Bedre med hagla del 1: Ok, jeg er elendig til å skyte

Opp igjennom årene har jeg vært så lite på leirduebanen at jeg har greid å leve i fornektelse. Under rypejakta spiller tilfeldighetene inn, spesielt når det er lite fugl å se. Det er lett å finne bortforklaringer på bomskudd. 

De siste årene har erkjennelsen kommet krypende. Rypa flyr ofte videre etter at jeg har løsnet skudd. Med mer erfaring har jeg oftere lagt merke til skuddreaksjon. Jeg har etter hvert begynt å forstå at jeg trolig har skadeskutt mer fugl enn jeg liker å innrømme. 

Jeg skammer meg når jeg skriver dette. 

LES OGSÅ: Bli en bedre hagleskytter

Traff mindre enn én av tre

Når jeg hører andre jegere snakke om hvordan det går på leirduebanen, hører jeg sjeldent eller aldri om de som skyter dårlig. Alle jeg kjenner har visst en treffprosent på minst 70 prosent. Mange skyter gjerne ned minst 20 av 25 duer i en serie, høres det ut som. 

Jeg er langt derfra. 

Etter en særdeles mislykket rypejakt for noen år siden tok jeg en tur på leirduebanen for å sjekke. På den første serien traff jeg ti duer. På den neste traff jeg syv. 

Det var da jeg skjønte det – det måtte være noe galt med utstyret. 

De fem sorgfasene

Og joda, kolben på den nye hagla var for lang. Da jeg tok anlegg så børsemakeren kunne se an elendigheten, utbrøt han: «Hvordan er det du står!?»

Jeg svarte med fornektelse og rettet litt på kroppen, men børsemakeren ga seg ikke. Og så begynte han å fortelle hvordan jeg burde stå. 

Tvert gikk jeg inn i sorgfase nummer to, nemlig sinne. «For en idiot», tenkte jeg. Her har jeg jaktet siden jeg ble konfirmert, og så skal han komme og fortelle meg hvordan jeg skal stå? 

Etter nærmere undersøkelser skjønte jeg at børsemakeren hadde rett, og jeg kom inn i sorgfase nummer fire: Depresjon. Det tok lang tid før jeg virkelig aksepterte hva jeg måtte gjøre for å fortsette å jakte med hagle: Jeg måtte ta meg sammen og lære meg å skyte. 

HAGLESKYTING: Tips fra instruktøren

Eksperimentet

Så dette er utgangspunktet for denne artikkelserien. For ett år siden la jeg selvmedlidenheten til side og bestemte meg for å bli en bedre skytter. Ett år har jeg gitt meg selv, og i tre artikler skal jeg dele hvordan det går og hva jeg har gjort for å bli bedre. 

Dette er et eksperiment. Jeg har som mål å nå en treffprosent på 70 prosent. I skrivende stund har jeg ennå ikke klart det, så tiden vil vise hva som skjer. 

Hvis du selv er en habil skytter kan du betrakte disse artiklene som ren underholdning. Jeg håper likevel at andre jegere som enten befinner seg i fornektelse eller noen av de andre sorgfasene kan finne trøst, motivasjon og tips i disse artiklene til å bli en bedre skytter. 

Biblioteket har alltid svar

Hvor starter man når man ønsker å bli bedre til å skyte? Jeg kjente ingen som var flinke nok til å lære meg, og jeg var ikke med i noen forening eller klubb. Skytetimer er skrekkelig dyre, synes jeg, og jeg fryktet at jeg kom til å trenge mange.

For én gangs skyld fant jeg ingen gode videoer eller kurs på internett heller. 

Så jeg gikk til biblioteket, der jeg fant ei bok om jaktskyting med hagle av Dag Sundseth. Hvor mye kan man lære om skyting av å lese en bok? Jeg lærte masse. 

Og jeg skjønte hva børsemakeren hadde ment. I alle år har jeg stått med bred beinstilling og 70 prosent av vekten på den fremste foten. Venstre skulder har i stor grad vært rettet mot målet. 

Sundseth mener man bør stå med overkroppen rett mot målet, med smale bein og føttene rettet mot klokken tolv og to. Argumentene hans var gode; på denne måten blir bevegelsene i hofta mye bedre. 

Rykk tilbake til start

Jeg begynte å tørrtrene på den nye skytestillingen hjemme, og snart dro jeg til leirduebanen. 

Resultatet? På den ene serien fikk jeg ned fem duer. På den andre fikk jeg ned to. Dette var jo verre enn før!

Jeg ble lei meg og oppgitt, men samtidig ante det meg at det ville være vanskelig å avlære seg uvaner innlært over 15 år. 

Jeg måtte bli bedre på å ta anlegg. Juli og august gikk med til intensiv tørrtrening i stua hjemme. 10-20 minutter i gangen, så ofte jeg klarte, det vil si fire-fem ganger i uka. 

Først tok jeg anlegg i sakte film, etter hvert begynte jeg gradvis å sette opp farten. Når jeg behersket anlegg i full fart, la jeg på avsikring. Så begynte jeg å klikke med avtrekkeren på tomme løp (man trenger visst ikke klikkpatron i nye hagler). Til sist begynte jeg å sikte langs lister, vinduskarmer og andre ting. Hele tiden forsøkte jeg å gjøre som Sundseth sier: Skuddet skal avfyres rett etter fullført anlegg, så beregn deretter. 

HAGLESKYTING: Tips for rifleskytteren som skal skyte med hagle

Nye turer på skytebanen avslørte kun minimal fremgang, men under rypejakta nordpå fikk jeg tidenes opptur. Aldri har jeg bommet så lite før. Jada, litt flaks hadde jeg. 

Og et minne for livet: Snødekt fjell, sol og blå himmel. Tre ryper skremmes opp av en hauk, men snur og kommer mot oss. Den ene nærmer seg skuddhold. Det blir et rent, høyt sideskutt med fugl i god fart. All tid i verden til å bomme, men så treffer jeg. Et skudd, og fuglen deiser ned i snøen. 

Takk, Sundseth!

Les også

Bedre med hagla del 2: Ett skritt frem, to tilbake

Når du har kommet på feil kurs, kan raskeste vei til mål være å snu og gå tilbake til start.