Guide til sporingsjakt etter hare

Fjellene som omkranser oss er dekket av snø som går helt ned til fjæra. Et 10 cm tykt lag skjuler det meste av lyng og mark. Som en kontrast mot det hvite står svarte kratt og steiner, samt bratte bergvegger som stråler med et blålig skjær. Forholdene ligger godt til rette for å spore seg fram til viltet. 

Pusi etter pus

Vi har vært i kontakt med den lokale grunneieren, ei eldre kone i 80-åra, og forhørt oss om utsiktene. Som den mest naturlige ting i verden, forteller hun om katta hennes Pusi. Den har som hobby å ta hareunger på våren slik som «vanlige» katter fanger mus og småfugl sommerstid.

Vi vandrer opp lia med sekk på ryggen, mens hagla og kombien holdes i alarmberedskap. Det har kommet et lett dryss med nysnø i natt. Himmelen er klar, og med kun en svak bris er de 2–3 minusgradene helt overkommelige. Vi går rolig samtidig som vi speider etter spor med kikkerten.

Etter ei stund kommer vi til et kryssende harespor. Det fortsetter opp lia til en liten haug med småkratt. Her har haren tydeligvis kost seg gjennom natta, for det er spor og stier over alt, på kryss og tvers, hit og dit. 

Vi fordeler oss for å undersøke området, men det tar ikke lang tid før vi bestemmer oss for å gå videre: Dette er ikke de sporene vi leter etter…

FLERE TIPS HVIS BIKKJA MANGLER: Slik jakter du hare uten hund

Lovende spor

Vi går nå med god avstand for å dekke et størst mulig område. Etter kort tid finner jeg et nytt spor som jeg med en gang blir interessert i: Dette er målbevisste hopp bortetter åsryggen, og helt tydelig laget i de siste nattetimer da det ennå snødde lett. 

Etter noen hundre meter kommer jeg til et kryss. Her går det ett spor til høyre og to til venstre. Jeg går til høyre og møter et nytt kryss. Denne gangen er det omvendt; to til høyre og ett til venstre, og jeg velger det venstre. 

Sporet fortsetter ned en liten bakke, og forsvinner bak en stor stein. Nå kjenner jeg pulsen begynner å stige: Her er den!

LES OGSÅ: Harejakt med bismak

Lurt av haren

Med børsa klar går jeg sakte mot steinen. Jeg kan tydelig se hullet der harepus med all sannsynlighet ligger. Nå kan han når som helst komme sprettende ut. 

Men ingen ting skjer. Til sist hopper jeg opp på steinen og tramper hardt. Nei? Jeg bøyer meg ned og titter inn hullet. Der sitter det ingen hare – men langt inne lyser det i en åpning på den andre siden.

«To spørsmål er viktige å bite seg merke i: Hvordan var snøen da sporet ble laget, og hvordan har været vært i mellomtiden?»

Når jeg ser opp igjen, ser jeg blodferske spor som løper tilbake samme vei den kom fra. Pus må ha spurtet ut i samme øyeblikk som jeg bøyde meg ned for å se. Det var da som…

I et håp om å få haren på skuddhold med rifla, forfølger jeg sporene raskt nedover lia. Der møter jeg Frida. Hun fikk så vidt et glimt av haren, idet den kom susende forbi. Det er vanskelig å følge sporene, for ruta er lagt over mange gamle stier og spor. 

Til sist fortsetter sporene inn på nabo-eiendommen, så vi gir opp og tar lunsj. I pausen prater vi om jakta på riktig spor:

HAREØYENE FINS OGSÅ I VEST: Eventyrlig harejakt med kortbeint hund

En spennende krimroman

Sammenlignet med barmarksjakt på støkk etter haren, så foregår sporingsjakta på en annerledes måte: Snøen tilfører jakta en masse informasjon, der tolking og evaluering underveis er alfa omega. 

Der man på barmark mer eller mindre «gjetter» seg fram til hvor haren befinner seg, så handler sporingsjakta i stor grad om å spore den med kløkt. På mange måter kan man si at du om høsten jakter på haren, mens du om vinteren jakter på spor. Men merk – på riktig type spor!

Dyrespor er som en spennende krim: Du finner bestandig viltet (så lenge det ikke har vinger) på siste side i «boka». Noen sider er klistret sammen eller mangler, men for hvert poteavtrykk du finner, jo flere hint har du fått. 

Tingene du må tenke på, kan grovt deles opp i fire punkter. Harens dagssyklus, forskjellige spormønster, det enkelte fotavtrykk i forskjellig type snø, og hvordan været påvirker sporene. Dette er viktig for å finne ut av to spørsmål: «Hvor i harens dagssyklus er dette sporet ifra?» og «hvor ferskt er sporet?». I summen av alt dette, finner du det du leter etter – haren.

Dagsyklus og spormønster

Det er ingen regel uten unntak. Men dette er et mønster i harens atferd som erfaringsmessig ofte gjentar seg: 

Haren er nattaktiv, og ligger så og si hele dagen i dagleiet sitt. Gjemmestedet er som regel i tette kratt eller mellom berghamrer og steiner. Likevel er det heller ikke uvanlig at den kan sitte godt synlig oppå en stein eller i en åpning, der den har god oversikt nedover terrenget. 

Om natta er den svært aktiv, og kan legge store distanser bak seg. Dette skjer i kryss og tvers innafor et relativt stort område. Derfor nytter det sjelden å følge et tilfeldig spor i håp om å finne haren.

I beiteområdene og mellom disse, kan det være tykt med spor og hardtrampede stier. Haren har her gjort korte hopp og tatt seg god tid. Dette er steder hvor den oppholder seg gjennom det meste av natta. 

Det kan virke som et godt utgangpunkt for jakta, ettersom plassene er lette å oppdage mellom busker og kratt. Likevel er det ikke her du skal bruke tid.

IKKE BARE GAMMELMANNSJAKT: Gode råd for ferske harejegere

Når pulsen bør øke

Rundt beiteområdene går det flere enkeltspor inn og ut av krattene – og det er nå det begynner å bli interessant: Sporlengden, avstanden mellom hver klynge med fire spor, øker betraktelig uten at den på noen måte har spurtet av gårde. 

Dette er målrettede spor med en klar hensikt. De fleste av disse sporene fører til andre kratt, eller kanskje en tur ned i fjæra. Men ett av disse målrettede sporene fører også med stor sannsynlighet til dagleiet. 

Et knep som går igjen hos haren, er at den lager «blindveier» ut til sidene. Det er for å gjøre det vanskeligere for dem som måtte følge etter den. Dette vises som et stikryss med to spor den ene veien (fram og tilbake), og ett spor den andre veien. 

Tidvis kan den også gjøre et kjempehopp ut til siden hvor den ligger i dagleie. Treffer du på disse «blindveiene», er det virkelig på tide være beredt.

Tidfesting av enkeltspor

For å gjøre sporinga enda mer effektiv, er det vesentlig å tidfeste når sporet ble laget. Da kan du lettere selektere bort gamle spor og la være å bruke tid på dem. Noen gang er det enklere sagt enn gjort, og tidfestingen blir isteden et grovt anslag. 

Men to spørsmål er viktige å bite seg merke i: «Hvordan var snøen da sporet ble laget» og «hvordan har været vært i mellomtiden?». Jo mindre sporet er påvirket av vær og vind, jo ferskere er det. Og det er de ferskeste sporene vi leter etter; de som er laget i de morgen-timene idet haren var på vei til dagleiet.

STOR TEST: Slik finner du ei god hagle for under 10.000 kroner

Slik leser du snø

Spor laget i kram eller våt snø, blir faste og fine med tydelige fordypninger, der både poter og klør oftest er godt synlige. Det samme er tilfelle ved et tynt lag pudder oppå hardpakket snø eller stein. 

Kommer det mye tørr puddersnø, blir det enkelte spor gjerne mer rotete, med løse, oppsparkede snøkorn og sviktede kanter som raser ned i sporet. Mengden «rot» varierer med hvor dyp og tettpakket snøen er, og hvor dypt potene til haren synker.

På hard snø, skare eller is setter haren lite spor, men klørne kan likevel være synlige som små hull i snøen. I kornete og gammel snø, raser ofte hele sporet sammen. 

I tillegg kommer det utallige varianter og kombinasjoner av disse snøtypene. Jo mer rotete det enkelte poteavtrykk er, jo vanskeligere er det å tidfeste sporet.

Perfekte forhold

Hvordan snøen var da sporene ble laget, kan fortelle oss når de er ifra. Dette forutsetter at man vet hvordan været har vært gjennom natta og i løpet av morgentimene. En tommelfingerregel er at jo eldre sporet er, jo mer har det stivnet. 

I stabilt vær vil et gammelt og et blodferskt spor umiddelbart se mer eller mindre likt ut. Men kjenner du på snøen i sporet, vil du kjenne at det ferske sporet er mykt, mens det gamle er hardere. Dette er svært hjelpsomt dersom du forfølger en nystøkket hare. 

Unntaket er på kram snø, hvor sporet kan være likt i lang tid. Men klarner himmelen opp og temperaturen synker, vil det kramme sporet snart bli isete og blankt.

De letteste sporingsforholdene har du når det har snødd lett gjennom morgenen oppå tydelige spor. Jo mindre snø det er i sporene nå, jo ferskere er de. I vind forsvinner sporene ekstra raskt, men snølaget som legger seg i sporet, er tynt og lett. Og akkurat slike forhold har vi i dag på harejakt.

Fulltreffer

Matpakka er tom og kaffen er fortært: Etter lunsj går turen videre over steinete hauger og delvis krattkledde lier. Strengt tatt kan haren være hvor som helst i dette terrenget, men for å gjøre gåinga enklere for oss selv, velger vi bort de mest tunggåtte områdene. Hauger og kratt der stiene går tett i tett, vier vi ikke så veldig stor oppmerksomhet. Vi går nesten utelukket etter enkeltspor.

På ny treffer jeg på et interessant spor: Det krysser flere andre trakk og passerer mange fine beiteplasser, men likevel er det noe med målbevisstheten i rutevalget. 

Etter å ha fulgt sporet et stykke, møter jeg samme type stikryss; to spor i den ene retningen og ett til den andre. Det er vanskelig å skille dette sporet ifra alle de andre, så konsentrasjonen stilles til maks. Jeg trør forsiktig videre med børsa klar.

Plutselig spretter haren ut fra et kratt, bare et par meter unna. I et kort sekund glemmer jeg at jeg jakter med kikkertsikte, og klemmer kolben til kinnbeinet slik jeg gjør med hagla. 

Heldigvis har jeg god tid, og senker kolben ørlite, før jeg finner pus bak trådkorset. Idet jeg fyrer av hagleløpet, triller haren over ende i snøen.

Våpenvalg til harejakt

Til sporingsjakt på hare er det mest anvendelig med hagle eller kombinasjonsvåpen/drilling. Hagla blir oftest brukt fordi du støkker haren på kort hold. 

Rifleløpet er likevel fint å ha i gitte situasjoner: En støkket hare er vanskelig å få has på, men det hender den stopper opp på riflehold, eller legger seg i nytt dagleie om den ikke er for skremt. 

Rifla er også fin å ha om man oppdager haren i kikkerten. Kikkerten bør du bruke flittig, for du kan følge sporene langt foran deg og se hvor de plutselig stopper opp. Her kan du se en test av rifler til fuglejakt og småviltjakt.

Jeg anbefaler å skyte haren i hodet med kulevåpen: Skader på innvollene kan fort sette smak på kjøttet.