Skjøt bjørn som tok reinsdyr – må sone med fotlenke

Odd Bjørnar fyrte opp et bål og bød på en kopp kaffe. Jeg spurte om han kunne fortelle hva som skjedde da bjørnene kom inn i kalvingslandet i midten av mai for knappe to år siden, og som førte til at han skjøt dem. 

– Jeg hadde 20 reinsdyr med GPS. Reinsdyra var allerede godt i gang med kalvingen, da vi oppdaget at det var en voldsom fart på dem. Det kan være kritisk. Får ikke simlene ro under kalvingstida, og blir jaget av rovdyr kan de kaste kalven, sier Odd Bjørnar.  

Reineierne skjønte at det var noe som ikke stemte. Hver eneste dag, morgen og kveld, kjørte de kantspora rundt kalvingslandet, men de så ingen spor etter rovdyr. I perioden fra 9. til 11. mai var det kaldt og blåskare. Styreskinnene på snøskuteren satte knapt spor i snøen. Odd Bjørnar tror det var i denne perioden bjørnene kom inn i området. 

Den 17. mai satt Odd Bjørnar og hans kone Britt vest på Akafjellet og speidet hele dagen, men de kunne ikke se noen ting. Han liker best å sitte på avstand og følge med dyra gjennom kikkerten. De vil helst ikke kjøre inn området kalvingen foregår. Da forstyrrer de bare dyrene og gjør mer skade enn nytte.

– Den 18. mai ringte oppsynsmannen i Statens naturoppsyn (SNO) og sa at de hadde funnet spor etter ei binne med tre unger som var der. Da dro jeg rett hjem og pakket sekken, tanka opp og dro til fjells. Den 19. mai møtte jeg og noen kolleger oppsynsmannen i SNO og en politimann som kom på snøskuter. Da spurte vi om de hadde sett bjørnene. Men de hadde ikke sett noe, og sa at reinsdyra de hadde sett var rolige. 

Fant seks kadaver

Odd Bjørnar forteller at de ble enige om å dele seg og se etter bjørnene. 

– Om kvelden, på fjellet Merrarumpen, kjørte vi rett på binna og de tre fjorårsungene. De jaget for fullt og vi fant seks kalver som de hadde tatt. Binna brydde seg ingenting om at vi kom. Det var en veldig spesiell bjørn dette. Jeg ringte opp SNO og politiet, sa at de måtte komme og registrere hendelsen og at vi ønsket å søke om skadefelling. 

Odd Bjørnar og de andre reineierne prøvde å jage bjørnene vekk, men det var så bratt og isete der de oppholdt seg at de ikke fikk dem ned fra fjellet. 

– Vi var der helt til det begynte å mørkne og forstod at vi måtte vente til neste dag, før vi fikk gjort noe mer. Kollegaene mine kjørte hjem. Jeg ble igjen i fjellet, og om kvelden ringte jeg min kontakt i SNO og spurte om han ikke kunne ta kontakt med Miljødirektoratet og forklare situasjonen.

SNO kom tilbake og møtte reineieren på hytta ved Mustjønna neste morgen, den 20. mai. Da søkte Odd Bjørnar om fellingstillatelse via mobiltelefonen. 

– På formiddagen ringte de meg opp, og sa at det ikke ble aktuelt med noen skadefelling. De sa at de uansett måtte ha en skriftlig søknad. Da hjalp min kontakt i SNO meg å lage en skriftlig søknad, som jeg sendte. 

Bjørneprioriterte forvaltningsområder

Kalvingsområdet ligger i ett av syv forvaltningsområder for bjørn i Norge. Disse ble opprettet i 2006. I slike områder prioritert for rovvilt, skal beitenæringen tilpasses rovdyrenes tilstedeværelse. Terskelen for å få fellingstillatelse på bjørn som kan eller gjør skade i disse områdene, er høy. Per dags dato er det aldri gitt tillatelse til å skyte bjørn som gjør skade på tamrein i kalvingstida, i noen av disse bjørneprioriterte sonene. 

– Jeg har ikke bedt om at sommerbeitet og kalvingslandet mitt skal være i roviltprioritert sone. Jeg er ikke imot at vi skal ha rovdyr, men det sier seg selv at dette ikke går i hop når du ikke får tatt ut skadedyr i kalvingsområdet, sier Odd Bjørnar tydelig oppgitt. 

Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen (dokument 3:13 – 2018 – 2019) skriver at «undersøkelsen viser at soneforvaltningen er en forvaltningsmodell som er særlig lite egnet til å ivareta reindriftsnæringen.»  De understreker også at rovviltforvaltningen ikke har klart å ivareta Stortingets mål, om at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i kalvingsområdene for tamrein.

Jeg har ikke bedt om at sommerbeitet og kalvingslandet mitt skal være i roviltprioritert sone.

Annen praksis i Sverige

Odd Bjørnar Bjørkås driver reindrift både på norsk og svensk side. På svensk side har de en helt annen praksis om rovdyr kommer inn i et kalvingsområde for tamrein. Ifølge Odd Bjørnar går myndighetene i Jämtland aktivt inn for å hjelpe reindriften i slike situasjoner. 

– Länsstyrelsen har vært med oss i felt, sett og erfart i praksis hvilke konsekvenser det får når en bjørn kommer inn i kalvingslandet for tamrein. Hadde dette skjedd på svensk side, hadde jeg ringt Länsstyrelsen og sagt at det var en bjørn i kalvingsområdet. Da hadde de kommet med helikopter og skutt den med en gang. Det er nok at de er på tur inn i kalvingslandet. Det har blitt veldig mye bedre på svensk side, enn det var for ti år siden, sier Odd Bjørnar. 

Etter det muntlige avslaget på søknaden om skadefelling, dro de videre for å dokumentere reinsdyrene, som bjørnene hadde tatt kvelden før. Da de kom opp i Luterdalen, vest på Hestkjølfjellet, oppdaget de bjørnene som var i rask gange på vei mot reinflokken på toppen av fjellet. 

– Det skjedde ingenting med flokken på toppen. Jeg sa da til oppsynsmannen i SNO, at jeg trodde at bjørnene hadde kommet borti en annen reinsdyrflokk. Da vi kom opp, så vi tydelige spor på at bjørnene hadde jaget reinsdyra. Noen enslige simler ble observert. Da skjønte jeg at de hadde tatt flere kalver, sier Odd Bjørnar. 

Bjørnene spiste på kalvene

Odd Bjørnar kjørte rundt for å sjekke om han fant utgangspor etter bjørnene, mens oppsynsmannen ble igjen i området. Da han kom tilbake, filmet oppsynsmannen at bjørnene lå og spiste på kalvene de hadde tatt. De så 15 til 20 simler og kalver som sprang bort fra høyden der bjørnene var. «Tre-fire simler var igjen og hadde typisk adferd som at de leita etter kalven sin», skriver oppsynsmannen i oppdragsloggen for rovviltseksjonen i SNO. 

– Simlene som hadde mistet kalvene sine, gikk og lokket på dem. Jeg sa til oppsynsmannen at dette kan jeg ikke stå og se på. Vi hadde noen diskusjoner. Etter hvert kom fem av kollegaene mine fra Sverige. Vi var sju stykker som satt og så på bjørnene. Til slutt ble vi enige om å gjøre et forsøk på å jage dem vekk, sier Odd Bjørnar. 

Reineierne ville ikke ha dem inn i et område uten snø, for da er det fort gjort å miste kontroll på dem. Planen deres var å jage dem ned mot et skogområde i Sørli. Til et område de kunne finne mat. I håp om at de ble værende der.

– Å jage ei binne med tre unger er ingen dans på roser. Det er med livet med innsats. Du må være bestemt, ellers får du dem ikke dit du vil. Kollegaene mine og jeg kjørte rundt bjørnene og begynte å jage dem. Vi fikk dem over fjellet og ned mot Mebygda i Sørli, men ungene brydde seg ikke om noen ting, og sprang rett imot oss flere ganger. 

Etter hvert ble den ene ungen hengende etter. De prøvde å styre binna mot fjorårsungen, men da de kom for nært snudde hun og kom rett imot dem. 

– Det var bare å holde seg på god avstand. Ungen var desperat og løp i alle retninger. Til slutt ble ungen veldig sliten. Vi måtte fange den med lasso, pakke den inn i en fjellduk, legge den i bagasjeboksen på snøskuteren til oppsynsmannen og frakte den fram til binna, forklarer Odd Bjørnar. 

Da de hadde drevet bjørnene ut av selve kalvingslandet, begynte de to andre bjørneungene også å bli slitne. De ble derfor enige om å avslutte jagingen. De skjønte at de uansett ikke ville klare å jage de så langt ned som de hadde planlagt på forhånd, og slapp derfor fri bjørnungen.

Til ingen nytte

Sporloggen på GPS-en viste at de hadde jaget bjørnene i nesten to mil, og omtrent elleve kilometer i luftlinje. Binna og ungene var samlet, da oppsynsmannen og kollegaene til Odd Bjørnar dro hjem, mens han dro tilbake på hytta i fjellet. 

– På natta kom bjørnene tilbake. De passerte femti meter fra snøskuteren min og hytta jeg overnattet i, og gikk videre vestover mot Grønliklumpen. Videre innom noen isfiskehull på Kjerdelsvannet og opp i Storbursklumpen. Da så jeg at det var bare to unger som gikk sammen med binna. Jeg ringte oppsynsmannen og sa at de måtte sjekke hvor det hadde blitt av den siste ungen.  

Ifølge Odd Bjørnar tok oppsynsmannen i SNO kontakt med Miljødirektoratet. De meldte tilbake at de hadde sagt at det ikke var noen prioritert sak å finne ut hvor det hadde blitt av den siste bjørnungen. 

Da bjørnene gikk videre opp i Storbursklumpen, skjønte Odd Bjørnar at bjørnene var på tur tilbake til et område det befant seg store flokker med simler som kalvet. 

– Jeg kjørte to runder rundt Storbursklumpen. Stoppet og kikket lenge, men kunne ikke se at de var der. Jeg så heller ingen utgangsspor etter dem, så da skjønte jeg at de fortsatt var der. Jeg ringte til SNO, og fikk beskjed om at de hadde fått bevilget ressurs om en ekstra person som skulle hjelpe til med å holde kontroll på bjørnene. 

Følte seg sviktet av SNO

På ettermiddagen kom det to personer fra SNO. De var sendt for å holde kontroll på bjørnene. Odd Bjørnar dro ned fra fjellet for å proviantere og fylle opp med drivstoff. Klokka elleve om kvelden, rett før Odd Bjørnar skulle til å legge seg, ringte oppsynsmannen ham. 

De fortalte at de hadde sett flere reinsdyr i flukt ned fra toppen fra Kjerdelsfjellet, og at bjørnene var observert der. De hadde spist på noe, før de hadde gått videre vestover. Men de mente det var så mye rein i området, at de ikke ville kjøre opp i området. SNO hadde også informert Miljødirektoratet om observasjonen. 

– Jeg sa til oppsynsmannen at jeg ville komme tilbake, men de fortalte at de måtte dra på et annet oppdrag. Tilbake på fjellet, hadde begge oppsynsmennene dratt ned. Dette irriterer meg. 

Det var tusen reinsdyr i området. Skulle jeg latt bjørnene få komme inn i reinflokken som kalvet for fullt.

Odd Bjørnar forteller at han ringte på politiet for å prøve å få dem til komme og hjelpe ham, men det var ingen som hadde mulighet til å stille opp. 

– Når du har gjort alt du kan for å prøve å jage bort bjørnene for å beskytte reinsdyra dine i den mest sårbare tida, og prøve å berge bjørnene. Og det ikke lar seg gjøre, så blir du overlatt til deg selv er ikke til å forstå, sier en frustrert reineier.

Neste morgen var han tilbake på fjellet, for å se etter bjørnene. 

– Jeg beveget meg opp på kanten på Kjerdeldsfjellet, der oppdaget jeg binna og ungene som lå og spiste på de tre reinkalvene. Binna kom rett imot meg, og jeg måtte hive meg rundt og kjøre unna. 

Binna angrep reineieren

Han forteller at bjørnene deretter gikk mot østenden av Kjerdeldvatnet. Odd Bjørnar la regnklærne sine over dem, så ikke ørn og korp skulle begynne å spise på kadavrene. En kollega av ham, som satt på andre siden av vannet og fulgte med, ga ham beskjed om at bjørnene gikk ned mot Kjerdelsvatnet. Deretter fikk han beskjed om at de hadde snudd og at de var på vei opp fjellsiden igjen. 

Å jage ei binne med tre unger er ingen dans på roser. Det er med livet med innsats.

– Jeg kjørte så langt jeg kom med snøskuteren, og gikk videre til fots for å avskjære dem. Jeg gikk i silhuett og helt åpent. Plutselig, omtrent tretti meter nedenfor meg, kom binna opp og over kanten. Da hun så meg, løftet hun hodet, krummet nakken og satte fart imot meg. Da skjøt jeg henne på ren refleks. Skuddet tok godt og det er jeg glad for. For hadde jeg skutt et dårlig skudd, hadde jeg kanskje ikke stått her i dag, sier han.

Han skjøt deretter fjorsårsungene. Da skuddene falt hadde det gått en knapp time fra bjørnene lå og spiste kalver på Kjerdelsfjellet. Tingretten mente at Odd Bjørnar skjøt bjørnene i dagleie, mens de lå og hvilte. I tingrettsdommen er skyteepisoden oppsummert slik:

“Et godt stykke nede i fjellsiden oppdaget tiltalte binna som løftet hodet mens hun lå i lia. Han tok geværet og skjøt den. Videre skjøt han ungen som var sammen med henne og den andre ungen like etter. Avstanden fra Odd Bjørnar Bjørkås og binna var på skuddtidspunktet ca. 30 meter. På dette tidspunkt forholdt bjørnene seg helt rolig og utførte ikke noe angrep på rein.” 

Odd Bjørnar er helt uenig i at han skjøt bjørnene i dagleie, og mener han er misforstått. 

– Jeg tror ikke retten skjønte hva jeg sa om dette. Jeg vet ikke om det er språkforvirring, men det er ikke en sjanse i verden for at du klarer smyge deg inn på 30 meter, og skyte dem i dagleie. Jeg prøvde å ta dette opp i lagmannsretten, men da stoppet dommeren meg. Jeg fikk ikke forklare hva jeg mente var feil med det som stod i tingrettsdommen. 

– Var det ikke slik at retten mente du selv oppsøkte situasjonen?

– Så klart jeg gjorde det. Det var tusen reinsdyr i området. Skulle jeg latt bjørnene få komme inn i reinflokken som kalvet for fullt? Skulle jeg ha lukket øynene og dratt hjem? Kanskje noen andre hadde klart det, men ikke jeg. Jeg jobber med reinsdyrene mine hele året og døgnet rundt, sier han tydelig berørt. 

Statens naturoppsyn dokumenterte at det ble tatt 16 reinsdyrkalver i perioden fra 20. – 22. mai. Odd Bjørnar forteller at han mistet 60 prosent av kalvene i dette kalvingsområdet dette året, mot 40 prosent de to foregående årene.

Da han ble dømt i retten, ble hensynet til loven om dyrevelferd ikke vektlagt. I paragraf tre i Dyrevelferdsloven står det at «dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» 

Det skriftlige avslaget på søknaden om å ta ut bjørnene mottok reineieren den 24. mai, to dager etter at bjørnene var skutt. I begrunnelsen for avslaget fra Miljødirektoratet ble det blant annet vist til at binna og ungene oppholdt seg i forvaltningsområdet for bjørn og at bestandsmålet for ungekull ikke var oppfylt. 

– Når du gjør alt du kan for å berge disse bjørnene, og når det ikke går. At du må skyte dem for å beskytte dyra og deg selv. Og blir dømt. Det er så vanvittig at det ikke er mulig å beskrive. 

Nødvergeretten – rom for tolkning

Odd Bjørnar og hans advokat påberopte seg ikke retten til nødverge for ham selv, derfor ble ikke dette behandlet under rettsprosessene. Rettsinstansene vurderte i all hovedsak om avlivingen av binna og hennes to fjorårsunger var rettmessig og straff, som følge av nødverge av tamrein. 

I Nødvergeparagrafen i Naturmangfoldloven paragraf 17 andre står det:

“Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.”

Både i ting- og lagmannsretten var dommerne uenige om hva som er «pågående og umiddelbart forestående angrep». Tingretten skriver at «dagens lov gir rom for tolkning», og at det er lite relevant rettspraksis fra før. Et mindretall i begge rettsinstanser mente at Odd Bjørnar hadde handlet i nødverge, og burde frifinnes.

Flertallet i lagmannsretten skrev dette i sin argumentasjon: 

Selv om bjørnene allerede hadde angrepet og drept mange reinkalver, sist gang omtrent en time tidligere, og det er på det rene at bjørnene ville tatt flere reinkalver senest innen noen få timer om ingen grep inn, var det ikke noe «pågående» angrep i lovens forstand da Bjørkås skjøt bjørnene.

Vi har ikke noen reell mulighet til å utøve nødverge.

Mindretallet i lagmannsretten mente derimot at Odd Bjørnar burde frifinnes og skrev denne begrunnelsen: 

Bjørkås hadde grunn til å regne med at bjørnene ville fortsette jakten på reinkalver i løpet av svært kort tid, ifølge tingretten innenfor en kortere tidshorisont enn 1-2 timer. Lagmannsrettens mindretall vurderer situasjonen på uttakstidspunktet slik at det var tale om et pågående angrep og at nye drap av reinkalver fremsto som «umiddelbart forestående». Lagmannsrettens mindretall er derfor av den oppfatning at vilkåret i naturmangfoldloven § 17 om et pågående eller umiddelbart forestående angrep var oppfylt.

Odd Bjørnar mener domfellelsen av ham viser at det ikke er mulig å utøve nødverge for reindrifta, og beitenæringa generelt. 

– Nå har vi fått det svart på hvitt. Vi har ikke noen reell mulighet til å utøve nødverge. Står jeg med en rein i hagen, og jeg vet at en bjørn er på tur. Er eneste mulighet å sitte og vente på at jeg får en sjanse til å skyte den akkurat idet den skal ta reinen. Men slik fungerer det ikke i praksis i reindrifta, forklarer Odd Bjørnar. 

Odd Bjørnar anket rettsanvendelsen under skyldspørsmålet til Høyesterett. Men anken ble avvist. Fengselsstraffen som skulle sones til høsten er nå omgjort til soning med fotlenke, og utsatt til uke 49. Men han kjemper fortsatt for frifinnelse. 

Mistet livsgnisten

– Hvordan har det vært å stå i dette? 

– Jeg trodde at jeg skulle være tøff og klare å stå i dette, men i fjor høst mistet jeg livsgnisten. Jeg sov nesten ikke på flere måneder. Jeg lå bare og tenkte. Spekulerte. Det gikk på helsa løs. Jeg har aldri vært så mye syk før. Når du både blir mistrodd og myndighetene ikke forstår utfordringene våre, er det for jævlig. Men jeg gir meg ikke, sier han.  

Advokat Brynjar Nielsen Meling og reineieren utarbeider i disse dager en klage til FNs arbeidsgruppe for urfolks rettigheter. Hvis de kommer fram til at dommen er feil, er det muligheter for å få tatt opp saken på nytt.

Stor støtte

I et felles debattinnlegg på Trønderdebatt i februar i år skrev ordførerne i Røyrvik, Lierne, Snåsa blant annet at «Nødvergeparagrafen må endres, nødvergeretten styrkes og Odd Bjørnar Bjørkås må frifinnes.»

Det er ikke bare politikere som har støttet den domfelte reineieren fra Sørli. Sambygding Tor Arne Moen startet en Spleisaksjon, som ble avsluttet i juni i år. Hele 830 givere fra hele landet har gitt og vist sin støtte. Deriblant to politimenn fra Namdalen. Hele 338.000 kroner har blitt samlet inn. Pengene skal ifølge initiativtakeren brukes til fremtidige advokatutgifter og merkostnader under soningstiden for å opprettholde oppsyn og forsvarlig reindrift.

– Hva har støtten betydd for deg? 

– Det er så fantastisk, at det ikke er mulig å beskrive. Jeg er så fornøyd med hvordan politikerne i Lierne, Snåsa og Røyrvik og Norske Samers Landsforbund (NRL) har tatt tak i dette, slik at det etter hvert kan bli en ordning. Hvis vi ikke skal ha rett til å forsvare dyra våre og oss selv, er det bare å pakke sammen. 

Odd Bjørnar Bjørkås og kona Britt har to sønner som driver reindrift. En sønn på 31 år og den andre 36 år. Jeg spør ham hvordan han ser på framtida med reindrift. 

– Jeg ser litt svart på framtida, men heldigvis ser sønnene mine mer positivt på det. De har mye energi, og stå-på-vilje. Og det er jeg veldig glad for, avslutter Odd Bjørnar Bjørkås.  

Denne saken er skrevet av

Christer Rognerud

Journalist

Christer Rognerud fra Snåsa er utdannet adjunkt/lærer fra Høgskolen i Hedmark. Han jakter mest rype og skogsfugl, men jakter også hare, rådyr og hjort. Han og familien er også kjent som Villmarksfamilien, etter var ett år på tur i Norge høsten 2019. I tillegg til å frilanse for JEGER er han også en ivrig film- og naturfotograf, samt foto- og naturguide i Trøndelag for nasjonale og internasjonale gjester.