DREVER I HJORTELIA

-Det er dessverre en inngrodd forestilling blant grunneiere her borte at hjortejakt med drivende hund tømmer terrenget så effektivt for hjort at det nærmest forblir tomt for dyr resten av høsten, sukker Jan Flatebø, som har jaktet med drever siden 1989.

Flatebø legger til at etter hans erfaring er dette så langt fra sannheten som mulig. -Tvert imot opplever vi at hjortejakt med hund både er effektivt og generelt uroer dyrene veldig lite, i motsetning til stadig å bli forstyrret av mange jegere som tråler terrenget med folkedrev. Naturligvis er det svært viktig å ikke hardjakte med hund heller, men helst ha tilgang på flere terreng slik at den totale belastningen blir liten. 

-Vi jakter aldri mer enn et par dager i uka på samme terreng og lar så terrenget hvile i tre—fire uker før neste jakt. Da opplever vi at andre dyr enn drevdyret bare blir rolig stående til losen har passert, før de gjenopptar beiteaktivitet eller blir liggende i ro, uten å bli nevneverdig forstyrret, understreker denne sindige karen som bor innerst i Maurangerfjorden, nettopp på farsgården Flatebø.

Sammen med en gjeng likesinnede og like ihuga dreverentusiaster, er det borget for gode hjorteloser og opplevelsesrike dager i midten av september. Det eneste lille aberet er at vær og temperatur egentlig er alt for fint! Selvfølgelig er det fantastisk trivelig med blåblå himmel over dramatiske Vestlandsfjell og sommerlige temperaturer opp imot tjue brennheite grader, men også problematisk varmt for bikkjene å jage, samt ikke minst å beskytte felte dyr mot hissige flueangrep!

KJAPP ÅPNING

Den første morgenen møtes vi ovenfor gården til Peder Furuberg, han har om lag 10 000 mål som strekker seg langt til fjells og grenser inn mot Baroniet i Rosendal. Jan leide tidligere jakta hos Peder, men de siste årene har de funnet ut at det er veldig trivelig å jakte sammen, så nå jakter de i lag både her og der. Årets kvote hos Peder er kolle og kalv, samt en bukk. 

Poster fordeles, og Terje Johannesen og undertegnede skal rusle innover Furebergdalen og sette av far til Jan, Johan Flatebø, underveis. Terrenget butter ganske umiddelbart til dels hardt imot og det blir smertelig klart for en østlending fra flatbygdene at 400 meter opp til posten betyr noe helt annet her borte enn på hjemlige trakter. Her snakkes det i høydemeter og ikke horisontal avstand mellom to punkter!

Gjennomsvett og utkjasa etter å ha båret på kamerautstyr, rifle og tung sekk er det etter vel en times tid godt å få av børa, skifte til tørt og endelig kunne klargjøre rifla. Terje er i langt bedre form og fortsetter like pigg ytterlige en del høydekoter opp og inn i dalen.

Men ikke lenge etter er han også på plass og klar, høyeste posten er ofte giftig da hjorten har lett for å gå opp når den blir støkt. Jan og sønnen Mortein huker halsringen av Sally, den tre år gamle drevertispa, som stryker direkte ut i søk. Hun kaster ikke tiden bort på å være sosial, nå er det kun jakt som gjelder. 

Ganske snart kan Jan melde om en bukk som sniker seg innover dalen på motsatt side av elva og trolig vil forsvinne for oss. Men hva gjør vel det, like etter begynner Sally å støyte på vår side av den lille, men strie fjellelva. Og så er det brått full los!

Litt vanskelig å høre hvor losen tar i vei her oppe, men etter en stund øker lydnivået idet losdyret legger veien innover elvelia nedenfor oss. Før det like brått tverrsnur og krysser opp mot oss som sitter øverst, for så å vinkle utover igjen.

Ringling i sauebjeller og menneskestemmer oppunder brattfjellet røper at dette trolig er årsaken til at hjorten ville hjemover igjen mot uttaket. Unødvendig mye kakling på jaktradioen bekrefter at forsinket sauesanking ganske riktig er på gang.Uansett gjør Sally jobben og plutselig ljomer en skarp smell lenger nede i lia, kan det være Johan?

Losen gjør en ørliten sving nedover før det smeller på nytt, og så er det slutt. Årets første hjortefall er et faktum, en fin spissbukk som utrolig nok måtte ha to treffere før den la seg.

FJELLSLAKT

Dagen etter er det Pippi, dreveren til John Kristian Knutsen, som skal i ilden. Men først etter at vi nok en gang har forsert brattlia «så langt vi orker, og så litt til. For deretter å se opp!»

Eldstemann Johan på 73 uforskammet spreke år, venter høflig på artikkelforfatteren når melkesyrenivået ligger og vipper på krampegrensa! Men opp kommer vi jo etter hvert, selv om det tar betydelig lengre tid i dag.

Jan slipper Sally på andre siden av elva og John huker halsringen av Pippi et godt stykke nedenfor oss som posterer oppe. Samtidig meldes igjen om sett dyr som stryker innover dalen, men det drøyer med uttak i dag.

Jo, der smeller Sally i gang en los som dessverre går nord og ut av postrekka, snur en gang men vinkler igjen og losdyret krysser elva. Til tross for iherdig jobbing på tapet, finner ikke Sally noe mer ut av det.

Men da hakker Pippi i gang en los, ganske sparsommelig støting til å begynne med, som tar seg opp i intensitet etter hvert som hunden jobber seg stadig nærmere losdyret. Kan godt være det samme dyret som ble sett ranglende innover tidligere i dag.

John Kristian følger på losen som ender i stålos langt pokker i vold inn imot fjellet. Hjorten har forsøkt å lure hunden ved å gå opp i ei nesten umulig fjellhylle for hunden, som står noen titalls høydemeter nedenfor og loser. Jan, som sitter med kikkert i området vi posterte i går, veileder John Kristian når han sniker seg innpå.

-Ser du dyret, John Kristian?

-Nei, det må stå enda noen meter lenger opp og ut i mot høyre.

-Ja, sist jeg så hjorten ble den borte bak det lille bjørkekjerret midt imot, men det har ikke gått ut derfra igjen!

To minutter senere setter John Kristian stopp for en spennende jaktoverføring på radioen, på knappe ti meters hold og med fare for å dette utfor, parkerer han ei enslig kolle på stedet.

Og denne gangen blir det fjellslakt, flåing og partering på stedet. Og noen rimelig tunge ryggsekker med slakt som skal 400 høydemeter ned til gards.

BUKKEDREV

Tredje dagen er det heimgården Flatebø som gjelder, nærhendig, men egentlig ikke spesielt lettjaktet for det. Tom Saastad og Harald Jensen er også kommet over Haukelifjell og har med enda en drever. Hjemmelaget er også forsterket med Øystein Flatebø, en nabo av Jan.

Anført av Johan blir vi plassert på gode poster som stenger «bakdøra imot vest», det skal godt la seg gjøre for hjorten å komme seg forbi postene her. Resten av gjengen kjører rundt og krabber til værs. Det tar nødvendigvis noe tid før Øystein kan melde at han er på plass i det øverste himmelsjå.

Hundene har lenge markert at her mangler det ikke på godlukt i dag, og det går ikke mange minuttene etter slipp før det meldes om full los og seks sette dyr i drevet. En bukk tar strake veien til himmels, men der sitter Øystein som en lokal St.Peter og effektivt blokkerer den muligheten.Så meldes igjen om stålos, og Jan og Terje som befinner seg nærmest, «trekker lodd» om hvem som skal gå innpå. I mangel av småmynt, må Jan kaste opp et bjørkeløv, som flere ganger havner på høykant, før Jan omsider utpekes til vinner.

Men like etter løsner losen igjen og gjør noen runder fram og tilbake uten at det blir skuddsjanser ut av det.

Sola bryter igjennom tåkelaget og det blir fort rimelig varmt med stillongs. Og så melder behovet for å late vannet seg hos en tilalderskommen skribent med prostataproblemer.

Skal jeg forsøke å vente? Eller skal jeg passe på nå som det tilsynelatende skjer lite eller ingen ting?

Men når tanken om å lette på trykket først har satt seg, er det ingen vei tilbake. Rifla plasseres mot ei bjørk, godt innenfor rekkevidde, men likevel. Buksa løyses og alt kjennes umiddelbart så mye bedre. Nesten ferdig da en bevegelse i ytre, høyre øyekrok brått fanger fullt fokus.

ER DET MULIG?!

Knapt 7-8 meter unna står en hjortebukk og mønstrer denne underlige figuren som står med rumpa bar, og noe helt annet enn rifla i hendene. Gode råd er bokstavelig talt dyre, hva gjør jeg nå?Uansett er det jo bare snakk om et sekund eller to før bukken vil kaste seg rundt i vill flukt. Det er bare å forsøke; slipper det jeg har i hendene, vrir meg rundt og griper rifla, mens buksene fremdeles er godt nede. Bukken bråvender naturligvis som forventet og er på vei opp lia, men jeg får likevel på en lynkjapp smell.

Mer enn en smule usikker på resultatet, er det godt å høre det smeller nok en gang knapt hundre meter lenger opp, hvor Peder sitter klar, og dyret kommer trillende ut lia igjen!