På skogtass med “Skautussa”

Etter jeg besøkte henne i Hærland utenfor Mysen på vårparten har hun vært gjennom et samlivsbrudd, er på flyttefot, og har ikke helt landet ennå. Men denne tøffingen vil nok lande med alle beina på bakken ganske greit. Hun er jo revejeger. 

Med seg på ferden har hun med to og en halv schillerstøvere og en basset bleu de gascogne. Ekssamboeren beholdt en og en halv schillerstøver og to terriere. De har en støver på deling. For Mona er det drivende hunder som er det store, terrierne er i følge henne et nødvendig onde som hører med når en driver med revejakt. 

Det var i mars, helt i tampen på revejaktsesongen jeg hadde invitert meg selv med på tur etter reven i det som var hjemterrenget. En ås i kulturlandskapet i Indre Østfold som nesten henger sammen med Fjella, et stort sammenhengende skogsområde over flere kommuner i indre deler av Østfold. 

Selve navnet er kanskje misvisende for særlig høyt ligger ikke Fjella. Det småkuperte skogområdet ligger på mellom 150 og 300 meters høyde. Her er det blant annet godt med rådyr. Det drives en del bukkejakt, men fokuset lokalt er stort sett på å ta ut de “rare” bukkene. De fine bukkene får gå, og så skytes det heller dyr under los for dachs og basset. 

Revejeger

Det er stort sett revejakta som prioriteres for Mona. Selv om hun bor midt i et rådyreldorado. 

– Når båndtvangen oppheves i august er det mange fine kvelder ute på jordet. Da prioriterer jeg ofte det å slippe en valp eller unghund heller enn å jakte bukk. Den pürschjakten (smygjakt) på bukk er uinteressant for meg. Da sitter jeg heller med kikkerten og ser etter rev. 

Siden 2017 har Mona og ekssamboeren skutt 25-30 rever i året. Særlig flere tror hun ikke det er mulig å få til lokalt for det har kommet til flere revejegere i området slik at stammen har fått seg en liten knekk. 

Spesielt blant unge ser revejakt ut til å være populært, mens harejakta sliter med å engasjere nye og yngre jegere. 

– Det har nok noe med at det blir litt mer action og jeg tror det appellerer. 

Hun anser seg selv som en novise innen revejakt, i hvert fall om hun sammenligner seg med en del andre erfarne jegere. De siste 15 årene har revejakta tatt desidert mest av hennes tid gjennom jaktåret, så helt nybegynner er hun ikke. 

Innjaging av revestøver

– Du har jo fått frem flere gode revehunder som har gode meritter å vise til. Hvordan starter du innjagingen av en revestøver?

– Jeg begynner allerede når de er i valpekassa. Jeg tar fram en rev som ligger i fryseren eller en revehale og serverer for valpene når de er tre-fire uker gamle. Det er for at de skal bli vant til lukta og at det skal være noe koselig og artig. Lukta av rev skal ikke være skummelt. 

 – Det lukter ganske sterkt av rev og det er et stort inntrykk for en liten valp. Men jeg har tilgode å se valper som har nølt. Alle valpene jeg har hatt har bare gått rett på. Krabber oppå reven og herjer med den.  

Jeg bruker gjerne kjettingdrag og vektmansjetter til trening eller lange turer innover fjellet i ulendt terreng når jeg trener hundene. Mye opp og ned i ulendt terreng bygger både muskler og sener. Jeg kjører også en del ATV med dem, i tillegg til lange turer i skogen. Variasjon er viktig.

Hun har også med støvervalpene i skogen når hun slipper de voksne hundene. I hvert fall til en viss grad, for noe samjaging vil hun ikke at de små skal slenge seg på. 

– Helt til de begynner å følge strengen til de voksne bikkjene på 300-400 meter. Da er det slutt. Jeg får sett mye av valpen da. Evnen og interessen til å følge et spor og at de er såpass selvstendige at de forlater meg. 

De første ordentlige slippene der unghunden får lov til å slå ut, gjøre et selvstendig søk, opptak og drev legger hun ikke opp til før hunden er ni-ti måneder gammel. Litt avhengig av når på året hunden er født.  

Å slippe ved et åte er en sikker måte å la hunden komme på revespor. Mona er derimot ingen stor tilhenger av å gjøre det alt for enkelt for hunden. 

– Når vi slipper her hvor vi sitter nå er det 400-500 meter fra det nærmeste åtet. Reven som har vært på det åtet nylig bør en hund klare å få ferten av. Den må søke ut litt. Jeg vil ha hunder med ordentlig søk, sier hun. 

Tidlig jaktstart?

Mona er ikke nødvendigvis noen stor forkjemper av å starte med hunden tidlig, den må være moden og klar for oppgavene. 

– Når hunden egentlig ikke er moden til å søke ut ordentlig og har våknet jaktmessig, så blir du utålmodig og begynner å gå rundt. Da ødelegger du alt. Da er det er bedre å komme seg hjem, og så venter du litt med neste slipp. 

– Du må også kunne gi deg mens leken er god. Du skal ikke kjøre valpen helt sønder og sammen. Du kan tenke deg alle de sanseinntrykkene en liten valp på fire-fem måneder får ute i skogen, hvor mange forskjellige lukter det er. Den blir jo helt utslitt av alle sanseinntrykkene. Om valpen er helt mett i hodet lærer den jo ingenting. 

– Ofte kan det gå feil om en hund som er født med mye jaktlyst kommer til en eier som også har mye jaktlyst. Da ender det gjerne opp med at hunden blir presset for hardt for tidlig. 

Råddyrren støver

I følge Mona Olsen må du slippe støveren i områder der det også finnes rådyr for å få hunden rådyrren. En del forsøker å reise opp i høyden der det er mindre rådyr når de slipper unghunden, men da lærer ikke nødvendigvis hunden å unngå rådyr mener hun. 

 – Egentlig jo flere rådyr desto bedre er det. Egentlig høres det helt rart ut, men det er i hvert fall min filosofi. Men du må også sørge for at det finnes noen revefæler også, slik at hunden får muligheten til å jobbe på riktig vilt. Eller hare om det er harestøver du jager inn. 

– Hvis hunden ikke har noe av den lukta den skal jobbe med, da sliter du rett og slett. Hvordan skal du da korrigere hunden om den driver feil vilt? Hunden skal lære seg til å forstå hva som er riktig vilt og hva som er feil vilt. 

I forkant har hun gjerne preget unghunden på rev. Revejakt med støver foregår ofte i områder med mye hjortevilt. Å få en revestøver rådyrren er derfor en veldig viktig del av innjagingen. 

– Du må ta dem på fersken og du må si fra på en ettertrykkelig måte. Stå gjerne bak et tre eller busk og når hunden kommer i rådyrdrevet så venter du til den er noen meter fra deg – hopper frem og sier klart nei. Du må si fra ordentlig. Hunden må skjønne at det her er fy. 

– Etter et rådyrdrev så kobler jeg og drar hjem. Hunden skal forbinde lukta av rådyr med at da slutter alt. Dette syntes ikke mutter’n var noe kult. Da er det game over. Har du en hund med mye jaktlyst må du bare repetere dette mange nok ganger til at det sitter. 

– Men om du har sporsnø så slipper du kanskje rett på revespor? 

– Da kan det være at jeg går jeg med hunden i bånd til vi finner et revespor. Så får den ros når den stikker nesa ned i sporet og følger det. 

– Gå gjerne med hunden i bånd til du ser at han kanskje begynner å klynke litt, eller han drar mer i lina. Slik at du vet at det er et ferskt spor. 

Store fellesjakter på rev kan være sosialt, men særlig effektivt er det ikke. Min jakt er gjerne med hundene og meg. Jeg blir en ensom ulv ute i skogen med hundene.

– Jeg har gått på noen smell på det her jeg også. Kjent at hunden drar litt i lina og sluppet for tidlig. Så går losen og så kommer bikkja med rådyr. Da har han bytta fordi rådyrlukta var ferskere. 

– Vi gjør alle våre feil. Sånn er det bare. Hundene er ikke maskiner. Vi kan ikke programmere dem i forkant. Det er vel det som gjør det litt spennende. 

– At en unghund jager litt rådyr må du nesten regne med, men det bør helst ikke gå så mye over 15-20 minutter. De skal jo lære det her og det er bare ute i skogen de får lært det. Du kan jo fye hunden når du går tur om vinteren og kommer over spor eller om du vet at det har gått rådyr på jordet om sommeren, men min erfaring er at de må tas på fersk gjerning for å lære. 

Startet med elgjakt

Inngangen til jakta var gjennom tradisjonell elgjakt, rådyrjakt og ikke minst revejakt. Jegerprøven tok Mona først i voksen alder, 27 år gammel. Det var hest og ikke hund som var hennes interesse under oppveksten.

– Det var gluggjakta som fikk meg trigget. Bare ved å snakke om det så kjenner jeg den sitringa i kroppen. Pulsen går altså!

–  Å sitte i en reveglugg er utrolig spennende. Når du i det nanosekundet som øya dine registrerer skikkelsen, den skyggen som kommer gående. Når huet og hjernen registrerer at det er en rev som kommer tuslende. Da får jeg skikkelig puls.

For selv om hun er en hardbarka støverjeger så ser hun også nytten med åtejakt, spesielt på trafikkerte plasser der det føles litt for skummelt å slippe hunden. 

– Å skyte rev på gluggjakt er en heftig følelse, men å skyte rev for hund er enda større. 

Den første hunden hennes var en norsk elghund grå. En hund hun kjøpte med sin daværende samboer da oppdretteren plutselig satt med en hund uten kjøper. Den skulle egentlig bli en løshund, men i følge Mona ble det gjort så mange feil under innjagingen at den aldri ble noen bra løshund. Som bandhund derimot var hunden helt topp. 

Les også

Slik lykkes du med revejakta

Reven kan jaktes fra midtsommers til vårsola varmer, av alle som har lyst. Revejakt krever verken stinn jaktkonto, mye reising eller jaktlags-logistikk.

Basset bleu de gascogne

Gråhunden kom i hus i 2004 og i 2005 fikk hun sin første basset, en basset bleu de gascogne. En rase hun har hatt et ekstra godt øye til siden. Det var egentlig drever hun skulle ha, men valpen hun ble lovet ble solgt til noen andre. Ved en tilfeldighet kom hun over en annonse for basset bleu de gascogne på FINN og hun endte opp med en tispe. Et lykketreff. 

– Den hunden lærte meg kjempemye. For en maskin det var. Den første losen hadde hun bare fem og en halv måned gammel. Da var det egentlig bare å roe litt ned. Sju og en halv måned gammel jaget hun i halvannen time før jeg fikk kobla henne. Da var det bare å vente til neste sesong. 

– Mira hadde tre førstepremier og to tredjepremier på drevprøve. Den siste førstepremien tett opp til jul, da manglet hun et utstillingscert for å utløse jaktchampionatet. 27. januar blir hun ihjelkjørt mens ungene ser på. De var på vei til skolen da hun kom seg løs og jaget katta til naboen. Da gikk jeg helt i kjelleren, og skulle aldri mer ha hund, sier Mona og rister på hodet. 

Dermed ble det ingen valper etter den gode basseten Mira. Siden har Skautussa forsøkt seg med å importere hunder fra Frankrike, rasens hjemland. Molly, som hun har i hundegården nå er en slik importhund, den har nå to kull etter seg og er en førstepremie unna et jaktchampionat. 

Basset bleu de gascogne er kjent for sitt fantastiske losmål, men på drevprøver har rasen slitt med å prestere. Å få rasen opp og frem som en stabil og bra rådyrhund er noe Mona jobber hardt for, men det har ikke gått på skinner. 

– Det er alt for få av de blå vi har fått frem i Norge som er jaktpremiert. Det må vi få gjort noe med. 

– Hvorfor er det så viktig synes du? Hva er det som er så spesielt med akkurat denne rasen? 

– Når du hører målet på en basset blå i skogen. Det er massivt altså. Helt drøyt. Hastigheten de har i drevet er helt perfekt. Det går så rolig og pent. I Frankrike jobber de sammen i pack (flokk) og som pack hounds (flokkhunder) er de så omgjengelige som familiehunder. 

Nå håper hun at de jaktpremierte hundene blir prioritert i avlen fremover slik at rasen kan få seg et løft jaktmessig slik at flere kan få oppleve den blå basseten med det store losmålet. 

Schillerstøver

Etter hvert som revejakten tok mer og mer over vokste også behovet for en revestøver, eller flere, seg frem. Valget falt på schillerstøver. En rase som ofte forbindes med nettopp revejakt. 

– Sammenlignet med andre støvere er schilleren veldig mye mer til stede. Den er skrudd på. Den er intelligent. Det er mange raser du ser at lyset er på, men det er liksom ingenting der. 

Med mange jaktdager i året og interesse for avl og oppdrett så holder det ikke med en støver. Sammen med samboeren hadde Mona fem schillere, nå har hun to. 

– Jeg kan la alle fem være inne, reise på butikken og være borte noen timer, komme hjem og det er fortsatt stille og fredelig hjemme. Det sier litt om rasen. 

Det er schilleren Ella som er ble sluppet da jeg ble med Skautussa på skogstur. Dessverre ble det ikke noe uttak denne gangen så jeg fikk ikke oppleve losen til Ella som er selve stjernen i huset. Hun har kennelnavnet Hassel Stigen Häxa, og er både svensk og norsk jaktchampion på rev, norsk, svensk og dansk utstillingschampion i tillegg til utallige andre utstillingsmeritter. 

Sitt foreløpig siste valpekull hadde hun nå i vår, valpene bærer kennelnavnet Skautussa og blir spennende å følge med på utover. Selvsagt er alle valpene solgt til revejegere.

Denne saken er skrevet av

Atle Rønning

Journalist

Atle Rønning er motoren og navet i JEGER. Han holder i magasinet både i print og digitalt. Hedmarkingen hadde sine første jaktturer med hagle etter skogsfugl. Siden det har han vært innom mange forskjellige jaktformer, inkludert en del timer på elg. De siste årene er det rådyrjakt med hund som har tatt mest av hans tid. Han driver også med oppdrett av rådyrhunder.

LES OGSÅ

Sjeldent god nese for rev

Ayla og Thorleif jakter selvsagt på reven, men like mye på god los og godt samarbeid.

Hihund – revejegerens hemmelige våpen

Jakt med hihund er en spesiell jaktform som ikke så mange driver målrettet med. En del jegere har riktignok en hihund for hånda i tilfelle revelosen går under bakken, men få går så systematisk til verks som Knut Harald Skogli.

16 gluggsesonger og 300 rever

Geir Johansen (67) fra Voss har skutt rundt 300 gluggrever siden 2008. – Sitt høyt og stille, og bruk småbiter som åte, tipser revespesialisten.