Slik jakter du hare uten hund

Det er dag to på vår jakttur etter hare. Været har vært av det ufyselige slaget med sterk vind og masse regn. Gårsdagens jaktutbytte vil jeg helst ikke snakke om. Noen få bomskudd mellom vindkastene er det eneste vi kan skryte på oss.

Med skjeve smil trekker vi på gårsdagens våte klær. Ute får vi vannspruten rett i fleisen.

Men til tross for dårlig utbytte og ustabilt vær, er humør og motivasjon på topp: Det er jaktmakker Miras første harejakt, og hun har ennå til gode å felle sitt første vilt!

Harer overalt!

Vi ser opp lia der vi skal jakte. Der bakkene starter noen hundre meter bak husrekka langs havet, går et markant berg bortover.

Les også: Slik finner du en god harepost

Over er det åpent og lett skrånende lier med stein og bekkedaler, toppet med tett småskog som et belte opp mot snaufjellet. Skogen avsluttes med jungeltett vier, før fjellet åpner seg og fortsetter opp i skyene.

Vi har ikke tatt et skritt før en hare tar løs på lang avstand, og suser oppover i full fart. I løpet av de neste 500 meterne ser vi ikke mindre enn fire hare til.

Hvor i all verden var de i går?! Trolig på samme sted, men da trykte de så hardt at vi nærmest måtte tråkke på dem. I dag er de mer skvetne.

Teamwork gir nummer to

Men nå må vi ikke bli så paffe at vi glemmer å jakte: En hare spretter fram mellom noen steiner og langer ut mot nærmeste haug. Jeg hiver opp hagla, et skudd smeller, og viltet triller i bakken. Endelig snudde jaktlykka! 

Etter harepus er vommet ut, begynner vi å gå langs den nederste bergkanten. På slike plasser er det én taktikk som gang på gang har vist seg overlegen, så Mira går under berget og jeg over på en parallell linje:

Når en hare støkkes ut, flykter den nesten alltid oppover, for det er svært få rovdyr som klarer holde følge når den tar bakbeina fatt opp de bratte bakkene. Så om Mira støkker ut en hare, vil den med størst sannsynlighet springe rett i fanget på meg.

Les også: Visste du at Ankerstøveren er Haldens egen støverrase?

Og det tar ikke mange minutter før Mira roper «hare!», etterfulgt av et skudd og like høylytt banning. Jeg setter meg ned på en stein for å ikke stå i full silhuett.

Sekundet etter kommer haren dansende opp berget. Farten sakkes ned, nå som den er ute av syne for Mira, og meg har den ennå ikke enset.

Jeg plystrer, og harepus stopper opp med ørene på stilk og breisida til.

Jomfruhare

Teamwork lønner seg på harejakt, og mer skal det bli: Snart ser vi en hare som smetter ned i et hull mellom noen steiner. Her benyttes en annen taktikk, nemlig «poking».

Det skal mye til for å skremme en hare ut av sitt gjemmested, men holder man det gående, så får man det som regel til. 

Mira stiller seg strategisk med børsa i anlegg. Jeg kjører en lang kvist ned i sprekkene rundt hullet der haren forsvant.

Flere minutter går og flere innfallsvinkler prøves, uten resultat. Men idet jeg får rullet bort en stein, ser jeg plutselig en hårball bare en halv meter under meg. 

– Nå kommer den, roper jeg. 

I samme øyeblikk som kvisten berører harepus, spretter den ut og langer oppover. Men Mira har den allerede på kornet og følger på. Da skuddet smeller et tiendedel senere, har Mira endelig felt sitt første vilt – en stor og snøhvit hare!

«Jeg småløper i skjul av ryggen, og åler meg opp i posisjon på 70 meters hold. Løpet hviler stødig på en liten tue som gir perfekt anlegg.»

«Spot-jakt» med kombi

Vi har fått blod på tann. Etter lunsj bytter jeg hagla med en kombi 12/76 - .223 Remington med kikkertsikte, før vi legger av gårde mot høyfjellet. Den russiske børsa er på ingen måte noen lettvekter, men stabil og presis på de to avtrekkerne.

Fra skogbandet og nedover får man mest igjen for hagle og to skudd. Over skogbandet er det derimot lang sikt. De overraskende situasjonene er færre, men her kan de hvite harene ofte ses på flere hundre meters avstand.

Les også: Vi tester kombinasjonsvåpen fra Blaser

Vel oppe har vi utsikt langt utover storhavet i vest, og godt skue mot steile tinder i øst. I sekken har jeg en 10 x 42-kikkert som nå kommer godt med:

Store deler av platået er steinløst og flatt, så det hopper jeg raskt over. Men på en av ryggene, ligger derimot flere steiner strødd omkring. Og der finner jeg typisk nok en hvit pelsdott halvt i skjul under en av steinene.

Jeg småløper i skjul av ryggen, og åler meg opp i posisjon på 70 meters hold. Løpet hviler stødig på en liten tue som gir perfekt anlegg. Trådkorset finner harens hode. Smellet drukner raskt av fjellets vinder.

God uttelling

Denne fjellharen viser seg å være et beist; dobbelt så stor som morgenøktas minste, og en av de feiteste jeg noen gang har skutt. I motsetning til de andre, er vinterpelsen hos denne komplett, uten et eneste grått hår. 

Været i høyden frister ikke til noen langvarig ekspedisjon, så vi sikter oss ned mot teltet igjen. På tur ned får jeg tilfeldigvis øye på en grå liten hare som sitter i ro på bare 10 meters hold. Den tar jeg med hagleløpet.

Vi sier oss godt fornøyde, på tross av en ganske mislykket førstedag: Fem harer på 5-6 timers jakt har gitt oss mye jaktspenning, og det var ikke mye om å gjøre at vi kunne ha felt dobbelt så mange hvis vi virkelig hadde gått inn for det.

Men da er det jo desto flere igjen til neste gang – som garantert vil bli om ikke så altfor lenge.

Mer interessert i harejakt med hund og på jakt etter stolsekk? Sjekk vår stortest av stolsekker.