Villmarksjegere i Trollheimen

De øverste postene

Jeg blir med to jegere som skal høyt opp for å postere. Det er Odd Helge Haugen og Erik Kårvatn. Odd Helge har jaktet hjort mange år i andre terreng. Lett tilgjengelig terreng der det var mye dyr og veldig lettvint med transport av skutte dyr. Han har vært med å skutt mye hjort, men å få være med her i dette terrenget er noe helt annet. Her er det ikke mye hjort, men i denne villmarka er det andre dimensjoner over jakta- helt andre opplevelser. Men her kan transport av felte dyr være en betydelig utfordring. 

Erik er ung og ivrig. Han har vært med på hjortejakt flere år, og fikk skyte sin første hjort tidligere i høst. Da fikk han fem hjorter mot sin post og felte en spissbukk. En god start som hjorteskytter. Han er idrettsmann, topputøver i randonee og fjelløp, og i dag har han lovet å ikke springe fra oss i motbakkene. 

Etter å ha gått to kilometer i variert terreng innover dalen skal vi opp. Her er det bratt, veldig bratt. Stein, mose, glatt vegetasjon og berg. Etter ca. tre hundre høydemeter nærmer vi oss postene.

Hvem skal til «Steinen» og hvem skal øverst opp mot berget? Erik får valget. Han er litt i tvil. I fjor satt han på øverste post her, og da kom det en stor hjort mot posten- men hjorten svingte nedover. Han så den godt, men så også at jegeren ved «Steinen» fikk kortere skuddhold og bedre skuddsjanse. Jaktkameraten nedenfor felte dyret, som var en stor hjort på 140 kilo. Det er fra «Steinen» de fleste dyrene her er skutt, og fra denne posten er det god oversikt. Men Erik velger igjen øverste post oppe ved berget. 

Tidligere i jakta var Odd Helge her, og da så han en stor hjort flere hundre meter høyere oppe i fjellet. Han så den godt i kikkerten, hjorten beita mellom berghamrene der oppe, og så la den seg ned. Den hadde nok kontroll på jegerne og følte seg trygg. Jegerne hadde ingen sjanse til å komme på skuddhold.

Bukker i fart

Nå går Odd Helge og fotografen til «Steinen» og posterer der. Vi ser Erik som klatrer oppover rasmarkene mot sin post. Plutselig tar det ut hjort foran Erik. Jeg ser dyr i stor fart glimtvis mellom trærne og får foreviget det ene dyret med kameraet. 

Odd Helge slenger opp kikkerten og får glimt av to bukker. Dyra drar innover lia, inn i området det jaktes i. Disse kommer nok ikke tilbake hit når de er støkt, men de kan komme til andre poster. Og vi håper det er flere dyr innover lia som ikke er skremt. Odd Helge sier fra om dyra på jaktradioen, men Erik som skremte dem på kort hold har ikke sett noe.

Drev i rasmarkene

Jaktgeneralen har gitt sine instrukser. Alle vet hvor de skal. Sjølv tar han nederste post, litt opp for elva. Det er fem poster og fire drivere. Driverne går to kilometer lenger innover dalen på andre sida av elva, før de tar seg over til denne sida og oppover lia. De har et forferdelig terreng foran seg. Det er bratt, rasmarker og fonnskog, bratte bekkedaler, ur og berg. Gjennom vinteren dundrer snøfonnene ned fjellsida her og legger skogen flat, og fonna stanser ikke før på andre sida av elva.

Hundefører Odd Harald Talgø med gråhunden Ragg går nest øverst. Det blir god plass mellom jagerne. Hjorten kan lett lure seg mellom jagerne, den kan stikke bak jagerne og den kan finne muligheter til å springe opp. Jaktgeneralen har fortalt at han engang såg fem bukker i kikkerten som lurte driverne her, de stakk opp mellom berghamrene og la seg på en avsats høyere oppe. 

– Og der va dem trøgg, sa han, og tilføyde, – bra det fins plassa der dyra kan varra i fred.   

Vi hører jagerne på jaktradioen, de har kommet seg over elva og oppover bratta og fordeler seg i lia. I fonnskogen er det umulig å se hverandre, de prater ofte og spør hvor sidemannen er for å prøve å holde linja best mulig. Det går lenge uten at noen melder om dyr. Det er Ragg som først merker det, hundefører sier fra på jaktradioen at Ragg har noe i “nasen”, men det kan være av spora til hjortene som ble skremt inn i drevet. 

Det er jevnlig prat mellom jagerne om hvor de er og hvor de tar seg fram mellom bekkedaler og berghamrer, og så må de vente på hverandre for å holde linja. Her oppe på postene er alt fint. Godt vær, fin temperatur og en svak vindtrekk imot. Vi venter bare på hjort, håper at det er flere dyr i lia enn de som ble støkt.

Les også

Hjortejegerens supertips

Joar Søhoel ble landskjent da han i 2012 tok andreplassen i reality-serien Farmen. Men sogndølen er også ivrig jeger og viltkokk, og deler gjerne sine beste tips både om jakt og slakt – samt et billigknep.

Spenning og bukkefall

Så er hundefører på radioen igjen: – Her e de brunstlokt, må varra bokk her! 

Og så minner han jagerne på: – No kan dyra trykke hardt, de må spark den i veg, sier han. 

Litt etter er det nesten det som skjer, like foran han raser det i veg en bukk, og nå er det ikke veldig langt fram til postene. Han er på jaktradioen igjen: 

– Tek ivæg hjort, æn bokk utåver høkt oppi, kjæm på de Erik!

Erik er ung og har skutt bare en hjort, ikke rart om blodpumpa slår litt raskere nå når en slik beskjed kommer på øret! Alle er spent. Alle venter, hva skjer? Smeller det snart?

Jeger og fotograf på «Steinen» følger nøye med, sansene er skjerpet, konsentrert bortover lia, klar med rifle og kamera. Kommer hjorten utover lia høyt oppe, må den komme til syne her. 

Spørsmålet er om den kommer oppe ved Erik, eller svinger ned og kommer på skuddhold her? Nå er sekundene lange. Spente sekunder, så ser vi den, høyt der oppe kommer en stor hjort mellom trær og kjerr. Den kommer rolig, veldig rolig. Den går rett mot Erik sin post. Blir borte bak skog og kjerr. Nå må det smell. Sekundene går. PANG, PANG. Så braker det veldig der oppe, hører stein som raser, ser trær og greiner i bevegelse langt nedfor posten. Ingen tvil om at bukken rasa utfor. Så blir det stille.

Erik på jaktradioen: – Skåtte bokk! 

Det kommer gratulasjoner tilbake!

Litt senere kommer Odd Harald og Ragg på sporet. Odd Harald går opp til Erik, men Ragg vil nedover. Hunden har hjorten i nasen og vet at den ligger langt der nede. Ingen har sett mer til de to bukkene som ble skremt av Erik på vei til post. Disse har helt sikkert lurt seg unna både poster og drivere og kommet seg vekk fra drevet. Slik er hjorten. 

Men jegerne er godt fornøyd når en stor bukk er felt. Driverne og to av postene kommer opp til fallet. Her ligger en stor hjort med ti tagger og lange gevirstenger, og de møter en fornøyd skytter! Mer jakt blir det ikke i dag. Resten av dagen går med til transport, og i kveld blir det slakting.

Slit og tungt arbeid

Nå får den unge skytteren veiledning og hjelp fra de erfarne jegerne til utvomming. Så gjøres det klart for transport, eller rettere sagt, draing av hjort ned i dalbunnen. Noen drar, noen holder igjen utfor de verste kneikene, noen bærer børser og sekker, og skytteren må selv bære gevir. 

Etter flere timers slit er jegerne og hjorten kommet ned til elva. Odd Harald har skiftet fra å være hundefører til elgtrekkfører. Nå har han vert i bygda, hentet elgtrekken og kjørt innover for å møte de andre. Hjorten lastes på trekken og slitet er over for denne gang. 

De siste kilometerne blir en lettere mars for jaktlaget. Framme møtes skytter og jaktgeneral som begge er storfornøyd med jaktdagen, - gratulere Erik, men herette skal du jaga, sier jaktgeneral Halle! 

Om kvelden blir det slakting, og bukken veies til 122 kilo.

Dette er spennende og utfordrende jaktterreng, men det er krevende. Når det felles dyr er det slit og tungt arbeid. Draing av dyr, eller slakting i felt og bæring i ulendt terreng. Men det er slett ikke alltid det blir resultat og går så godt som denne gang, selv om jaktgeneralen lover bukk og er evig optimist.

Klargjøring for transport

Når en stor hjort er felt i vanskelig terreng er det ofte krevende å transportere den fram. Noen ganger er eneste alternativ å slakte på stedet og bære kjøttet fram. Der det er mulig foretrekker de fleste å transportere dyret helt.

Det som da gjøres er å ta et kort snitt i buken og ta ut vomma. Vi må hele tida huske å være renslig. Unngå søl og lort. En god regel er, til mindre snitt vi gjør i dyret, til mindre lort kommer i kontakt med kjøttet. Etter utvomming er et godt råd å stikke noen hull i skinnet ved snittet og «sy» sammen åpningen buken med hyssing, eller tre inn noen strips og dra sammen åpningen i buken.

Når en bukk skal dras med menneskemakt er gevir alltid en hindring. Geviret har alltid en utrolig evne til å hekte seg fast, kjøre tagger under stein, røtter og trær, og stå fast. Dessuten kan gevir skades når det dras gjennom stein og ur. 

En god løsning er å gjøre som disse hjortejegerne. Skinnet på hodet snittes opp forfra og flås forfra og bakover. Skinnet skjæres løst omkring gevirfestene og flås bakover til nakkeleddet, og hode tskjæres av i nakkeleddet.

Hodeskinnet som nå er fast i hals/nakkeskinnet brettes over den avkappede nakken slik at det blir så tett som mulig og ikke kommer inn urenheter. Surr omkring med hyssing eller tau og fest dragtau i hodeskinnet og gjerne dragtau i føtter. Så dras hjorten uten at gevir er til hindring.

Jegernes kommentar: Dette er stor forskjell, mye, mye lettere å dra hjort når hode og gevir er borte.

Vis mer

LES OGSÅ

Hvilket riflekaliber bør du velge?

Når det kommer til valg av riflekaliber, er det viktigste å vite hva du skal jakte mest, men også hvor godt du håndterer rekyl. Dette er vår guide til valg av riktig kaliber, og anbefalingen er neppe veldig kontroversiell.

– En død hjort er den beste hjorten

Med dokumenterte beiteskader til en verdi av over 200.000 kroner i året er ikke bonde og jeger Magne Norddal i Fjaler kommune i tvil: – En død hjort er den beste hjorten.

Guide til hjortejakt

Hjortejakt er en spennende jakt som passer for de fleste jegere. Du kan velge mellom både smygjakt, lokkejakt, posteringsjakt og drivjakt. Her finner du tipsene til hvordan du får en vellykket hjortejakt i år.