Førjulsjakt på hjort

Nederst i lia har snøen et tynt lag skare som bråker for hvert skritt vi tar. 

Umulig å snike

Dette er ikke gode forhold for Jostein Hårsdag som skal gå og lure i lia. Han er god til å stille seg innpå hjort, men på dette føret nytter ikke det. Håpet er at han driver hjorten opp til oss på postene. 

Høyere opp er snøen lett og fin å gå i. Noen hjortespor er det, men snøen er gammel og det er ikke lett å se hvor ferske sporene er. Etter 350 høydemeter er vi kommer øverst i lia, da hører vi et sus i furutrærne over oss. Rimet drysser. Nå kan vi kjenne temperaturforskjellen på kroppen. 

Innover i fjellet ser vi det blåser, og snøen fyker. Vi har fortsatt et par kilometer igjen før vi kommer til postene. Ferden går videre gjennom slakt myrterreng med litt kraggskog, der vi ser gamle spor av både hjort og elg. 

Postvalget

Vi kjenner begge terrenget og vet at hvilken som er den sikreste posten her oppe. 

Bjarne tilbyr meg å gå til Tverrlia om jeg vil. Den sikreste posten. Vi bestemmer oss fort. Bjarne tar Tverrlia, og jeg finner en annen post for å dekke mest mulig terreng over ei myr.

Først må svettvåte klær av, og tørre ullklær på. Det er alltid en kald fornøyelse å skifte undertøy i slike forhold, og nødvendig for å holde varmen på post en kald vinterdag. 

Til slutt dras fjellduken over hodet og postjegeren er godt innpakket og klar for kalde timer. Nå har vinden fra sørøst stilnet og det trekker fra nordøst. Helt perfekt. Nå er det håp om hjort på post. 

På postene blir det ei stille tid. Bare noen ord over jaktradioen når vi er på plass. 

Drevet går

Jostein begynner å gå oppover lia. Han kjenner terrenget, har jaktet her i mange år og vet akkurat hvor han skal gå i terrenget. Han liker å gå og lure etter hjort. I dag er det for mye lyd i snøen for det. Hjorten hører skritt i snøen på lang avstand og blir oppmerksom på jegeren.

Hvert eneste år tømmes lia her for hjort når det nærmer seg brunsttid. Ut på senhøsten, mot vinteren kommer vanligvis hjorten tilbake. 

Nå er det spor i terrenget, men i denne gamle snøen er det vanskelig å vite hvor gamle de er. Det er to dyr igjen på årets kvote, en spissbukk og ei voksen kolle. Det er ofte vanskelig å finne riktig dyr, for å gjøre det enklere åpner jaktlaget for at det kan skytes kalv i stedet for spissbukk for å fylle kvoten.

Dyr i terrenget

Plutselig støkker Jostein i vei hjort. Flere dyr tar i vei foran ham. Full fart. 

Han ser det ene dyret er en spissbukk, og ser fire dyr forsvinne i skogen, han melder i fra over radioen.  

Sansene skjerpes. Men minuttene går uten at noe skjer. Nede i lia venter Jostein på smell oppe på postene, kan dyra ha dratt i en annen retning? 

Plutselig smeller det. Ett skudd. To og tre skudd. Det er hos Bjarne det smeller. 

Først ser han to voksne bukker, men voksen bukk skal ikke skytes, så de får gå. 

Så kommer ei kolle og en kalv, og så enda ei kolle. 

Men Jostein sa det var med en spissbukk. Hvor er den? 

Bjarne skyter den bakerste kolla som kom alene. 

Så ser han spissbukken, den kommer høyere opp i lia. Skytteren vrir seg og får spissbukken i sikte, men får ikke skuddreaksjon på førsteskuddet og drar på et skudd til. Han har felt kolle og spissbokk og fylt kvoten. Før han rekker å si noe på jaktradioen kommer dyra som passerte Bjarne mot naboposten. 

Fram med kamera

Først kommer ei kolle med en kalv i hælene litt til høyre for meg i stor fart. Nå vet jeg ikke hva Bjarne har skutt, og dette går fort. Alt for fort. Kolla og kalven forsvinner i vill fart. 

I det samme kommer en bukk i lange byks litt venstre for meg, denne skal ikke skytes uansett, bukkekvoten er fylt opp. Jeg legger børsa ned og tar kameraet opp. Finner bukken i søkeren, følger dyret i elegante sprang over myra, mens utløseren klemmes ned.

Så kommer en bukk til av samme størrelse. Får også den i kamerasøkeren og følger den full fart over myra og inn i kraggskogen. Det var da voldsom fart Bjarne har gitt disse dyra. Samtidig er Bjarne på jaktradioen: – Skåtte spissbokk å koll, full kvote. 

Ikke rart at de dyra som overlevde Bjarne kom i stor fart.

Vi møtes litt nedenfor posten til Bjarne alle tre. Han har dratt begge dyra ned hit og det er klart for transport videre. En bærer riflene og de andre drar et dyr hver. På dette føret går det lett i snøen. 

Før siste etappe ned lia blir det en pause, termos og mat tas fram. 

Så er det en som stiller spørsmål

– Ka ska vi gjera neste helg? Vi har ikkje mær hjort å skjyt.

LES OGSÅ

Villmarksjegere i Trollheimen

Driverne har slitt i bratt og ulendt terreng i timesvis. Etter lang ventetid for postene, kommer endelig det de venter på over jaktradioen: - Bokk utåver lia høkt oppi! Alle venter spent. Smeller det snart?

Kan egentlig østlendingene jakte hjort?

I noen østlandsterreng regnes hjorten som en sjelden gjest. I andre terreng kan det bugne over av det lettbeinte viltet. Jaktfokuset bør rettes spesifikt mot vestlandsinnvandreren, men du bør vokte deg vel for å felle storbukkene i oktober.   

Tar hjortejegerne i forsvar

Hjorteekspert Johan Trygve Solheim mener hjortejegerne er for opptatt av troféjakt. Hjorteekspertene Erling Meisingset og Vebjørn Veiberg mener Solheims karakteristikk av hjortejegernes holdninger er feilslått.   

Nye hjortejegere

Om jeg kan være med på å guide to førstegangsjegere på hjortejakt? Tja, men da må jeg få ta bilder for JEGER!

– En død hjort er den beste hjorten

Med dokumenterte beiteskader til en verdi av over 200.000 kroner i året er ikke bonde og jeger Magne Norddal i Fjaler kommune i tvil: – En død hjort er den beste hjorten.