Med ujevne mellomrom kommer det dype strupelyder fra bikkja som ser det som sin livsoppgave å jage flest mulig harer over i de evige jaktmarker. Et kort glimt av hunden mellom noen skjørtegraner gir forhåpninger om at uttaket kan være nært forestående: Med en utpreget lav snuteføring og en sveivende hale, drøyer det sjelden lenge før uttaket er et faktum.
Ikke lenge etter høres et jublende beskrik og jegerne rundt bålet vet hva dét betyr: Haren er på bena. Jegerne smiler bekreftende til hverandre. For mange er det nå JAKTA begynner. Og det er nå feilene kommer, og de kommer gjerne fort.
Den kanskje største feilen mange gjør når uttaket er et faktum, er at de ikke har tid til å vente til drevet har “satt seg”, men klapper umiddelbart sammen stolsekken og begir seg av gårde for postering.
Vent heller en stund og lytt til losen for å høre og se hvilken retning den tar. Begynner haren å gå runder – ture - i nærområdet, eller forsvinner losen over alle hauger? En rastløs jeger kan være fristet til å gå etter losen om den forsvinner for en kort periode i håp om å få kontakt med drevet igjen. Men haren kan like gjerne komme tilbake. Ha derfor litt is i magen og tenk deg om både én og to ganger før du eventuelt begir deg etter losen.
Haren har en tendens til å søke tilbake til området hvor den ble jaget ut. Dette er en strategi for å riste av seg forfølgeren. Ofte er setet i nærheten av nattens beiteområde hvor den i løpet av natten har avsatt mange spor. Dette gjør det vanskeligere for hunden å sortere ut det nyeste sporet fra “gamlesporene”.
Størrelsen på losrundene kan variere fra noen få hundre meter til flere kilometer. Man mistenker spesielt ungharene for å gå trangt, mens de eldre harene oftere drar videre ut. I slike tilfeller kan losen gå utenfor hørehold for kortere eller lengre tid for så å komme tilbake. Forsvinner losen utenfor hørehold har du to valg: Gå etter, eller å forbli på post, gjøre opp varme og risikere å vente i timer før hunden kommer tilbake.
Her har GPS-gutta en klar fordel ved at de kan følge hunden på skjermen. Da er det mye enklere å gjøre seg opp en mening om haren vil komme tilbake, om den begynner å ture i et nytt område eller om den bare drar rett ut i den store evigheten.
Det er ingen grunn til å sitte rolig dersom haren går langt ut og du hører på hunden (eller ser på skjermen) at haren begynner å ture i et annet område. Da er det bare å følge etter. Er du heldig, vil du komme inn igjen i drevet. Men pass på, for du kan risikere å møte haren på vei tilbake til uttaket. Sjansen for at haren da oppdager deg først, er stor.
Når en hare begynner å ture i et nytt område, er dette for å riste av seg forfølgeren. Antakelig er dette kjerneområdet til losharen, hvor den er meget godt kjent. Da spørs det hvor spornøye hunden er. Klarer den å holde på strengen selv om det fra før finnes et virvar av kryssende beitespor her fra samme haren? Kanskje har pusen også turet i samme løypa tidligere? Eller andre harer har også satt sine spor? Det kan bli mye nøsting av spor og store utfordringer til hunden. Faren for tap er stor.
Vær oppmerksom på at losen i perioder kan bli hakkete og kanskje ende i tap. Det beste er da i første omgang å avvente for å høre om hunden får opp haren på ny. I enkelte situasjoner kan haren blodtrykke. Det sies at hvit hare på barmark må sparkes ut av skjul. Haren trykker tross alt i et område den kjenner godt, og hvor det etter all sannsynlighet er et virvar av harespor i alle retninger. Det er derfor litt av en jobb hunden har foran seg.
Ekstra givende er det om man fra avstand kan se den trykkende hvite haren (som lyser opp som ei fyrlykt om den trykker på barmark) under trerota eller inne i einerbuskene samtidig som man følger med på hvordan hunden jobber. Jeg har selv sett hunden løpe over en trykkende hvit hare på barmark uten å få den på beina. Fristelsen for da å lede hunden inn mot haren er stor…
Blir det vedvarende tap, går man gjerne opp mot der man hørte losen sist. I mange tilfeller vil man da se hunden jobbe intenst for å finne igjen tråden. Gi hunden tid; i mange tilfeller klarer den å nøste opp tråden og få haren på beina igjen. Andre ganger er det helt håpløst. Da kan det kanskje være likeså greit å koble for å starte på nytt i et helt annet område. Men la for all del hunden få tid på seg før du haster videre til et nytt terreng.
Et tap som er alle harejegeres mareritt, er veitapet. Haren har løpt ut på veien og bak kommer ei bikkje med nesa i bakken og helt oppslukt av å følge sporet. Mange harejegere slipper derfor konsekvent ikke hunden før de er på betryggende avstand fra trafikkert vei, og håper at det ikke blir los på en hare som drar skikkelig ut.
HARELORT: Ingen tvil om hvem som har vært her.
FOR MYE SPOR: En beiteplass har ofte spor på kryss og tvers. Hunden kan få en stor sorteringsjobb med å finne ut-sporet.
BEITEPLASS: Om det blir for mye spor kan det fort bli tap eller i det minste en hakkete los med tap og gjenfunn.Først når du er sikker på hvilket område haren turer i, er tiden inne for å velge post. Alle terreng har noen ekstra bra poster – såkalte generalposter eller 100%-poster – steder hvor haren før eller siden (nesten) alltid vil innom.
Om losen forblir i nærområdet, bruker området rundt uttaket å være en god post. Haren vil gjerne tilbake til uttaket i løpet av losen.
På barmark er ofte skogsveier og stier gode hareposter. Spesielt bra er kryss hvor to eller flere slike transportårer møtes. Likedan har haren en tendens til å søke oppover i terrenget, og små høydepunkter er gode poster forutsatt at det er såpass åpent at du har skuddmuligheter. Overganger mellom tette skogområder, setervoller og myrer kan også være bra.
Når haren har begynt å ture i et område, vil den ofte passere samme stedet flere ganger, gjerne i den samme sporløypa. Er det sporsnø eller du bruker GPS på hunden så ser du nøyaktig hvor haren har hoppet. Da er det ofte effektivt å postere slik at du kan se sporet over en lengre strekning. Slike poster er typisk langs en rett skogsvei hvor du kan se haren komme mot deg i god tid før den er på skuddhold. Da er du forberedt når den kommer og alt ligger til rette for et kontrollert skudd – eller du lar den kanskje passere og gir den en ekstra æresrunde før det smeller neste gang?
På harejakt er det absolutt ingen grunn til å forflytte deg selv om du har skutt etter haren og bommet. Heller tvert om. Da har du sannsynligvis allerede funnet en god post. Så bli hvor du er.
På harejakt er det ikke alltid om å gjøre å skyte haren. Harejakta er spesiell slik. I mange harejaktkretser er det nærmest en dødssynd å ikke slippe haren forbi minst én gang. Andre freder haren i opptil én time fra uttaket før det er lov å skyte den. For hvem er vel en bosojeger – en kjøttjeger som skyter haren i uttaket?
Du vet hvor haren turer, og du sitter på generalposten – klar til å ta imot det som måtte komme. Men det kommer ikke noe. Hva da?
Det er omdiskutert i hvilken grad haren ser farger, men den oppfatter i alle fall kontraster. Det er derfor aldri galt å ta hensyn til bakgrunnen før du setter deg ned. Slik som å flytte stolsekken noen meter for å kunne sitte inntil- eller innunder ei skjørtegran i stedet for i veikanten. Ut over dette synes det ikke å være noen grunn til å kamuflere seg for å jakte hare.
PÅ POST: Det er alltid spennende å følge hunden på GPS-en. Men under los er det langt viktigere å følge med på hva som skjer foran deg.
FØLG MED: Haren kan ligge langt foran hunden og GPS-en har reddet mangt et hareskinn.Langt viktigere enn å ha riktig farge på klærne, er det at du står eller sitter helt rolig. Er du urolig, kan haren vinkle brått på hundre meters avstand. Dette er spesielt viktig om du fremstår i silhuett mot en lysere bakgrunn, slik det fort kan bli på snødekt mark.
Det spiller mindre rolle om du har en liten varme der, bare DU forholder deg rolig. Men haren er ekspert på lyder. Kremting, hosting og knirking oppfattes raskt av de lange ørene. Husk at haren ofte har god tid, spesielt om den ligger et stykke foran hunden. Den hopper tross alt mye raskere enn hunden springer – spesielt om hunden må nøste opp sporene. Normalt er haren derfor ikke stresset når den kommer, og den er i full årvåkenhet.
Har du valgt posteringen med omhu, er sjansen stor for at haren før eller senere kommer innom posten din. Når du hører losen nærmer seg, er kun høyeste beredskap godt nok. Men fordi haren kan ligge langt foran hunden, så kan den under losen komme når som helst.
Å sitte med hevet hagle i høyeste beredskap over lengre tid er få forunt. Å kaste opp hagla så fort haren er innenfor skuddhold, kan gi et dårlig skudd, spesielt om den kommer fra siden. Kommer haren rett mot deg, må du legge hagleskura under haren slik at den hopper inn i skura. Likevel kan det fort bli bomskudd. En mager trøst er at alternativet: Å langsomt heve hagla når du ser at haren kommer hoppende, antakelig har reddet mange flere harer. Haren har registrert bevegelsen og vinkler av innen den er på skuddhold.
Selv om losen går stødig, må du likevel være forberedt på at haren plutselig kan dukke opp fra det mest uventede hold. Spesielt ved kaldt og klart vær kan haren være til dels langt foran hunden. Selv har jeg lyttet etter losen som er i ferd med å forsvinne, for så å oppleve at haren har kommet hoppende bakfra.
Haren er nesten én runde foran hunden, har snudd og forsøker å gjøre noen krumspring for å riste av seg bikkja. Hvis haren ikke er oppmerksom på deg, vil den ofte stoppe hvis du gir en plystrelyd. Og du får skuddsjanse på sittende hare.
Etter et vellykket skudd bør du la haren ligge urørt, slik at hunden finner den i enden av losstrengen. Men forviss deg om at haren virkelig er død. Om hunden har vanskelig for å følge sporet, kan den ligge opptil 15-20 minutter bak, kanskje enda lengre i ekstreme tilfeller. Men som oftest blir ventetiden langt kortere.
Etter å ha konstatert fallet blir det samling med stekeflesk og kaffekoking. Tørr grankvist spraker, det velter opp tykk, litt sur skogsrøk som sveiver rundt og pakker jegerne sammen i en felles, lun atmosfære. Praten går livlig.
Det er aldri noen god harejakt uten minst én real kaffekoking i løpet av dagen.
Noen harer drar rett ut og kommer ikke tilbake til uttaket når de blir støkket. Slike harer finnes i alle terrengtyper, men er mest utpreget for fjellharer som har en tendens til å dra rett opp i høyden.
Nede i lavlandet vil mange harer før eller senere “ture”, og kommer tilbake til de samme stedene flere ganger om de får sjansen. I slike tilfeller er uttaket ofte den beste og sikreste posten.
I tillegg til selve uttaket har alle terreng nede i lavlandet gjerne noen ekstra sikre poster, såkalte 100%-poster, eller generalposter hvor haren gjerne vil innom. Å finne disse postene handler om å lese terrenget.
Skogsharen pleier også å ha en forkjærlighet for myrkanter og kjerr, og ikke minst der hvor to eller flere stier, traktor- og skogsbilveier krysses. Jo flere slike transportårer som møtes, jo bedre.
Setervoll: Haren har lett for å krabbe inn under ubrukte setrer og ubebodde løer/buer, som er gode poster. Setervollene er i tillegg ofte gode beiteplasser.
Skigard/gjerde: Om stengselet er så tett at haren ikke kommer gjennom, er det fornuftig å postere slik at du har full oversikt over grinda, som er det mest naturlige stedet å passere.
Bru: Generelt vil ikke haren ut i vannet, derfor er bruer gode poster.
Myrhals: Myrkanter er gode beiteplasser, og dermed gode poster. Her vil også haren kunne krysse over til skogen på andre siden om det er smalt.
Vei: Veihare er et eget begrep og veiposten gjerne en god post. Men husk at om du jakter med hund er det vanskelig for bikkja å jage på veien - det blir fort veitap. En hare som hopper langs en trafikkert bilvei er alle harejegers skrekk. En hund som sporer med nesa i bakken er så oppslukt av sporet at den knapt registrerer bilene og kan veldig fort bli påkjørt i slike situasjoner.
Forhøyninger i terrenget: Åsrygger, små forhøyninger og topper er gode poster forutsatt at det er såpass åpent at du har skuddmuligheter.
Overgang mellom to habitater/miljøer: En hogstflate eller myr som grenser mot en skogkant er gjerne en god post. Haren søker skjul, og går langs kantene for ikke å vise seg.
Det finnes imidlertid ingen faste regler. Ordtaket 'ingen vet hvor haren hopper' gjelder fullt ut.
Bladet JEGER er Norges største jaktblad og kommer ut 9 ganger per år. På jeger.no finner du tusenvis av jaktreportasjer, våpen- og andre utstyrstester, tips til hundehold og jaktnyheter.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Jeger,
Terrengsykkel, Fri Flyt, Klatring, Landevei og UTE sine nettsider, app og e-magasin.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Abonnementet inkluderer også 500 øvingsoppgaver og tentamen til Jegerprøven. Med Jeger holder du deg oppdatert.
Har du spørsmål?
JEGER gir deg jaktglede hele året. Abonnenter får magasinet 9 ganger i året og full tilgang til jeger.no. Her finner du blant annet et søkbart arkiv av jaktreportasjer, våpen- og andre utstyrstester, tips til hundehold og annet godt innhold.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Jegers reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
JEGER har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra JEGER for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Jeger utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalist: Atle Rønning
Annonser: Kjetil Sagen
