Keiserlig bursdagsgave

Flere fine bukker har det blitt opp gjennom årene, men det var alltid som om noe manglet: «Kronaren» – selveste kronhjorten som for evig og alltid ville helbrede mitt skjøre jegersinn.

Sist oppdatert: 7. mai 2023 kl 10.00
Lesetid: 8 minutter

Gjett om den skulle få pryde troféveggen med tydelig adresse til besøkende: «Her bor det en storjeger»!

Neida, jeg er ikke helt der, ennå. Men greia er: Man blir ikke mett av et hjortespor, ei heller tilfreds av storbukken som lurer seg unna, gang på gang. Jeg har sett eller følt nærværet av disse karene mer enn én gang – og det gjorde etterhvert nærmest fysisk vondt når de lurte meg. 

Tvangstanker, gryende psykose og styrket tro på dårlig karma har dukket opp. Jeg er blitt skjenket i overflod med traumatiske møter som ikke ender med at forløsende skudd blir avfyrt.

Hjortejakt-2
Avgjørende: Uten kikkert blir hjortejakt straks mye vanskeligere. Sammen med riktig bruk av vind, er dette en av jegerens få fortrinn i jakten på hjort.

Hell og helse

Men troen og håpet på den majestetiske storbukken har ikke kjølnet, snarere tvert imot! Fasinasjonen for kronviltet har bare blitt sterkere og sterkere med årene.

Samtidig skal det ikke underslås at helsa har gått litt den andre veien: Når storbukken skal lures, kan det jo fort ligge noen fysiske utfordringer på lur. 

I tillegg spiller vær og vind en ikke så rent liten rolle i dramaturgien som omhandler hjortejakt. Ikke det at uvær nødvendigvis betyr kroken på døra for hjortejegeren. Jeg glemmer aldri møtet med storjegeren Ivar Schei en stormfull høstdag i 1991 på Hitra. Det blåste storm og regna på skrå, men bukk fikk vi! Ivar har nå byttet jaktmarker, men rakk å felle over 600 hjort i sitt jegerliv.

Hjortejakt-3
Her bor jeg: Noen bukker er mer sjenerøse med å spre visittkort enn andre. Eieren til denne lille markering endte sine dager ikke langt unna.

Gamle spor i ny tid 

Da Norge en gang mellom 6-7000 år f. Kr. ble dekt med skog etter den siste istiden, kom dagens hovedmål for jakta trekkende fra sør. Britiske dyr kryssa over Norskerenna mens Nordsjøen fortsatt var tørr grunn i fortidens Doggerland. 

Tanken på hjortens historie øker min ærbødighet der jeg vandrer «usynlig» i landskapet på jakt etter en etterkommer av fordums storbukker. Egne erfaringer og lærdom fra tidligere storjegere har bidratt til rike stunder i storbukkens rike. 

Men jeg kan jo ikke gå ut av livsløpet kun med beundrende blikk etter storbukkene som mine gode jegervenner har skutt! Jeg må ut og hente min egen. Her står det om jegerens ære og troverdighet, intet mindre.

Hjortejakt-4
Tilvekst: Ung, sterk bukk samt flere ungdyr og kalver lover godt for framtidig jakt.

Akt 1: Preludium

Det hele hadde startet dagen før. Jeg hadde sneket meg opp i lia og funnet en godt egnet plass for litt lokking. Det blåste friskt med litt yr i lufta, men jeg satset på at vinden ville drive lyden i riktig retning, uten at det skulle bidra til værstøkking.

Når brunsten er på det mest intense, virker det faktisk som om fornuften tar noen pauser i hjortebukkens ellers så oppdaterte varslingssystem. Men aldri undervurder bukken, selv om den har det «gøy» med damene! 

Kvelden ble utrolig spennende med mye brøling og nærkontakt med flere dyr. To mindre bukker passerte i stor fart og bar tydelig preg av stress. Ingen tvil om at de hadde prøvd å få en liten smak av «honningkrukka», men fått klar beskjed fra festens midtpunkt om hvor skapet stod!

Hjortejakt-5
Spa: Vel, muligens ikke noe for oss mennesker, men hjorten trives godt i slike brunstgroper. Her kan den lindre plagsomme insektbitt og få en eim av «mann» når brunsten nærmer seg.

Den første åpenbaring

Og så, rett før skytelyset forsvinner, ser jeg den! Halvveis skjult bak noen almer. Deler av bogen, halsen og hodet. Hele venstre gevirstang er synlig, samt noe av høyre. Likevel står den slik til at det ikke er mulig å få skutt. 

Men jeg har sett nok. Den er stor, jævlig stooor!

Så forsvinner skytelyset, og bukken likeså.

Turen tilbake blir alt annet enn kjedelig. Det brøler fra jeg forlater posten til jeg står på trappa nede ved hytta. 

Jeg våkner tidlig neste morgen til samme brøling som kvelden før. Nå har været snudd. Det er opphold og overskyet. Vinden er nesten fraværende.

Hjortejakt-6
Fjellklatrer: Utrolig hvordan hjorten klarer å bevege seg i bratt og ulendt terreng. Lett å se er den heller ikke – men den er der.

Akt 2: Mellomspill 

Tankene er fullstendig oppslukt rundt det magiske møtet med storbukken mens jeg smyger meg oppover lia i morgengryet. Men jeg behøver ikke fokusere for å oppfatte virkeligheten jeg nå befinner meg i. Konsentrert er bare fornavnet her jeg forsiktig sniker mot plassen der jeg så bukken kvelden før. 

Selveste Åpenbaringen, som lenge hadde vært skjult og utilgjengelig, er nå avdekket og gjort synlig. Drømmen om lykke og ære befinner seg et eller annet sted på oversiden av meg. Forventningene gjør meg faktisk svett i panna! 

En bukk med litt tynnere mål brøler titt og ofte lengre borte i lia. Den grove bassen er mer fraværende, men gir lyd fra seg når de andre blir for ivrige. Med varsomme skritt går jeg med rifla lett hvilende i neven. Det er brunst i lufta. 

Forføreren

Plutselig kommer det ei kolle med kalv ut på en åpning rett på oversiden av der jeg sitter. De har ikke sett meg. Og så, sekunder senere, kommer det en stor bukk! Oi, er det selveste kubben? Den er stor i kroppen og har en stolt holdning. Men det er ikke den jeg skal ha. Jeg teller ti tagger på geviret som er stort og fint. Den forsvinner i sporene etter kolla og kalven. For en opplevelse! 

Forsiktig flytter jeg litt på kroppen slik at jeg kan se nedover lia og samtidig skue den grønne bøen og elva som renner friskt nede i dalbunnen. Det hele er som i en drøm og jeg nyter situasjonen.

Hjortejakt-7
Uvirkelig: Her ligger drømmen til undertegnede. Fellingen av denne staselige 12-taggeren gjør fortsatt et sterkt inntrykk på jegeren.

Akt 3: Tilbakeslaget

Brått brøler en stor bukk. Lyden kommer fra samme plassen som i går. Blodet fryser til is. Er det den samme? Jo, jeg er ganske sikker. Nå er det ikke alltid slik at de med det groveste målet nødvendigvis har de største «hønna», men her er det ingen tvil. 

Berghammeren på oversiden av der jeg så den sist, ruver og formelig vokser ut av fjellveggen, nærmest klar til å rase over meg. Forsiktig forflytter jeg meg videre oppover. 

Klokka har gått ubemerket fort, og lyser nå 06:45 mot meg. Nå begynner det faktisk å bli tidlig morgen. To-tre bukker har holdt det gående, men er ikke lenger like aktive. Aiii, skal det virkelig gå dritt atter en gang? 

Tvilens martring

Jeg vurderer situasjonen raskt: Siste sjanse nå blir å komme seg bort til steinraset som ligger litt vest for berghammeren. Her krysser hjorten ofte, og mange dyr har endt sine dager her under jakta, deriblant flere fine bukker. Hvis noen av kollene trekker ut og fortsetter videre vestover, kan det godt hende at bukken følger med på slep.

Tankene flyr gjennom hodet. Stemningen er intens og full av «hva hvis»-teorier. Jo, jeg går for steinura.

Forsiktig finner jeg posten min og skuer oppover mot berget. Nå eller aldri… 

Håndkikkerten saumfarer systematisk stein for stein. Som på bestilling kommer det ei enslig kolle. Den har god tid og krysser ganske høyt oppe, ca. 180 meter fra der jeg sitter. Dersom kubben kommer på samme sted, vil det bli et drøyt hold. 

Kolla krysser omsider ura. I de neste tretten minuttene skjer det ingen ting, bortsett fra svake brøl oppunder storfjellet. Klokka sleper seg forbi 07.25. Nå begynner jeg å miste trua.

Hjortejakt-8
Storbukkens minne: Når vesle Johanne vokser opp, vil dette bildet av henne sammen med sin far Ole Johan Bjørkum bli en del av hennes eget tidsavtrykk.

Akt 4: Keiserens ankomst

Storbukken og haremet har tatt «kvelden» oppe på hammeren, og der har de visst tenkt å bli en stund. Vel, sukker jeg innvendig, da vet jeg jo hvor de er. Mentalt begynner jeg gjøre meg klar for kveldsøkta. 

Timesignalet på klokka piper 07.30. Da skjer det: Som skutt opp av ura står det plutselig to koller der, som statuer meislet i gråstein. De står ganske langt nede i ura og har tydeligvis stoppet for noe. Men hva? 

Like brått som de kom, tverrsnur de og fyker tilbake.

Så braker det løs: Ut fra øverste del av ura, rett på undersiden av berghylla, kommer en bukk i høy fart. Det går så steinene spruter. Jeg kjenner hjertet mitt lure til seg noen humpete, men nødvendige ekstraslag: Det er selveste keiseren.

Hjortejakt-9
Skremmende sykdom: Skrantesjuke eller CWD (chronic wasting disease) er en smittsom, kronisk, nevrologisk sykdom hos hjortedyr. Den skyldes prioner og er alltid dødelig. Våre felte dyr var alle friske.

Kjempers fall

Fy fa.., han er stor! Jeg er klar, så klar. Forstørrelsen er justert til 6x. 156 grain med bly ligger parat i kammeret. 

Raskt slipper han seg mange meter ned i ura og finner enkelt sporet til kollene. Dem har han åpenbart tenkt å forfølge, men han slakker likevel ørlite på tempoet. 

Det er min sjanse. Rett før bukken når skogkanten som omkranser ura på begge sider, plystrer jeg høyt.

Bukken stopper tvert og snur demonstrativt breisiden til. Ær’re mulig? Er dette min dag, lyner det gjennom hodet. Følelsen av at blikk møter blikk er i høyeste grad til stede. Så slippes skuddet.

Innslaget lyder nesten som fanfarer i et romersk amfiteater. Det søkker i bukken. Han tar et par støtteskritt. Motvillig resignerer han for tyngdekraften og deiser i bakken. Der blir han liggende.

Epilog

En utrolig glede sprer seg i kroppen. Men det er også et lite snev av vemod i dette øyeblikket: Etter mange år på sporet etter drømmehjorten, er det hele nå over. 

En rar følelse siger inn over meg, her jeg står ved fallet. Ord som ydmykhet og takknemlighet beskriver grunnfølelsen, men det er så mye mer. 

En fantastisk gave, er det faktisk, i dobbel forstand: Tidligere på året hadde jeg fylt et rundt tall, og grunneier Ole Johan Bjørkum ville gjøre stas på jubilanten. Likevel hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle få en storbukk som bursdagsgave!

Hva kan man konkludere ut av dette? Vel, intet er en selvfølge, men jakt skaper fine verdier og gode vennskap. Her må jeg ha «truffet» riktig, både én og to ganger!

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i desember 2018.

Publisert 1. desember 2018 kl 12.00
Sist oppdatert 7. mai 2023 kl 10.00

Relaterte artikler

Hjortejakt på Nordmøre

Førjulsjakt på hjort

BRUNSTBUKK: Storbukkene felles ofte under brunsten. Nå ønsker Statskog at bukkene skal fredes i oktober. BRUNSTBUKK: Storbukkene felles ofte under brunsten. Nå ønsker Statskog at bukkene skal fredes i oktober. Foto: Erlend Haarberg / Samfoto
Brannfakkel i hjorteforvaltningen

Statskog: Hjortebukkene bør fredes i oktober

SMÅTT ER GODT: Det har aldri vært en høyere andel unge dyr i jaktuttaket enn i dag, påpeker Erling Meisingset og Vebjørn Veiberg.   
– Det skytes flere unge dyr nå

Tar hjortejegerne i forsvar

BUKK: Tyngden og massen på geviret kommer først fra åtte til ti års alder. Nå domineres skrytebildene på sosiale medier av bukker som bare har oppnådd halve denne alderen. Denne 8-taggeren er rundt 4-5 år gammel. Foto: Nils-Olav Talgøy
For triggerhappy hjortejegere?

– Hjortebukkene skytes før de når toppen

BUKKEFALL: Hundefører Odd Harald Talgø og hjorteskytter Erik Kårvatn ved hjorten. Etter skuddet raste bukken utfor med bulder og brak, ble liggende langt nedenfor der den ble påskutt.
Hjortejakt i vanskelig terreng

Villmarksjegere i Trollheimen

STOR STAMME: Med en stadig økende hjortestamme øker også problemene med lokalt store beiteskader.
Hjortebestand ute av kontroll?

– En død hjort er den beste hjorten

FRI AVSKYTNING: Hele 92 kommuner har fått innvilget kvotefri jakt på hjortekalv. (Foto: Scanpix)
Fri avskytning på hjortekalv

Kvotefri jakt på hjortekalv i 92 kommuner

Ikke nok å grave og sparke i gjørma: Hjorten legger seg like godt nedi.
Hvorfor bader hjorten i gjørma?

Hjortens gjørmebad

Jeger utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo

Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalist: Atle Rønning
Annonser: Kjetil Sagen