Slik finner du en god harepost

Jeg rekker ikke mange slurker av uttakerkaffen før bikkja begynner å gi lyd ifra seg. Med jevne mellomrom kommer dype strupelyder fra en gammel hederlig finskstøver som ser det som sin store livsoppgave å jage hare alt hva remmer og tøy kan holde.

Kanskje en smule laus, det vil si at han har lett for å skravle litt vel optimistisk i vei og det i god tid før haren er på beina. Men når jaktinteressen er så intens, så er det simpelthen umulig å la være å støyte når foten lukter så besnærende opphissende mellom hvitrima tørrkvist og flekkevis med hardsnø.

En kort glimt av den ivrige kroppen mellom et røfte med sidrumpa skjørtegraner gir bud om at uttaket er svært nær forestående, halen står ende til værs omtrent som en antikvarisk hjulvisp. Og da drøyer det sjelden lenge før uttaket er et faktum.

Les også: Eventyrlig harejakt på øya Askrova

Et jublende beskrik skingrer hest og triumferende i storskogen og bærer tydelig bud om at hunden har sett haren når den fant det tryggest å forlate setet.

Denne haren satt i kanten av Badstumyra, ned mot Svartebekk, omtrent på samme sted som flere ganger tidligere i høst. Det er ganske pussig hvor «hjemmekjær» haren kan være i det området den bruker å oppholde seg.

Og oppfører den seg normalt, skal den ifølge programmet først gjøre en sving ned mot Haukefoss, før den vil følge skogsbilveien et stykke. Deretter skal den krysse parkeringsplassen ved Lamannsmyr for så å gjøre en større runde rundt Kabrettakollen.

«Generelt har de fleste harehunder problemer når det er en værkombinasjon med relativt sterk kulde og rim på bakken.»

Men jeg har ikke tenkt å la den ture såpass vidløftig denne gangen!

En rask springmarsj løser opp en morgenstiv og høstslapp kontorkropp. Her gjelder det å komme seg på post for å passe overgangen ved Lamannsmyr.  Få strakser senere er jeg på plass på stolsekken, med god oversikt over partiet ned mot Øyevannsbekken.

Med hagla i høy beredsskap vandrer hvileløse øyne fra side til side under luebremmen. Nå kan bare pus komme, så skal det bli moro!

Men nei da, pus kommer selvfølgelig ikke her i dag. Til en forandring bestemmer den seg for å besøke åsryggen på Glanern. Sakte toner losen ut ut i feil retning, mens jeg begir meg inn på grublerier over harens uransakelige veivalg.

Harejakt er en fin start for mange ferske jegere. Les vår test av hagler for ferske jegere. 

Sitt i ro!

Slik som i dette tilfellet, hvor losen drar seg utenfor hørehold, er det fristende å loffe etter for om mulig få kontakt med drevet igjen. Nettopp dette er kanskje mange harejegeres største dødsynd. 

De har ganske enkelt ikke fred nok i kroppen til å holde seg i ro, når losen ikke lenger er å høre. Rastløse, oppjaga og påvirket av hverdagslivets stress, må det skje noe hele tida.

Noen trasker fra post til post, prater og ler mens blå tobakksrøyk kverver tjukk i skogen.

En skal huske på at haren har velutviklet hørsel og reagerer umiddelbart på bevegelser i terrenget. Og selv om luktesansen ikke kan måle seg med hørselen, har den vanligvis små problemer med å reagere på jegere av ovennevnte sortering!

«Harejakt er i utgangspunktet først og fremst synonymt med den vakre losen!»

Derfor anbefales følgende råd til hyperaktive jegersjeler; hold deg i ro på stolsekken til du blir paddeflat der du vanligvis er høyest når du plukker blåbær.

Ikke prøv å overgå et middels stort symøte i munnbruk og putt gjerne pipa i sekkelomma til etter doten.

Du skal også vite at i varmt og fuktig vær har haren lettere for å slippe hunden innpå seg enn i kaldt og klart vær.

Generelt medfører dette at haren ligger til dels mye lengre foran hunden under sistnevnte forhold, noe vi ikke minst må ta hensyn til under posteringen. Når det gjelder selve postvalget, er det fortrinnsvis i ukjent terreng dette kan by på utfordringer.

I heimereviret pleier som regel godpostene å peke seg klart ut, faste steder hvor haren før eller siden alltid kommer.

Losen – jaktas ypperste vesen

Området rundt uttaket bruker også å være en god post, det er få langører som i løpet av losen ikke vil en tur innom akkurat stedet den satt da det hele braket løs.

Skogsharen pleier å ha en forkjærlighet for myrkanter og kjerr, ikke minst der to eller flere stier, traktorsleper og skogsbilveier krysses. 

Jo flere slike transportårer som krysses, jo bedre. Med dette i tankene tusler jeg opp mot krysset under Kaldmoesetra. Det finnes knapt det sted her inne på Vestskauen hvor flere harepuser har tatt farvel med dagslyset for godt!

Aker igjen ei heller sårsitti rompe til rette på stolsekken. Harejakt er i utgangspunktet først og fremst synonymt med denne vakre losen. Det er jo selve losen som er denne jaktformens ypperste vesen og kanskje det mest artige med hele harejakta.

En innbitt harejager nyter å høre losen bølge hit og dit, stadig skiftninger i losføring og målbruk hos hunden. Alt sammen utgjør viktige aspekter av totalopplevelsen og det som får jegerblodet til å bruse. 

Vær og føreforhold skifter vanligvis temmelig mye i løpet av høsten, og har selvfølgelig betydelig innvirkning på jaktas forløp. Noen harehunder er bedre til å ta ut på snø enn på barmark, mens andre igjen er bedre til å jage på bar bakke.

Lauvfallet er ei vanskelig tid, hvor det mange ganger kan virke som om det ikke finnes harefot i skauen. Og hvis en da skulle være så heldig å få ut en hare, ender det som oftest bare med tull og tap, gang på gang.

Hva var det jeg sa?

Generelt har de fleste harehunder problemer når det er en værkombinasjon med relativt sterk kulde og rim på bakken. Høye lufttemperaturer med lav luftfuktighet og kald bakke er heller ikke særlig gunstig.

Men vær og vind, temperatur og føreforhold kan vi heldigvis ikke gjøre stort med. Hvis du ikke vil sitte hjemme på uværsdager, ja da er det bare å ta det som det kommer!

Derfor er det i grunnen ikke noe særlig vits i å gruble for mye over hvordan jaktforholdene for bikkja til enhver tid måtte være. Bikkjas atferd avslører ganske snart hvordan vitringsforholdene er likevel.

Langt om lenge hører jeg omsider ljomen av bikkjeglam idet losen endelig snur. Trolig har pus vært helt inne ved Skogssetra, før den har snudd hjemover igjen.

Jeg velger å sitte i det øverste krysset, der haren har fire muligheter til å overraske meg. Både oppover og nedover veien er det god oversikt og den løpsglade firfotingen bør være mulig å få på skuddhold.

I den velbrukte Sauerhagla ligger to Rottweil stjernebretta pappatroner, hagl nummer 4 klare til å aksjonere på kortvarsel.

Brått og uforvarende blir det plutselig og svært overraskende tap oppe på Kjennsmyr, snaue to hundre meter i fra posten her jeg sitter og tviholder på hagla. Men bikkja gir seg ikke, hu puster og peser, jobber iherdig og systematisk.

Les også: Bli med på harejakt i Hedalen

Etter snaue 20 minutter med ringing og oppnøsting av harens fantestreker, må den på beina igjen. Men neimen om den vil ned til meg nå heller!

Haren drar rett ut kollen på nordsida av setra, og tar strake veien over setervollen, før den krysser bilveien i nedkant av parkeringsplassen ved Lamannsmyr. Selvfølgelig på akkurat passende haglehold fra mitt første postvalg!

Når losen på nytt forsvinner innover mot Kabrettakollen, rusler jeg ned og får bekreftet nøyaktig hvor jaget gikk. Ferske sporstempler etter hund og hare midt i traktorslepas bløte myrjord peker nese til en rimelig slukøret, bedrevitende artikkelforfatter.

At jeg aldri kan lære meg å sitte i ro på hareposten!

Visste du forresten at vi har tre norske harehundraser? Både Dunker, Hygen og Haldenstøver er gode hunder for jakt på hare.