– Vekker urinstinktet i meg

Livet i Pakistan er rake motsetningen til hvordan hun lever i dag. Faria levde et liv fjernt fra Norge og ante lite om hvilken interesse som skulle fange henne.

Spol litt fram i tid, så har den samme jenta 100 timer på skogsfugljakt alene i Nordmarka.

– Da jeg kom hjem etter den første jaktturen klarte jeg ikke å sovne den kvelden, for jeg kjente på en sånn dragning mot naturen. Jeg ville bare være ute. Jakta traff meg veldig rett og slett, forteller Faria, som i dag bor på Røa i Oslo sammen med mannen sin og datteren.

Bodde på krisesenter

Veien hit startet først med et kapittel i USA. Hun flyttet dit som 19-åring, sammen med sin daværende kjæreste, en pakistansk-svensk mann som studerte der, og som hun trodde skulle bli mannen i sitt liv.

Planen var å flytte til Sverige etter studiene. Da hun var 20 år fikk de barn sammen. Men etter veldig kort tid traff Murphys lov – livet buttet i mot.

Siden hun hadde født et barn med svensk statsborgerskap kunne hun bosette seg hvor som helst i Skandinavia. Sverige var uaktuelt på grunn av eksmannen, og siden noen av hennes søsken var bosatt i Norge, gikk flyttelasset hit.

Hun manglet både jobb, utdanning og penger, men flyttet inn på et krisesenter, med beskjed om at hun kunne bo der så lenge hun trengte.

Derfra startet en imponerende reise: Hun begynte på språkskole, men lærte mest norsk fra bekjente, som hun ba om å korrigere henne hver gang hun sa noe feil.

Hun skaffet seg kjapt jobb i barnehage og i matbutikk den første tiden. Hun gjorde unna videregående og en bachelor, før hun tok master i finans ved Handelshøyskolen BI. Yrkeskarrieren har brakt henne til forsikringsselskapet Storebrand.

Faria beskriver møtet med Norge som helt uventet. Hun opplevde å få mye hjelp fra så mange. Det hun sitter igjen med er at hvis man selv tør, tar initiativ, og vil være en del av samfunnet, så er det utrolig mange som ønsker å hjelpe deg.

Besteg Galdhøpiggen

Hun, som var vant til et liv uten bevegelse, begynte først å gå tur. Ganske snart ble målet Norges høyeste fjell. 

– Turen til Galdhøpiggen var i 2012, sammen med noen kollegaer. Det å gå over breen virket livsfarlig, og jeg fikk panikk flere ganger. Men den følelsen jeg fikk på toppen var helt ubeskrivelig, sier hun.

Hun fant ut at det å plukke bær, var noe som ga enda mer mening til turene.

Men dette var ikke nok for Faria, hun ville ha mer spenning.

Etter at hun ble med på jakttur sammen med en familievenn i Nordmarka, var hun frelst.

– Når jeg kom hjem etter den første jaktturen klarte jeg ikke å sovne den kvelden, for jeg kjente på en sånn dragning mot naturen. Jeg ville bare være ute. Det traff meg veldig rett og slett, forteller hun.

Første gang hun skjøt med rifle var samme året som hun tok jegerprøven, i 2020. Hun skjønte der og da at hun kom til å bli hekta på jakt, selv om hun langt ifra var et naturtalent.

– Jeg opplevde overhodet ingen mestring første gang jeg skjøt, for det tar tid å bli en god skytter, spesielt om det ikke faller naturlig for deg. Men det hjelper å bruke mye tid på skytebanen, og det blir bedre med trening, forklarer hun.

At Faria skulle bli jeger virket utenkelig, noe ingen blant familie og venner kunne forestille seg. Nå er det tre år siden hun tok jegerprøven, som hun googlet seg fram til. Hun gjennomførte prøven sammen med datteren.

Prinsesse i glasshus
I høst hadde hun rundt 100 timer med skogsfugljakt alene i Nordmarka. Hun jakter både alene og sammen med venner og bekjente som hun har blitt kjent med både via jobb, sosiale medier, på skytebanen og lignende.

I starten fikk hun gode tips og råd fra erfarne jegere som var veldig inkluderende og hjelpsomme.

Hvilket våpen skal man velge? Hvor finner man skogsfuglen? Hvordan tar man jegerprøven og hvor finner man jaktkort? Faria visste ingenting, skjønte ingenting og hadde veldig mange spørsmål.

– Jeg trodde aldri jeg skulle få en slik interesse og lidenskap. Spesielt siden det var mange elementer i det som virket som en motvekt mot min oppvekst som "prinsesse i et glasshus". Jeg var i tillegg livredd for hunder, og hunder bidrar jo veldig godt når det gjelder jakt.

Ubeskrivelig følelse

Hennes første felte vilt var et rådyr. Det skjedde for tre år siden da hun var med på adventsjakt i Ørje, nær svenskegrensen.

– Jeg husker akkurat hva som skjedde den dagen. Det var rett før jul, litt snø i terrenget, og jeg satt på post. Jeg husker kulden godt, og at jeg nok ikke hadde med nok klær. Men mest av alt husker jeg når jeg fikk øye på rådyret, og der satt jeg lenge helt i ro mens rådyret kom tett innpå, forteller hun.

Faria eier både rifle og hagle. Men på post denne gangen hadde hun hagle, så det gjaldt å ha is i magen og la dyret komme nærme nok - noe hun også klarte.

– Siden vi var flere jegere som satt relativt tett mellom postene var regelen at det ikke skulle brukes rifle på grunn av sikkerheten, så alle hadde hagle, forteller hun.

Faria beskriver følelsen som ubeskrivelig da hun fikk øyekontakt med dyret og skuddet gikk av. Den scenen glemmer hun aldri. Hun kjente på en enorm mestringsfølelse og adrenalinkick, i en salig blanding av ydmykhet og respekt for dyret.

LES OGSÅ: De nye fangstkvinnene

Vekket urinstinktet

Faria Sahota har rukket å bli en allsidig jeger, men har også sansen for småviltjakta, spesielt fuglejakta, og da helst toppjakt i dype furuskoger hvor hun da får brukt rifle.

Hun liker at man kan fortsette jakta om man får fangst underveis. Med storviltjakta starter jobben først når dyret er felt.

Hun legger til at det å kjenne på den spenningen og tilstedeværelsen under jakta hvor man har alle sansene på plass, er noe av det som blir forsterket som jeger.

– Enn så lenge har jeg fått utelukkende positiv respons både fra norsk og pakistansk miljø. Folk er veldig overrasket over at jeg driver med det, men i en positiv forstand, forklarer hun og avslutter:

– Spesielt de fra det pakistanske miljøet har vanskeligheter med å tro at jeg med min bakgrunn og som kvinne, født og oppvokst i Pakistan, har startet med jakt i Norge.

– Å være jeger vekker litt urinstinktet i meg, og jeg føler en tilhørighet til naturen. Også er ingen dager like, som gjør at man aldri helt vet hva som vil skje. Man kan jakte på samme sted to dager på rad, men ha helt ulike opplevelser.

Det er en lang vei fra en beskyttet oppvekst i Lahore til skogsfugljakt etter jobb i Norge. Faria Sahota skiller seg ut blant norske jegere.