TAPPHJORTEN TOK TELLING

”Møtes ved grinda klokka seks”, er avtalen med Jermund Ansnes. Det er ennå mørkt. Jeger og fotograf møtes og veksler noen få ord. Går nedover gårdsveien, følger stien innover langs elva og til Jermunds post. 

Svart skog, lysere himmel og en lysning mot elva. Bare elvesus, ellers er alt stille. Det lysner sakte. Litt om senn kommer kontraster tilsyne. Trær, trestammer, alt blir mer tydelig, kvist og løv. 

Jermund har fortalt at her på denne posten bruker vinden å være grei uansett værtype. Vindtrekken følger elva. Men nå kommer en svak baktrekk. 

Med ett skimtes dyr i olderskogen på den andre sida. Ei kolle kommer fram i skogkanten. Stanser, står stiv, lytter og værer. En kalv kommer fram på sida av kolla. Jegeren venter på at de vader ut i elva og kommer over, men kolla blir stående. Så snur den og forsvinner i olderskogen og kalven følger etter. Var det vindtrekken som avslørte oss? 

Nå våkner naturen omkring oss. En trost kjefter inne i skogen og en fossekall flyr langs elva. Dagslyset kommer uten at flere hjorter viser seg ved elva. Slik er morgentimene på hjortepost, tålmodig venting, men også mange små naturopplevelser for den årvåkne jeger. Det er ender i elva  og en kjøttmeis kommer nesten helt bort til jegeren som sitter helt stille.

TÅLMODIG 

Tidligere posterte Jermund delvis skjult bak et berg i elvekanten. Nå har han bygd et lite skjul til å postere i. Her blir avstanden til dyra litt lengre, og så får han litt mer høyde over elva. 

Her er det mindre sjanse for at dyra blir oppmerksomme på jegeren når de kommer trekkende. Her sitter jegeren skjult og kan bevege litt på kroppen uten at hjorten merker det. Det er ofte en utfordring å sitte helt stille med rifla klar i flere timer.

Andre morgenen jeg er med Jermund til posten ved elva går morgentimene uten at det kommer hjort. Men viltkameraet som jegeren har stående her avslører at her går det hjort nesten hver morgen. En hjortejeger må ha tid til å jakte, være tålmodig og prøve på nytt. Men Jermund har ikke tid til å sitte på hjortepost hver morgen, og nå utover høsten blir det mørkere og mørkere for hver morgen.

TAPPHJORTEN

Ny morgen ved elva. Det er svart høstnatt når vi møtes ved grinda. Ei kattugle skriker i skogen bak gården, og når vi går mot elva høres hjortebrøl oppe i lia. Det er ennå mørkt når vi setter oss på posten, og det lysner uendelig sakte. Omsider kommer et svakt lys og en fin morgenstemning på østhimmelen. Dagsnyset nærmer seg. 

Plutselig bevegelse i olderskogen på andre sida av elva. Kolle, kalv og en ungbukk kommer rolig fram på elvekanten og vasser uti. –Tapphjorten, hvisker Jermund. (Tapphjort er lokal betegnelse for 1 ½ års bukk, med to små rette gevirstenger, tapper.)

Jegeren får dyra i sikte og konsentrerer seg om bukken. Når dyra er midt uti elva smeller det. Vannsøylen står høyt til værs, bukken går overende, kolla og kalven får det travelt og springer så vannspruten står høyt omkring dyra. Bukken driver livløs i strømmen. Kalven stanser før den kommer inn i skogen. Da smeller det igjen. Kalven bykser i, men stuper etter få meter. Bukken driver nedover elva til det blir grunnere og blir liggende ute i strømmen.Dobbel i elva denne morgenen!

Etter tålmodig venting flere morgener skjer det plutselig. Men nå får jegeren det travelt, bukken må berges i land. Jermund vader uti og får tau i dyret, setter kreftene til og drar bukken inn på land. Når fangsten er berget går han hjem, ser om ungene har våknet.

Kamilla (7 år) og Emil (9 år) har tidligere i høst vært med far på hjortejakt, og hver sin gang har de fått opplevd at far skyter hjort. Fått opplevd jaktas realitet på liv og død. Slakting, kjøtt og mat. Nå er de ivrige og blir med når dyra skal hentes. En fin opplæring for neste generasjon hjortejegere.