Vi er ikke lenger avhengige av å jakte for å skaffe oss kjøtt til mat og skinn til klær. Jaktmotivet hos de fleste av oss er byttet ut med behovet for rekreasjon og opplevelser i en oppkavet og stresset tidsalder.
Dette er ikke tilstrekkelig grunnlag i seg selv til å forklare den enkle sannhet at for å være jeger må du nødvendigvis være villig til – og i stand til – å ta livet av dyr. Når vi har både økonomi og anledning til å kjøpe den maten vi vil, er det nødvendig å ha en reflektert holdning for å forklare jaktas berettigelse.
Sosiobiologene har fastslått at mennesket er et rovdyr av natur. I den forbindelse er det et faktum at mennesket kan overleve på en diett av rått kjøtt. Det er først når kjøttet kokes at viktige næringsemner forsvinner og må erstattes av grønnsaker for å unngå mangelsykdommer som skjørbuk og lignende.
Uvesentlig for byttet
Som en konsekvens av at folk ikke lenger er nødt til å drepe dyr for å overleve, og heller ikke får noe dypere forhold til økologi generelt og viltet spesielt, blir jakt og avliving av mange sett på som en unaturlig og unødvendig handling. Samtidig er det et fåtall som tenker på hvilken livskvalitet oppdrettsdyrene bak Rema-biffene hadde før de ble avlivet på et slakteri.
«Naturen kjenner ikke til enkeltindividets rettigheter i vår fortolkning av ordet. Hvert enkelt individ har som hovedoppgave å bidra til at arten overlever i konkurransen. I videre økologisk sammenheng er også mennesket en dyreart, riktignok en svært avansert art, som i prinsippet også deltar i denne konkurransen.»
I hverdagen har få av oss biologiske og antropologiske perspektiv for å forstå at i en slik sammenheng er det egentlig uvesentlig om byttet blir avlivet av en steinalderpil, et rifleprosjektil eller en slaktemaske. Men for byttet, om det nå er vilt eller tamt, vil både dets livsløp og avlivingsopplevelse være himmelvid forskjellig! Forutsatt at jegeren nedlegger byttet på en human og tilfredsstillende måte, er det ikke tvil om at ville dyr har hatt et bedre liv enn de fleste oppdrettsdyr.
Dyr er dyr
Ut fra et moderne verdisyn er naturen rå og brutal. Artene lever av hverandre etter prinsippet i den økologiske pyramiden, der rovdyr predaterer på planteetere og planteetere lever av biomasse i ulike former.
På grunn av inngrodde vrangforestillinger om slemme rovdyr og snille planteetere, lider også mange av inkonsekvente oppfatninger om ville dyr. Men i økologisk sammenheng er forestillinger om hvilke dyr som er «snille og slemme», hva som er «rett og galt», fullstendig uten betydning: Dyr lever av hverandre. Dette er en evig konkurranse hvor drivkraften er vedvarende utvikling og gjensidig tilpasning innenfor en ramme av livsbetingelser i kontinuerlig endring.
Medfølelse og moral
Naturen kjenner ikke til enkeltindividets rettigheter i vår fortolkning av ordet. Hvert enkelt individ har som hovedoppgave å bidra til at arten overlever i konkurransen. I videre økologisk sammenheng er også mennesket en dyreart, riktignok en svært avansert art, som i prinsippet også deltar i denne konkurransen.
Men på grunn av menneskeartens overlegne tilpasningsevne, suverene intellekt og iboende egoisme, har vi dessverre utviklet en voldsom evne til å utrydde våre konkurrenter. Vår makt til å underlegge oss naturen er nærmest ubegrenset. Derfor må det her ligge et etisk ansvar som regulerer våre handlinger og disposisjoner, ikke minst når det gjelder jaktutøvelse.
Alle mennesker har grunnleggende medfølelse for andre menneskers lidelse. Ut fra en allmennmoralsk respekt for lidelse, omfattes også dyr av slik moralitet. Vi har benyttet vår frihet til å underkaste oss en selvpålagt lovgivning som regulerer mellommenneskelig samkvem. De etiske normene for dette må også omfatte humanitet ovenfor viltet og vern av dyr mot unødvendig lidelse.
Uansett den enkelte jegers etikk eller moral, har de fleste en instinktiv følelse av hva som er rett og galt. Likevel kan det være oppklarende å filosofere litt over hvordan vi utøver vår jakt.
Tre hovedelementer
De fleste former for jakt omfatter følgende tre hovedelementer:
Overlisting av viltet
Avliving av viltet (selve skuddsituasjonen)
Bruk av viltet (ivaretaking av kjøtt og skinn)
Naturlig nok er de fleste nye jegere svært opptatt av akkurat det å få skutt noen dyr, med andre ord avlive viltet. Du er liksom ingen «skikkelig» jeger før du har felt så mange ryper, skogsfugler eller andefugler som mulig!
Men etterhvert som årene går og jegererfaringen øker, vil dette behovet som regel nedtones til fordel for andre sider ved jakta: Den egentlige utfordringen er å komme til skudd, altså å overliste viltet. Da er skuddet (avlivingen) bare en liten, men nødvendig del av det å være jeger; en handling vi bestreber oss på å utføre så raskt og humant som mulig i respekt for alt levende.
Ettersøkets moralsk forpliktelse
Etter hvert har mange av oss akseptert nye hjelpemidler som kompensasjon for tapt rovdyrfysikk, manglende viltkunnskap og praktisk jaktferdighet for å innhente og avlive viltet. Særlig nye jegere bør tenke litt over disse aspektene: Forskjellen mellom jaktas røtter i steinalderjegerens primitive utstyr og vårt hypermoderne utstyr, begynner kanskje å bli så stor at utstyrshysteriet ødelegger noe av veidemannsgleden?
Jegerstanden er sammensatt av mennesker med stort sprik i holdninger, kunnskap og ferdigheter. Men uansett individuelle forutsetninger, plikter vi som ansvarsfulle jegere å sørge for en mest mulig human avliving av viltet. Dette stiller krav til skyteferdighet, avstandsbedømmelse – samt kanskje det viktigste: Å holde skudd tilbake når mulighetene er marginale.
Men selv om vi gjør alt vi makter for å jakte humant og ansvarsfullt, kan vi aldri gardere oss mot skadeskyting. Dessverre har det nokså ensidig blitt fokusert på storvilt i kravene til ettersøk. Muligens er det lettere å mobilisere medlidenhet med store viltarter enn med småviltet. Likevel er det en kjensgjerning at langt flere småvilt enn hjortevilt skadeskytes.
Og det er ikke til å komme ifra: Et liv er et liv. Derfor skal også påskutt småvilt ettersøkes. Vi har like stor moralsk forpliktelse til å gjøre det vi makter for å gjenfinne og fullføre avlivingen av skadeskutt småvilt.
Viktig mentorfunksjon
Også erfarne jegere har ulike oppfatninger og holdninger til jaktas mange utfordringer. Slik sett er dagens jegerprøveordning et viktig bidrag til å gi nye generasjoner jegere en felles teoretisk plattform.
Men den praktiske biten er sørgelig liten, begrenset til noen timer på skytebanen. Nye jegere overlates stort sett til seg selv og må gjøre egne erfaringer. På grunn av dagens bosettingsmønster, er det ikke så vanlig lenger at flere generasjoner jakter sammen. Dermed går man glipp av at mye god høstingskunnskap og jakterfaring blir overført, noe som tidligere var en helt naturlig, umerkelig del av hverdagen.
Heldigvis er det mange voksne jegere som er villige til å fungere som mentor og påvirker (influenser heter det vel nå), noe nye jegere vil ha stor nytte og glede av. Samtidig gir en slik mentorfunksjon minst like mye tilbake til den «gamle» i form av felles opplevelser, ungdommelig iver, og ikke minst den ærlige gleden ved de første vellykkede fellingene. En gjenopplevelse for mentor er mange ganger mer verdt enn det å sjøl felle enda et vilt!
De som bærer arven
Jakta var mange steder et nødvendig supplement til å kunne bo grisgrendt. For å livberge seg, måtte man bedrive matauk ved å høste av viltbestandene. I dag gjør stadig flere av oss nødvendig matauk kun i lett tilgjengelige butikker.
Tapt blir derfor den arven vi alle bærer i oss etter våre forfedre. Vi søker isteden spenning i en makelig, digital verden og distanserer oss fra de varige og ektefølte sinnsstemningene som jakta gir.
Og tro meg: Høy puls og adrenalinkick får du under jakta også – og det er ekte vare!
Den norske jegerstanden blir stadig eldre. Vi trenger sårt flere nye og gode jegere. Jegere med god kunnskap og kompetanse på vilt og forvaltning, og som utøver jakta innenfor gjeldende lover og regler.
Jegere som kan føre den viktige jegerarven videre.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i januar 2020.
