Lokkejakt på hjort – suksess og fiasko

Etter min erfaring er du veldig avhengig av hjortens humør der og da. Som en hjortejeger med veldig mye erfaring sier: – Du veit aldri korleis den reagere.

Brølejakt

Vi er midt i den beste brøletida uti oktober. Vi går ut når det begynner å lysne, det er nesten stille og oppholdsvær. Skogen er våt etter mye nedbør i natt, mye vann i bekkene gjør at det er bekkesøg som overdøver andre lyder. Det er dårlige forhold for å lytte og lokke. 

Vi går sakte og lytter. 

Hører mye brøling bortover lia. 

Vi passerer felter med tett skog før vi kommer opp i åpen furu- og bjørkeskog. Her er det bedre sikt, og ikke minst bedre forhold for å skyte. Hører vi to bukker ikke langt foran oss, og nå er det skytelys. 

Vi setter oss. Jegeren klar med rifla. Jeg lokker. 

Reaksjonen er kraftig. Den ene bukken svarer med grovt mål. Den er ikke langt unna, men skjult i tett skog. 

En bukk til svarer litt ovenfor den første. For en kjeftbruk det blir mellom disse. Jeg prøver å utfordre dem, men i dag er det ingen bukk som vil vise seg fram. 

Ut på formiddagen stilner brølinga, vi gir oss og går ned igjen. Det er ikke bare å bestille en kronhjort.

Kveldsjakt

Mot kveld blir jeg igjen med jegeren ut. Nå har jeg ikke tenkt å lokke. Å lokke mot kveld kan være et dårlig påfunn. 

Vi setter oss i et skjul i kanten av et jorde der det ofte kommer hjort mot kveld. Her skjer det ting. Vi har ikke sittet lenge før vi hører et stygt grynt skrått bak oss, og der kommer ei kolle med kalv i full fart med en kronhjort like bak. 

Jeg ser at dette er en fin kronhjort og visker til jegeren: –Den er fin, den kan du ta. 

Kolla har strak kurs over jordet mot skogen på andre sida, med kalven og kronhjorten etter, og det går fort. Da setter jeg i et grynt; dyra reagerer umiddelbart. Kronhjorten stanser, kolla og kalven endrer kurs og tar nedover. 

En perfekt skuddsjanse på kronhjorten der den står rolig noen sekunder. Det er en stor 11-tagger. Kolla og kalven springer nedover og forsvinner inn i skogen, bukken følger etter. 

Etterpå sier jegeren at han ikke så bukken gjennom åpningen i skjulet når den stanset, den var skjult for ham. Men hadde han vridd litt på kroppen hadde han fått en perfekt skuddsjans.

Flere sjanser

Senere kommer en kalv til syne i skogkanten, bak den kommer ei kolle, bak den enda ei kolle. Den ene kolla blir stående i skogkanten, strekke hals og lytte, mens den snur på hodet. Slik står den flere minutter og kontrollerer omgivelsene: før de alle tre kommer innpå og begynner å beite. 

Litt senere blir de urolige og springer inn i skogen. Da dukker det opp en bukk i skogkanten. Dette er en annen bukk. Den er stor, og har bare gevir på ene sida. Jeg visker til jegeren: – Det er en «enhjørning». 

Bukken kommer fram, brøler grovt. Blir stående med breisida mot oss, en perfekt skuddsituasjon.

Jegeren sitter med godt anlegg og har den i sikte. Jeg venter på smellen. Men smellen kommer ikke. Kanskje geviret er for dårlig for jegeren, tenker jeg, kanskje han ønsker seg et perfekt gevir? Så begynner hjorten å gå mot skogen, da visker jegeren noe om å skyte, men nå går hjorten mot skogen og det er for sent. 

Det er jegeren som bestemmer om han vil skyte dyret, og når han vil trekke av. Ingen skal kritiseres for ikke å skyte. Ingen skal angre på et skudd som ikke er avfyrt. All respekt for det. Han hadde enhjørningen i kikkertsiktet og fikk nyte synet av den.

Senere kommer de to kollene og kalven fram igjen og fortsetter beitinga. Nå skumrer det fort og skytelyset blir dårlig. Det er tid for å avslutte, og vi trekker oss stille tilbake uten å skremme dyr.

Med så stor aktivitet med bukker i området forventer nok jegeren flere sjanser. De kommende dagene blir værforholda dårlige. Regnet fosser ned, det er dårlig «brølevær». Jegeren får skutt ett dyr, men flere sjanser på bukk får han ikke i løpet av tida han har til rådighet. Det er to dyr igjen av kvoten, det ene er en voksen bukk og grunneieren vil gjerne at kvoten fylles. 

Reserveskytter

Det er ikke uvanlig at det blir dyr igjen på kvoten som jeg og kanskje noen jaktkompiser skyter senere. Men nå får jeg som «reserveskytter» helt uventet jakt på en kronhjort. Den sjansen griper jeg gjerne. 

Vi er nå i midten av oktober. De siste åra har brunsten vært slutt 22. oktober, det er ikke mange dager igjen, og jeg vil gjerne jakte den kronhjorten mens det er brøling og liv i skogen. Helst få den inn på lokk. 

Dessverre er det bare regnvær, og brunsten går sin gang uten at brølinga er den samme. Dyra liker å søke ly og skjul i tett skog i slikt vær. Jeg jakter kveld og morgen, men dyra forsvinner før det blir skytelys om morgenen, og kommer ikke fram før det er mørkt om kvelden. Helt til jeg en kveld får øye på en kjenning. «Enhjørningen» viser seg frem. Det er ennå godt skytelys, men avstanden er nesten 250 meter. 

Dagene går bort i ugreie værforhold. Nå er det bare noen få dager igjen av brunsten. Metereologen lover væromslag, og det slår til. Endelig en natt med oppholdsvær. Det er stille og lettskya; mye bedre forhold for å lytte og lokke. 

Først kikker jeg etter dyr på innmarka. Der ute ser jeg flere «skygger», den ene «skyggen» er stor,  og den brøler. Dette er nok enhjørningen. Morgenskodden kommer sigende og svøper inn dyra i sitt skjul. Når skodda til slutt driver bort skimter jeg noen «skygger» som forsvinner mot den mørke skogkanten på den andre siden. 

Oktoberskogen

Det lysner sakte når jeg går oppover lia. Denne morgenen er det meste av brølinga langt nede. Der nede hører jeg flere bukker som brøler grovt. Der nede i tette granfelt og tette kratt av løvskog vil jeg ikke krangle med noen kronhjort. Jeg søker meg opp i høyere terreng med naturskog. 

Vel oppe i åsen hører jeg en bukk lenger øst, så svarer det. Det er en bukk foran meg, lenger inn i åsen. Hvor langt unna er ikke så lett å vurdere. Det er nesten vindstille, bare en svak trekk i gunstig retning. Men hva er gunstig retning? Kronhjorten har ofte for vane å komme bak jegeren uansett.

Jeg setter meg ned, tar luren og lokker. Det svarer med det samme fra bukken lenger øst, og litt etter svarer det et eller annet sted langt framme i åsen. Det blir litt brøling mellom disse to, og jeg svarer av og til. Blander meg litt inn i «praten» mellom dem. Kanskje jeg klarer å irritere en bukk slik at den kommer for å jage bort inntrengeren?

Hvor lenge det går vet jeg ikke. Jegeren er vel grepet av stunden og stemningen. En høstmorgen med magisk stemning der kronhjortbrøl ljomer mellom  liene. 

Plutselig brøler det til foran meg. Nå er den mye nærmere. 

Med godt grep om rifla vrir jeg kroppen retning lyden. Der kommer den stormende rett imot. Jeg ser det er en voksen bukk, mer rekker jeg ikke å se. Jeg setter i et kraftig grynt. 

Bukken stanser. 

Det er flere furuer foran dyret, jegeren ser bakre del av halsen og deler av bogen i en åpning mellom furustammer. Siktet ligger høyt på bogen. Kula finner veien gjennom åpningen og bukken stuper i smellen.

I lyngen foran meg ligger en fin kronhjort med grov ragget hals og ti tagger i krona. Det lukter stramt kronhjort. I sitt overmot ville den ta utfordreren og stormet imot. Med brøl, fart og krefter skulle det settes respekt, utfordreren skulle jages bort.

Lenger øst brøler det fortsatt og en trollsk morgenskodde legger et tynt slør mellom furustammene.

Brunsttida er slutt. Noen få dager senere er det stille i hjorteskogen. Ingen brøling. Brunsten er over. Det ble plutselig stille. På samme dato som i fjor, og flere år før. Det skjer så brått, som en bryter blir slått av.

Enhjørningen

Noen dager etter min kronhjortjakt blir enhjørningen felt av en nabojeger. Den var lett å kjenne igjen på geviret. Høyre gevirstang er hel, den er lang med seks lange tagger. Et stort og fullkommet hjortegevir. Men på venstre side er det bare issetaggen igjen. Øyetaggen er brekt og gevirstanga er brekt helt nede ved issetaggen. Her har det vært voldsomme krefter i sving, det må ha vært en tøff motstander.

Enhjørningen ble veid til 106 kilo slaktvekt, nøyaktig samme vekt som min ti-tagger.  

LES OGSÅ

Hjortejakt i Patagonia

Vi er i Patagonia, helt vest ved grensa mot Chile. Hjorten kom hit for omtrent hundre år siden, og har medført at Argentina i dag kan tilby noe av verdens mest eksklusive hjortejakt. Men det er ikke dermed sagt at det er lett å nedlegge en av Andesfjellenes konger.

Hjortejegerens supertips

Joar Søhoel ble landskjent da han i 2012 tok andreplassen i reality-serien Farmen. Men sogndølen er også ivrig jeger og viltkokk, og deler gjerne sine beste tips både om jakt og slakt – samt et billigknep.

– En død hjort er den beste hjorten

Med dokumenterte beiteskader til en verdi av over 200.000 kroner i året er ikke bonde og jeger Magne Norddal i Fjaler kommune i tvil: – En død hjort er den beste hjorten.

– Hjortebukkene skytes før de når toppen

– Jegerne er for dårlige til å skyte hjort. De må fokusere mer på å ta ut rett dyr og ikke trofèdyr, mener Jon Anders Stavang ved Norsk Hjortesenter.

På hjortejakt i Skottland for første gang

Stalking i Skottland: De så bukken allerede på morgenen, etter at de hadde gått i land fra båten. Hjorten virka urolig, akkurat som han visste hva dagens jakt kunne bringe.