For egen regning forsøker jeg å praktisere ei lett definerbar grense for hvor mørkt det kan være. Å prøve seg med skudd mot levende vilt i sviktende lys er ansvarsfullt, men det nytter selvsagt ikke å gjøre noen generell grensesetting. Det får være opp til den enkelte jeger. Etter min mening bør skytefelt og vilt være synlig og oversiktlig uten optikk. Husk at du skal finne igjen viltet uten bruk av lys.
Under slike forutsetninger kan du gjøre deg nytte av god optikk. Det gjør at du under gitte forhold lettere kan bedømme kjønn, alder og skytevinkel og ikke minst avgi et mer presist skudd enn om du skulle hatt en middelmådig kikkert.
Jeg er derimot ikke så begeistret for å utnytte superoptikken til å tøye forholdene optimalt. Egentlig skulle det ikke være så vanskelig å plukke ut en versting blant kikkertsikter for skumringsbruk. Det finnes nemlig en måte å regne ut dette på – se egen faktaramme. Ulempen er bare at dette blir en teoretisk skumringsverdi, og som kjent er det ikke alltid at teori og praksis stemmer over ens.
Klassisk kombinasjon
Kikkertstørrelsen 8x56 har gjennom åra vært den klassiske kombinasjonen for mørkeskyting. Den gir en maksimal utgangspupill og god teoretisk skumringsverdi. Personlig velger jeg etter hvert gjerne kombinasjoner med litt mer forstørrelse og litt mindre objektiv på bekostning av teoretiske verdier. Det kommer nok litt av mitt aldrende øye, litt av at jeg synes det føles komfortabelt å trekke målet litt nærmere og på den måten få mer detaljer i bildet og litt av at jeg som regel går hjem mens jeg kan se hvor jeg setter støvelen. Det som likevel setter hele matematikken på sidelinja er den optiske kvaliteten. Formlene for lysstyrke og skumringsverdi er for så vidt både riktige og relevante, men det er under forutsetning av at kikkerter som eventuelt sammenliknes har samme optiske kvalitet.
I praksis vil det si at slikt verktøy krever topp kvalitet på linser og linsebehandling dersom så mye som mulig av eksisterende lys skal slippe gjennom til øyet. Retikkelet er også av meget stor betydning. I alle år har jegerne vært enige om at et tynt trådkors er ubrukelig i dårlig lys. Du ser det rett og slett ikke. I alle fall ikke når det plasseres mot en mørk dyreskikkelse. Grove stolper med et finere kors i midten har vært favorittretikkelet. Gjerne medforstørrende slik at dimensjonene øker i takt med økende forstørrelse.
I de seinere årene har det kommet et hjelpemiddel som snur litt opp ned på ønske om grovt retikkel. Et lite lysende rødt kors eller en prikk i bildesenteret gjør resten av retikkelet overflødig i skumringa. Og ikke bare er det overflødig, det kan faktisk oppleves som direkte uønsket, i alle fall de groveste variantene. Grunnen er at stolpene stjeler mye av siktebildet og oversikten. Derfor kunne en reindyrket skumringskikkert ideelt sett bare hatt lysprikken. Men i praksis blir jo mange slike sikter brukt om dagen også, og da er det en fordel med et tradisjonelt retikkel. Dels fordi lysprikkene i de fleste kikkertmodeller er for svake til å brukes om dagen og dels fordi en strømstans uansett vil stoppe hele jakta. Det betyr at et tynt retikkel i kombinasjon med en opplyst prikk etter min mening er en god løsning både for dag og natt.
Nattarbeid
Nå er det dessverre, eller heldigvis kanskje, ikke så enkelt som å si at én kikkert er best og en annen er nest best. Det er nok heller slik at kikkertsikter av en viss kvalitet er så jevne at det må instrumenter til for å skille på lysgjennomgang. Et levende øye kan ifølge fagmiljøet nemlig ikke registrere forskjeller på under ca 3%.
Derfor vil nok oppgaven bestå i å finne det siktet med den objektivdiameteren og den forstørrelsen som passer deg og din jakt best. Skyter du i tung skumring vil holdene automatisk bli begrenset. Da kommer du ikke unna en kombinasjon som gir deg maksimalt av det lyset øyet ditt kan nytte. Du må altså opp med objektivdiameteren for å kunne bruke en viss grad av forstørrelse. La oss si at mitt eget øye for tiden har en nattpupill på optimistiske fem og en halv millimeter.
Jeg velger en objektivdiameter på 56 millimeter, som er den største diameteren som forekommer på ordinære kikkertsikter. Med denne diameteren kan jeg maksimalt benytte ti gangers forstørrelse (56:10=5,6) for å beholde lyset. Med tolv gangers forstørrelse vil kikkerten gi for liten utgangspupill, og bildet blir mørkere (56:12=4,6). Med en forstørrelse på åtte ganger derimot vil øyet få mer lys enn det kan benytte (56:8=7). Er forholdene derimot en aning lysere kan jeg tillate meg å øke skuddholdet litt, og kanskje til og med skyte på mindre blinker. I et slikt tilfelle ville jeg helt klart ha bruk for mer forstørrelse, og siden jeg nå på grunn av et hår bedre lys kan klare meg med en litt mindre utgangspupill kan jeg altså tillate meg det. Det kan sikkert virke som om jeg nå fråtser i teori igjen, men jeg kan forsikre deg om at denne teorien stemmer forbløffende bra med virkeligheten vi har opplevd i løpet av mange kalde nattetimer. Så egentlig er det enkelt. Siktekombinasjonen 3-12x56 er og blir det mest ideelle standardsiktet. Da kan jeg velge forstørrelse mens jeg hele tiden har den største objektivdiameteren som det i praksis er mulig å ha.
Flere skjær i sjøen
Og hvis du er i den situasjonen at du kan disponere et slikt nattinstrument, og i tillegg ha annet verktøy å jakte med på dagtid, er det jo ideelt. Men en slik kikkert koster flesk, og det er mange av oss som i stor grad må vri innvesteringene mot en allroundtilværelse. Da synes jeg personlig at en tuba med 56 millimeters objektiv blir for svær. Den er tung, den er lang og den må monteres høyt. Derfor har jeg i lang tid hatt mye nytte av et sikte i størrelse 2-10x50. Med fem millimeters utgangspupill og ti gangers forstørrelse ligger denne kombinasjonen så tett oppunder sin storebror at du bare kan ane forskjellen. Og så er den vesentlig mer hendig. Men jeg må innrømme at jeg noen ganger savner en lysprikk i min gamle Zeiss. Et mørkt retikkel mot en mørk dyrekropp gir ikke alltid de beste forutsetningene for et nøyaktig plassert skudd. De fleste skumringskikkerter har i dag belyst retikkel. Det kan være et lite kors eller det kan være en prikk av varierende størrelse. Utfordringen er å lage prikken/korset med så svak belysning at den ikke blender når det blir virkelig mørkt. Du får dessuten en ekstra utfordring i det du passerer større forstørrelse enn 12 ggr. Da er kikkerten gjerne utstyrt med justering for parallakse. Sånt noe er kilent å tukle med i mørket hvis natta byr på varierende skuddhold.
LITT TEORI
Det lyset som tas inn gjennom objektivet (linsa foran på kikkerten) samles på sin vei gjennom kikkertsiktet og forlater okularet (linsa nærmest øye) som en lyskjegle. Kjegla samles til et konsentrert punkt noen centimeter bak okularet, nærmere bestemt der du ideelt sett skal ha øyet ditt. Lyspunktet som treffer øyet vil ha forskjellig størrelse avhengig av kikkertens forstørrelsesgrad og objektivdiameter. Dividerer du objektivdiameteren med forstørrelsesgraden finner du diameteren på lysstrålen som treffer øyet. Pupillen i et menneskeøye har en maksimal åpning på rundt 7 millimeter og ei lysstråle utover det kan vi som du skjønner ikke gjøre oss stort nytte av. Det er dessverre heller slik at når øyet aldres blir noe av fleksibiliteten borte og størrelsen på pupillens fulle åpning reduseres. En middelaldrende person kan ikke regne med å ha mer enn rundt fem millimeter åpning.
Men la oss for ordens skyld ta fram noen eksempler som gir ei sju millimeters lysstråle (lysåpning, eller utgangspupill som det gjerne kalles). Det er ganske opplagt hvilke av kikkertstørrelsene 3x21 og 8x56 som har de beste egenskapene i mørket, men begge gir like mye lys på øyet. Nemlig ei 7 millimeter stråle. Begge gir et like lyst bilde, men førstnevnte har for liten forstørrelsesgrad til å gi nødvendig detaljinformasjon på litt avstand. Og går vi opp i forstørrelse, må vi også gå opp i objektivdiameter for å beholde lysstråla.
Derfor er det en annen formel som er vanlig å bruke for å finne skumringsverdi. Denne tar ikke bare hensyn til forholdet mellom diameter og forstørrelse, men også til størrelsen av disse. Teoretisk skumringsverdi framkommer ved å multiplisere forstørrelse med objektivdiameter og så trekke roten av dette tallet. Første eksempel (3x21) gir således en skumringsverdi på ca 4,6. Neste eksempel (8x56) gir verdien 21.
Men teoretisk skumringsverdi er null verdt hvis du ikke samtidig sørger for å ha tilstrekkelig utgangspupill. Eksempelvis gir en 24x40 en skumringsverdi på hele 31, mens utgangspupillen ikke er større enn ca 1,7 mm. Altså en håpløs skumringskombinasjon. Skulle vi utnytte denne store forstørrelsen i tung skumring måtte objektivdiameteren vært på størrelse med et voksent kloakkrør.
