Harejakt på Vannøya

Når kaffen og risengrynsgrøten er ferdig mekket, gir jeg Mira ett dytt i siden. Hun som enda ligger og snorker i den gode og varme soveposen.

Grålysningsjakt

Samtidig som skytelyset så vidt er ankommet, er vi ute med sekk og hagle. Det har sluddet så smått i hele natt, og elingene skal gå gjennom hele dagen. Men på tross av hustrige forhold, er det enkelt å bedømme sporenes alder: Jo mindre snøslaps i avtrykkene, desto ferskere er dem.

Vi innser imidlertid at vi ironisk nok er litt vel tidlig ute. Haren er nattaktiv, og tilbringer så godt som hele den lyse dagen hvilende på sitt leie. Men nå i grålysningen er den visst ikke helt ferdig med nattens sysler. Vi ser flere som piler forbi, og de få som allerede har «avspasert», er i overkant lette på foten. Litt utpå formiddagen derimot, da de har funnet seg ordentlig til rette, trykker dem mye hardere.

Lovende start

Den har sitt leie der både skjul og le er å oppdrive, og ikke nødvendigvis midt i matfatet. Under berg og mellom steiner, og i tette kratt trives den. Stundom kan den likevel, om været er godt, sitte godt synlig på en haug med god oversikt.

Vi har tatt med oss ski, men finner fort ut at det fortsatt er fjellstøvler som gjelder. Parallelt går vi bortover lia, et stykke over veien og husrekka langs sjøen. Terrenget er steinete og småkupert, med åpent landskap noen hundre meter oppover. Over det finnes et bredt bjørkebelte, som igjen ender i vierkratt rett før snaufjellet. 

– Pang, pang, lyder det plutselig.

Der om litt, ser jeg Mira løfte opp noe hvitt og langøret et stykke nedenom. Da var det endelig i gang.

Over under

Det er ikke tilfeldig at vi går som vi gjør, parallelt over under hverandre. Haren har det nemlig med å sette av gårde beint oppover. og jo brattere det er, desto sikrere er denne vanen. Det er ikke så rart heller, da den er utstyrt med noen bakbein som få andre dyr kan hamle opp med. 

I enkelte terrengtyper kan du utnytte dette til det fulle. Som der markante bekkedaler går i bratte far nedover, eller der du har lange sammenhengende berg som en kan følge. I første tilfelle posterer en skytter øverst i søkket, mens den andre går igjennom mens han tramper og herjer. I det andre tilfellet går den ene jegeren oppå, mens den andre går under og et lite stykke bak.

Slik er det at jeg hører Mira rope. Jeg kan ikke se henne, men jeg skjønner hva som skjer. Så jeg stopper stille opp og venter. Drøye halvminuttet senere ser jeg haren komme dansende, rolig og bedagelig, uviten om faren som lurer. Da den er på tjue meters hold, plystrer jeg. Harepus stopper opp og spisser ørene, før det sekundet etter smeller fra børsa.

Mye snø, mindre svinn

Det er ikke tilfeldig at vi går som vi gjør, parallelt over under hverandre. Haren har det nemlig med å sette av gårde beint oppover. og jo brattere det er, desto sikrere er denne vanen. Det er ikke så rart heller, da den er utstyrt med noen bakbein som få andre dyr kan hamle opp med. 

Det åpenbare er selvsagt sporsnøen. Mer snø utover vinteren, betyr også færre gjemmeplasser, da nedsnødde steinurer og buskas, «utsletter» huler og hull.

Er du på øyer med mye hare, og kanskje på steder hvor det er sparsomt med skog, blir enhver ting som skiller seg ut, et potensielt dagleie. Under en hytte eller i et sammenrast hus, det eneste krattet i hundre meters omkrets, eller en skavl eller stein som stikker opp av snøen.

Blodspor

Jeg er på tur ned noen bakker, da en hare spretter ut fra et berg. Jeg slenger opp børsa, men bommer på begge skuddene. Og når jeg kommer bort til der hvor haren sprang, er det blod i snøen.

– Det var da som f...

Jeg har imidlertid god tro på å finne den igjen.

En skadet hare springer som regel ikke så langt, men finner et hull å forsvinne ned i. Stundom stivner den også før den kommer så langt, og går man etter sporene kan man finne den sittende i halvsvime.

Min forfølgelse blir lettere sagt enn gjort, for haren legger ruta innom kratt der det er fult av andre tråkk. Flere ganger må jeg undersøke nøye før jeg finner en liten blodflekk eller halting som vitner om riktig dyr. 

Omsider leder de fram til et hull, samtidig som Mira kommer til unnsetning. Så setter vi i gang med å grave. Før vi vet ordet av det, spretter haren ut i det fri. Mira kaster seg over den, men den kommer seg på mirakuløst vis løs.

I sekundene som utspiller seg, får jeg atter fatt på hagla, og når skuddet går av blir haren liggende urørlig på snøen. Det er aldri artig å skadeskyte, men likevel godt når man endelig får tak i den.

Spor som røper

I det virvar av stier som oppstår over natta, kan det være vrient å se sporet som leder til harens leie. Spesielt utpå dagen når ingenting lenger er ferskt. Da kan det være lurt å studere sporenes mønster, istedenfor det enkelte avtrykk. Haren hopper nemlig forskjellig, avhengig av hva den har i tankene.

Korte hopp som går i hist og i pist, skal man ikke bry seg mye om. De leder som regel bare til en vilkårlig beiteplass. På den andre siden har man kjempelange hopp over stokk og stein, som er typiske fluktspor fra et støkket dyr.

Halvlange målrettede hopp derimot, tyder på at haren har en bestemt idé i tankene, og beveger seg fra A til B. Går de i tillegg imot slike typiske dagleieplasser som før berettet om, er sjansen stor for at den nettopp er der. Stundom prøver den å forvirre eventuelle forfølgere, og legger ruta innom sine gamle stier. Ofte tar den også noen juksehopp ut til sidene før den legger seg ned. Finner du slike «blindveier» er det bare å ha hagla klar, for da er haren aldri langt unna.

Heit kveld

Etter som dagen har svunnet, har jaktmetodene vært variert. Vi har gått tilfeldig på viltet og sporet dem opp, støkket de på hverandre og sneket oss innpå. En håndfull ryper har det også blitt, selv om det er harer vi primært går etter.

Jeg følger et fluktspor som går langsetter lia. Det svinger nedover mot et område vi har vært før, og jeg kan ikke se at det fortsetter på den andre siden. Hagla er klar, og jeg flakker med blikket for å ikke overse noe. Plutselig hopper den ut fra to steiner bak meg. Jeg snur meg raskt, og er heldig med skuddet.

Da jeg er nesten nede med veien for å avslutte, hører jeg Mira få inn en fulltreffer.

– Det er fult av dem her, hører jeg henne rope, noe som får meg til å slippe både sekk og fangst, og løpe opp for en siste økt.

Der ser jeg Mira skremme ut enda en, og mens jeg fikler med patroner, kommer den løpende rett forbi meg. Jeg rekker ikke å bli ferdig til å skyte. Men det gjør lite, for bak neste haug stiller enda en hare seg opp, og blir et lett bytte på tampen.

Det smaker godt, for neste dag blir heller ganske mislykket. I høljende regn og hard kuling, trosser vi været og blir søkkende våte. Vilt ser vi ikke snurten av, og vi konkluderer med at de nok har mer vett enn oss på en dag som denne. Lunt og varmt ligger de vel i en krøll, dypt der under en stein i ura.

LES OGSÅ

Slik jakter du hare uten hund

Bli med på harejakt på Vannøya, og få gode råd for hvordan du får flest skuddsjanser på hare. Mestrer du disse rådene, øker jaktlykken på støkkjakt.

Etter haren på hemmelig-øya

Av og til hviler en forbannelse over jegeren, der viltet er som sunket i jorda og alle skudd blir bom. Noen få ganger er det motsatt, der jegeren må vokte seg for ikke å fråtse i overflod. Bli med på eventyrlig harejakt der værguder og villmarksguder øser om kapp av sin rikdom.

Tips til steder du kan jakte vinterrype

Vinterjakta på rype varer ut februar i Sør-Norge. Flere fjellstyrer slipper til jegere som ønsker seg noen flotte dager i vinterfjellet.