På jakt etter hjortegevir med færrest tagger

– Det er altfor mange kraftige gevir med mange tagger på norske, malingsflassede låvevegger. Et skikkelig returtrofe, med så få tagger som mulig, er mye vanskeligere å få. Det er mye mer gjevt, synes jeg.

Les også:
Peter Köller: – Trofejakt kan være god forvaltning
Johan Trygve Solheim: – Trofejakt fungerer ikke i praksis

Kjappe skudd

Vi har passert en stor ur og nærmer oss posten. Det blir raskt klart for oss at her blir det trange forhold. Jaget hjort er naturligvis for smart til å krysse åpent lende, og vil 99 prosent sikkert heller velge det 10–20 meter brede skogbeltet mellom steinskrenten og det loddrette stupet som stikker mange hundre meter opp over oss.

Når dyrene kommer, vil de være skjult av trær helt til like før skuddøyeblikket. Vi har et sekund til å stoppe dem, og i løpet av det påfølgende sekundet må skuddet slippes. Beslutninger må tas raskt – og de bør være velfunderte.

Kristian og jeg finner hvert vårt sete i steinmassene. Her er det snakk om å sitte like nedenfor dyretråkket, vente til dyrene er på høyde og så skyte på de få plassene kulefanget ikke bare består av berg. 10–15 meter, ja, kanskje bare fem. 

– Dette kommer til å bli tett på. Men spennende blir det! flirer Kristian lavt.

– På post. Dere kan begynne å jage! melder han på radioen til driverne.

Les om Julie Helle Felles magiske møte med kronhjorten

Timevis med smyging

For å forstå Kristians pasjon for andre trofeer enn det som er mainstream i Norge, blir vi med bekjentskapen Svend Arne Vee til Skottland. Svend Arnes historie satte i gang det som ble avgjørende for Kristian.

Skottland 2010: Svend Arne stirrer spent mot knausen der stalkeren nettopp forsvant. Under dem faller highland-terrenget rolig noen hundre meter før det møter innsjøen i dalbunnen. I den gresskledte fjellsiden brøler flere brunstbukker om kapp mens de prøver å holde sine harem samlet. Innpåslitne konkurrenter er det mange av, så det krever styrke å beholde posisjonen som kollenes Cassanova.

Hodet til stalkeren dukker opp bak bergnabben. Vi kan se han sitrer i hele kroppen når han halvt småløper tilbake til oss. 

– There, there is a… There is a shootable one! It is… it´s a…

Stalkeren er så ivrig at han stammer. Han drar med seg Svend Arne og kryper flatt tilbake over bakkekammen. Like etter lyder et skarpt riflesmell.

LES OGSÅ: Guide til hjortejakt

The switch

Gliset til stalkeren går fra øre til øre. Svend Arne smiler også, men har ikke helt skjønt ennå hvor gjevt trofeet egentlig er. 

På skuddplassen hundre meter nedenfor ligger bukken. Geviret er spesielt, med kun øyetagger og to lange spyd. Revirbukken ser faktisk litt unnselig ut. Den minner mer om en to og et halvt-årig firetagger med abnormt lange toppspyd. Men særlig én ting bryter med dette: Ansiktet har en lang snute, mye lengre enn et ungdyr.

– This is an old one. A killer, proklamerer stalkeren med skotsk patos og fryd. 

En bukk med et slikt gevir kalles «switch» og er den ultimate returbukk, forstår vi etterhvert. Ultimat fordi mangelen på tagger betyr at den har vært nedadgående i flere år allerede. I tillegg fordi den med de lange spydene kan skade andre bukker mer effektivt enn særlig dem med krone i toppen. Det den mangler av krefter mot en sterk toppbukk, kan den altså ta igjen med sitt unike våpen. Den gamle bukken hadde trolig dessuten bra med krefter igjen, ettersom han klarte å holde tjue koller og ungdyr i haremet. 

Vi forstår at det er spesielt når stalkeren forklarer at det går mange år mellom hver gang han får anledning ta ut en switch. Her vil det vanke gratulasjoner på pub'en i kveld, både for skytter og stalker.

Lær å lage dine egne gevir til veggen

Skyter kun gamle dyr

Skottland 2012: Inspirert av Svend Arnes fortelling, har Kristian tatt turen til samme terreng, midt i brunsten. På storgodset skytes det kun gamle bukker. Hjort på vei opp skal alltid spares. 

– Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at stammen blir sunnere og mer overlevelsesdyktig når store bukker får kollene i tidlig brunst. Det medfører tidligere fødsler om våren, større kalver og igjen høyere slaktevekter i hele bestanden, sier Kristian mens vi nyter en øl foran peisen etter å ha installert oss. 

Stedet er nydelig, terrenget majestetisk og godset stort. En stalker er ansatt for å ta seg av hjorteforvaltning og guiding. En ghillie, stalkerens assistent, er fast innleid i jaktsesongen som er et par måneder lengre enn vår. Jakten ledes alltid av stalkeren og absolutt ingen får jakte på egen hånd. Hvert enkelt fellbart dyr velges med omhu. Og nåde den som skyter feil bukk!

Reisen har vært lang og det har alt vært mørkt i noen timer. Vi skal tidlig opp og alle vil stille med uthvilt hode for å nyte jakten. Kristian reiser seg fra sofaen: 

– Ingen whisky i kveld. Men når returbukken ligger i bakken, skal vi ha en god en. Er det en switch, skal det være en virkelig vellagret en. God natt – drøm om få tagger!

LES OGSÅ: Når skuddet ikke sitter

Vil gjøre det bedre

Etter at alle gjestejegerne har testskutt våpnene, tar vi plass i Land Roveren. På stive bladfjærer humper vi på steinete grusveier langs Postman Pat-steingarder. Stalker Koa Bowyer forklarer at vi skal bruke båt for å komme oss helt i utkanten av terrenget. At det er bukk der, er han helt sikker på. Spørsmålet er bare hvor høyt vi må gå for å finne en «shootable». 

– Vi så en ordentlig gammel bukk der forrige uke. Han hadde bare en håndfull koller, så jeg håper han ikke har reist av sted for å hente flere. Men det vil garantert være noen flere velvoksne bukker der.

Vel i land etter båtturen løfter Koa kikkerten til øynene. Han gransker lenge før han vender seg til oss:

– Det er en hårfint skytbar bukk cirka femhundre meter oppe i lia. Vil dere kikke?

Han rekker oss kikkerten. Bukken har relativt høyt gevir og vi teller to tagger i toppen. På venstre side er bare fire tagger utviklet, så den teller totalt ni. Koa er likevel sikker på at dette er en «moden» hjort og ikke en ungdom på vei opp. 

– But we could do better than this!

– Han er fin!

Stalkeren er altså ikke helt fornøyd. Han ønsker å gi seg terrenget i vold for å se om vi finner en med enda sikrere tegn på retur. Helst en bukk på 12-14 år. 

Vi går på rekke. Stalkeren først, så gjeste-jegerne, og ghillien til slutt. Det første stykket trasker vi gjennom våt myr. Innimellom stopper Koa og kikker. Vi hører bukkene brøle. Noen har harem, andre ikke. 

Idet vi er i ferd med å klive over en knaus, hører vi med ett voldsom brøling på motsatt side. Koa signaliserer at vi skal vente mens han sjekker. Vi kjenner forventningen stige. Når stalkeren kommer ålende tilbake, vinker han at vi må ned på magen. Her er det trolig dyr rett på andre siden!

Avtalen er at Kristian prøver først. Forbi gresstuster og blåbærlyng ormer han seg fram etter Koa. De finner skjul bak en stein og Koa gir Kristian riflen. Et blikk mellom de to, og Kristian avsikrer. Skuddet går.

– Reload! kommanderer Koa. Kristian repeterer og fortsetter å sikte noen sekunder – før armen går i været og gliset brer seg:

– Yeeess! Han falt! Og han er fin!

Bukken i gresset er gammel. Syv tagger, godt på vei til å utvikle spyd i toppen. Men ingen switch. På god vei til å bli det – om den hadde overlevd et år til med aldring, karrig vinterbeite – og jegere fra Norge.

Les også vår test av jaktdresser

Kalven som gledet jegeren

Tilbake i Sogn, 2019: Under spaningen dagen før har vi fått bekreftet at det står dyr i området som skal drives av. Ustabil vind gjør at vi har satt poster i begge ender. Nå har naboguttene Håkon og Endre Østerbø tatt ut høyde og melder om ferske far:

– Kolle og kalv – og et større dyr.

Dyrene er kanskje allerede på vei mot oss! Men i samme sekund kjenner vi det; lett kjøling fra en trekk i nakken.

Så smeller det fra midt i jaget. Kristian gliser fornøyd med et lite «Yess!». Driver Håkon melder at han har skutt kalv, men ikke fikk sikker mulighet til å følge opp med skudd på kollen som løp tilbake. 

– Skal jeg følge kollen eller fortsette jaget? 

Bakposten melder også om dårlig vind. Med feil vind i begge retninger, velger driverne et forsøk på å følge etter kollen i drevet.

Vanskeligere i Norge

På vei fra post gleder Kristian seg over fallet. Vi fikk en kalv, og den ble skutt av driverne. Dette er god jakt, mener han.

– Jeg gleder meg akkurat like mye over en kalv som en bukk. Det er selve jakten som fasinerer meg – og det å ta ut de riktige dyrene. Når man innfrir målene, blir man fornøyd, understreker han. 

Men det største målet er fortsatt å gleden av å felle returbukk i Norge. Virkelig gammel, med få tagger. Det kommer ikke til å bli lett, medgir han.

– Nei, det finnes ikke mange slike. Vi tar ut altfor mange ungbukker. Altfor mange rett foran toppen. Dermed blir det skrint. Og så er vi jo prisgitt norsk natur og vegetasjon, hvor vi ofte har dårlig oversikt. Det er noe ganske annet å drive selektiv jakt i Norge enn i Skottlands åpne highlands, påpeker han.

Vellagret på vent

Det ble ingen switch i Skottland. Og foreløpig har ikke Kristian nådd målet om norsk returbukk. Den beste whiskyen ligger fortsatt lagret. Men den er klar den dagen gammelbukken ligger i lyngen. 

– Hjemmebrent liker jeg ikke. Det lukter vondt, smaker vondt og gjør vondt i hodet dagen etterpå. Men fyttirakkern som jeg gleder meg til den whiskyen! Det beste i livet er det vi har i vente! sier han med et bredt smil.

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i juni 2020.