren min hadde. Men han hadde jo ingen gode dunkere. Han var jo bonde og hadde ikke tid til å trene dem skikkelig, de ble mest rådyrbikkjer, sier han. 

Da Helge fikk sin første hund som han kunne kalle sin egen, var han 13 år gammel. Pia. En dunker selvsagt. 

– Den fikk jeg til å bli ei veldig god bikkje. 

Siden har det gått slag i slag. Hannhunden Uno ble hans første jaktchampion og introduksjonen til jaktprøver og utstilling. Helge fikk førstevalget i et valpekull mot at han stilte hunden på jaktprøver. Da var det gjort. Etter det har han fått frem flere champions. 

Oppdaget jaktprøver

– Jeg ble bitt av basillen med prøver og ikke minst avl. Jeg synes det er viktig å prøve å føre denne rasen videre. Jeg ble også introdusert for dunkermiljøet. Et sunt og godt miljø med masse ærlige og trivelige folk.

– Jeg beholdt en tispevalp etter Uno, Haralabbens Tanja. Det ble også ei god bikkje. Hun ble jaktchampion og gjorde det bra på prøver. Det var hun som fikk meg til å begynne med oppdrett. Ellers har jeg vært en hannhund mann, sier han og legger til:  

– Hannhundene er mer pålitelige. Hannen er en mer stabil jakthund under jakta. Men den kan være vanskeligere å drive inn. Det er noen sterke drifter på dem som du må få kontroll på. Blir de preget riktig så blir det bra. En skikkelig hannhund har større fysiske forutsetninger enn ei tispe. Har du først fått en god hannhund, ja da har du en maskin. 

Les også

Finskstøveren Affi – en lydig jaktmaskin

TS-Affi leverer stabilt gode haredrev i skogen for de to eierne sine, så bra at han vant NM 2022 for støvere. I tillegg kommer han stort sett når han blir kalt på i skogen, ikke verst for en finskstøver full av jaktlyst. 

HS-Iris

HS-Iris er fra Helge Stikbakkes eget oppdrett. Hun er den eneste fra akkurat det kullet som er jaktpremiert. Noe skyldes nok hans interesse for jaktprøver, men også hvilken valp han valgte ut fra kullet. 

– Jeg ville ha en sort/blakk. Jeg har alltid likt de fargene og de varme øynene de har. Men hver gang mora gikk forbi valpekassa la jeg merke til at Iris alltid merket mora først. Valpene ligger og sover, og den som først merker mora var henne. Hun hadde så skarp nese. Det var utslaget som gjorde at jeg valgte å beholde henne. 

Iris ble jaktchampion før hun var to år gammel og har også vunnet Dunkerpokalen et år og to ganger har hun vunnet den prestisjefylte Totenåsenprøva. 

Lures ikke på vei

Noe av det som gjør Iris til en så god harehund er evnen til å forfølge haren på vei. 

– Det er nesten så hun tjener på at haren tar vei. Hun er ekstremt god og må rett og slett bare oppleves. Flyr haren på vei så følger hun på. Hun holder også losen bra i gang. Innjagingen har nok gjort sitt til at hun har blitt så bra og ikke har fått noen unoter, sier Helge Stikbakke og legger til: 

– Hun tar mange oddinger direkte, hun flyr ikke til enden (Odding: Når haren løper fram og tilbake og tar et avhopp for å lure hunden). Det gjør henne veldig effektiv. 

Det har nesten bare blitt premieloser etter henne første slipp, med noen unntak om hun ikke har fått ut hare eller den har krabbet inn noe sted. 

Les også

Min jakthund: Endelig suksess med haldenstøver

Nesten 50 år etter han skaffet seg sin første haldenstøver lyktes det for Tore Bekkedal. Nå har han endelig en haldenstøver av championmateriale.

Bra søk/utslag

– Hun slår ut bra (utslag = søk på harehundspråket), og er god til å ta ut. Hun er litt treig i utslagene sine, og ligger på en snittfart på rundt 4 km/t under utslaget. Der kunne hun gjerne hatt litt større fart. Hun er ikke for vid, men ligger på 200-300 meter og opp til 500-600. Hun drar ikke rett ut, men øker heller utslagene sine etter hvert. 

– Hun er ganske god til å ta ut for hun legger seg ikke nødvendigvis på kveldsstrengen, men prøver å jobbe litt for å finne det ferskeste sporet. Når hun først tar ut er det ingenting som stopper henne. Da er hun så god til å holde det i gang. Mange ganger må jeg koble og bare sette stopp slik at det ikke skal gå for hardt utover haren. 

Den lave hastigheten i søket, beklager, utslaget, det har hun igjen under losen. Da ligger farten gjerne på 10-15 km/t. 

– Er det vanskelig føre så drar hun farten ned i krabbefart, men hun jager ganske radig altså. Det gjør også at harene turer så fint for henne. Haren drar aldri ut på langtur. 

Ingen jaktidiot

Hverdagslydigheten er også bra, noe hun lett viser når hun er løs ute på tunet. Det her er ingen hund som bare stikker avgårde straks hun er løs. Hun lar seg også lett koble i skogen. 

– Hun er ingen jaktidiot, men har samtidig mye jaktlyst. Jeg har hatt hunder med for mye jaktlyst også. Mora hennes drev i 20-30 timer hvis du ikke fikk koblet henne. Det er jo helt ubrukelig at bikkja tømmer seg helt over to dager. Verdien i jaktlysten er bra, men det er ikke jaktbart for alle. 

– Jeg hadde bare hørt om sånne bikkjer og trodde egentlig ikke noe på det, men nå vet jeg at det finnes harehunder som driver på i 24 timer og fortsatt ikke vil gi seg. 

– Hun har ofte lange losrepriser som henger sammen med god forfølgelsesevne. Da blir tapsarbeidet også bra. Alt det her henger sammen. Da blir de effektive i tapet også – det blir sjelden tap i over to minutter. 

– Hun har bra målbruk. Det kunne vært litt mer hørbart. Det er jo ikke som en hannhund som bærer skikkelig, sier han og er igjen inne på det at han nok egentlig foretrekker hannhunder. 

Les også

Første drever med kongepokal

Det blir vanskelig å toppe en sesong med NM-seier og kongepokal for Roy Ørpen (Eidsvoll) og dreveren Svartpyttens Ask. Kanskje blir han en av kandidatene til Årets jakthund-kåringen til NJFF?

Kvalitetstrening

– Jeg går aldri i skogen med en hund før den er moden. Å gå i skogen og se en hund gå og bære kvist er meningsløst. 

– Jeg går heller aldri ut i blinde. Jeg går bare der jeg vet det er hare. På høsten går jeg gjerne der jeg vet der er småhare, og er lite ute med en hund før jeg føler den er moden for det. 

– Jeg slipper heller aldri en ung hund på dårlig føre. Da kan mange av uvanene komme. Her går det i kvalitet foran kvantitet. Konsekvent kvalitet fremfor kvantitet. Jo, dårligere tid jeg har fått, jo mer nøye har jeg blitt med treningen. 

Supertrikset

Som daglig leder i Solliakollektivet med en arbeidsuke på over 50 timer og barn som skal følges opp på fritidsaktiviteter er det vanskelig å få tiden til å strekke til for Helge Stikbakke. Han har måtte ty til innjagingsmetodikk som ikke alle harejegere er tilhengere av, men som han har stor tro på. 

– Hemmeligheten min, om du kan kalle det for det, er at jeg er mye ute på natta og kvelden med unghundene. Da lærer de seg å jage. Men, hundene må være modne for å jobbe i mørket. 

For Helge Stikbakke sin del har treningen vært veldig positiv for den ferdig innjagede hunden. Hundene hans får blant annet et veldig bra tapsarbeid. 

– Å slippe i blinde er helt dødfødt. Det samme gjelder med dårlig føre og unghund. Får du en veiløper på frysetørkede veier med en unghund, lærer den seg bare masse unoter. Hunden kan begynne med støyting i tap, gå tilbake til uttaket eller sverming i tap (jobber ikke systematisk i tapet). Da kan bikkja heller være hjemme. Eller ta i det minste et kveldsslipp på dårlig føre. 

Siden han påstår at han ikke er noen rasefantast må jeg nesten spørre hva han ville hatt slags hund om det ikke var dunker:

– Hygen, svarer han kjapt uten å tenke. – Så Haldenstøver. Og så er jeg begeistret for drever når det kommer til jaktlyst og sånn hvis jeg skulle hatt en kombibikkje. En kombihund med fantastisk råskap og jaktlyst.

Denne saken er skrevet av

Atle Rønning

Journalist

Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Han startet opprinnelig med fuglejakt, og har vært innom mange forskjellige jaktformer, men de siste årene er det elgjakt og rådyrjakt med hund som tar mest av hans tid.