Fra norske fjell til Floridas sumper

Der andre jegere gir opp

– Den første reinsbukken min skjøt jeg så sent på dagen som nå. Det var den siste jaktdagen i 2012. Alle andre hatt gitt opp og dratt hjem.

Det er en vakker ramme rundt denne septemberkvelden i Rendalen. Et åpent viddelandskap omgir oss på alle kanter. Midt i finner vi fjellmassivet Sølen, som ligger fast som bare fjell kan. Over oss en nesten skyfri himmel, og ingen andre jegere å se. 

Tone Svanhild Aasbø-Skinderhaug har fått betalt for sin utholdenhet i fjellet flere ganger, men det å være morgenfugl kan også lønne seg forteller hun. Mottoet hun lever etter under jakta er “if you snooze, you loose” (hvis du slumrer alarmklokka, taper du). Halvparten av reinsbukkene hennes har falt i bakken før de fleste har drukket morgenkaffen sin.

– Det er ikke selve det å få ut kula som er greia. Det er å komme i situasjonene. Mestre å komme seg innpå og få skuddsjanse. Den følelsen der, og det å være ute.

Konfirmasjonsgave: Elgskinn

Båndet til naturen og jakt har vært der siden barndommen. Tone Svanhild vokste opp i Østerdalens dype skoger, i grenda Atna, sammen med en mor og far som begge var lærere og friluftslivsentusiaster.

– Moren min var fra Trøndelag og faren min fra Telemark. Vi flytta til Atna på grunn av nærheten til naturen der. Både min mor og min far var glad i friluftslivet og tok meg tidlig med ut, men det var kanskje aller mest det å få drive med hund som jeg likte best.

Så fort hun var sterk nok til å holde en hund i bånd, fikk hun nemlig tillit av farens og hans jaktlag til å være hundefører under elgjakta. Jegerprøven tok hun som valgfag på ungdomsskolen, men det skulle ta litt tid før hun selv fikk felt sitt første storvilt.

– I konfirmasjonsgave fikk jeg skinnet fra den første elgen jeg hadde dyttet på post. Jeg skjønte jo det, at de elgene hadde jeg vel skremt. Likevel var det en gave som betydde mye. Det tok mange år før jeg selv fikk skutt, men jeg opplevde aldri noe press fra de andre.

Oppe før fuglen

Elgjakta var starten, siden har det blitt mye annen jakt. I tillegg til reinsjakta, har hun jaktet villsvin, rev, bever, sika, samt hjort både i Norge og i Skottland. Fra det skotske høylandet ble det også med et trofe hjem til småbruket i Bærum. Til tross for mange opplevelser, er det jakta på skogens konge som er gjevest. Hjemmet har hun kledelig kalt for Elgseter, et vakkert sted omkranset av natur og stillhet. Denne bortgjemte plassen har vært boligen til henne og ektemannen i mange år. Flere elghunder har det også blitt, først Bamse og Lakka, så Svipp og Laika.

Under reinsjakta derimot er hun alene. For praktiske formål og for å være først på plass på morgenen, sover hun ofte i bilen sin. Fjellet har vært snilt og varmt denne høsten. Vinden kiler lett i nakken der vi står, akkurat  passe styrke til at myrgresset vaier mot det blå fjellvannet. Nå derimot, står de amerikanske sumpene for tur, for dem alle fire.

Everglades

– Mannen min har fått seg jobb der. Vi har innredet huset der borte, og han har dratt over allerede. Jeg skal reise når reinsjakta og elgjakta er slutt. Han ba meg være så mye ute at jeg helst ble lei av fjell. Rundt der vi blir boende er det helt flatt.

Det nye hjemmet ligger landlig til, uten mange naboer, omlag 45 minutter utenfor Miami. Like ved finner man Everglades, en nasjonalpark sør i den amerikanske delstaten Florida. Parken er 10 000 kvadratkilometer i størrelse, oppført på UNESCO sin verdensarvliste og kjent for et svært rikt dyreliv.

– Det er klart jeg må prøve å få jaktet alligator, og ikke minst whitetail (Hvithalehjort) og elk. Elk må jeg reise et stykke nordover for å finne.

Av Tone Svanhild Aasbø-Skinderhaugoser det med mot og livsglede. Så kan hun også fortelle at livet har lært henne å ta vare på tiden. Tidlig i ungdomsårene mistet hun nemlig faren sin, noe som har fått henne til å reflektere over valg og beslutninger.

– Jeg er opptatt av å tenke på hva som er riktig for meg og gjøre det som gjør meg glad. Om andre trenger meg, er jeg der, men du skjønner. Det er jo nå vi faktisk lever.  

Fulltidsjeger?

Jobben som rektor i Bærum har hun sagt opp, planene for arbeid i Florida er ikke fastlagt. I begynnelsen skal hun ha ansvaret for hjemmet og hundene. En ganske annerledes livsstil enn å være leder.  

– Jeg er mest spent på hvordan jeg skal få trent hundene godt, å legge til rette for at de får et godt liv. Jeg har oppdaget ut at det finnes faktisk en egen facebookgruppe  – «Elkhounds in Florida» som gir noen tips, så jeg finner vel ut av det.

Selv om hun trives godt i den ordinære yrkeveien, er drømmen klar.

– Det er klart det, at å bare drevet med dette her. Fulltids jeger, det hadde vært noe.

En inspirasjon og påminnelse til alle oss jegere, som drømmer om jakteventyr, men som dessverre ikke kommer den lange veien fra ord til handling. JEGER er invitert over på jakt. Så vil tiden vise, om den muligheten blir grepet eller ei.

LES OGSÅ

Jens Kvernmo: – En langtur genererer ofte to nye drømmer

Jens Kvernmo (38) har vært lengre på tur enn de fleste, dypt inspirert av urfolket. La deg inspirere av historier fra både hans ekspedisjoner og jaktopplevelser.

På skogtass med “Skautussa”

Vi treffer “Skautussa” i Indre Østfolds dype skoger. Hestejenta som vokste opp og ble hundejente og hardbarka revejeger. Hun har flere jaktdager enn de fleste andre gjennom en sesong, de fleste av dem sammen med revejagende schillerstøvere. 

Aldri uten fuglehund

Østlendingen Bernt Nor har alltid vært glad i friluftslivet, mer eller mindre gjennom ulike livsfaser. En ting er sikkert; han har aldri vært mer hekta på jakt enn det han er nå.