Duell på halvauto-banen

Det er Winchester SX4 som vinner på rekyl-kontoen.

Det er utvilsomt morsomt å skyte med halvautomat når man er vant til en side by side eller over/under. Det gir en god følelse å banke på to skudd i løpet av tideler hvis leirduen ikke er helt pulverisert, eller enda bedre; hvis man har behov for oppfølgingsskudd mot en fugl i luften.

John Moses Brownings oppfinnelse

Historisk sett, som med så mange nyskapinger på våpenfronten, er det John Moses Browning som står bak. Legendariske A5 eller AutoFive, som den også ble kalt, var først ute. Den dag i dag produserer Browning halvautomater, inkludert en modell Browning A5.

Det er mange myter rundt halvautomatiske jaktgevær: «De funker ikke», «de er stygge», og «dårlig sikkerhet» er innvendinger man gjerne møter. Med moderne halvautomater kan i hvert fall to av påstandene utelukkes. Om de er stygge, forblir en smakssak.

Gir gass

Det finnes to forskjellige typer halvautomater: Den gassdrevne og den rekyldrevne (inerti) utgaven. Teknisk sett likner de hverandre utvendig med enkeltløp, rørmagasin under løpet, lading i bunnen og utkast i siden. Tidligere hadde noen halvautomater frynsete rykte på grunn av mye funksjonsfeil, men både dette og holdbarheten er nå forbedret. 

Det er et åpent spørsmål hvorvidt gassdrift kvalitetsmessig er bedre enn rekyldrift, men gass-halvautomatene er i ferd med å overta markedet. 

I de senere årene er det kommet en del nye navn på markedet, fortrinnsvis fra tyrkiske produsenter. De ligger helt i bunnen med hensyn til prisen, men er av helt grei kvalitet. Velkjente merker som Browning, Remington, Beretta, Benelli og Winchester har likevel stadig størsteparten av markedet, selv om prisen er noe høyere.

Litt morsomt er det at Winchester omkring 1900 ikke var interessert i J.M. Brownings oppfinnelse, så han solgte ideen til Remington. Gamle John Moses humret nok litt i fippskjegget da han år senere kjøpte hele Winchester-fabrikken.

Ukjente fabrikker, kjente merker

Det er ingen ny sak at kjente navn får sine gevær produsert hos underleverandører. Både i Tyskland, Østerrike, Belgia og Frankrike ble det fra 1900-tallet handlet «råvarer» i stor stil, kanskje særlig fra belgiske fabrikker. I England er Webley & Scott fra Birmingham kjent som et solid gevær, men Webleys bokslås finner du langt flere steder.

Mest berømt er fornemme Holland & Holland, som i mange år kjøpte gevær fra flere produsenter i Birmingham og gjorde dem ferdige i London, før de ble solgt som eksklusive Holland & Holland Cavalier eller Northwood. 

I dag er tendensen den samme med gamle, engelske navn på gevær produsert i Italia og Spania.

Sauer SL5

Sauer SL5 er så nær du kan komme en helt klassisk, europeisk halvautomat med et slankt utseende, toppet med en ventilert sikteskinne over enkeltløpet. Sauer har ikke villet konkurrere med billige halvautomater fra Tyrkia. Det har vært viktig at navnet skal garantere for kvalitet.

Sauer SL5 har treskjefte, men Sauer går hele veien med et moderne laserbehandlet skjefte, der årringene ikke er ekte, men tegnes på med laser. Det ser ganske overbevisende ut – og for de fleste betyr det vel lite om det er valnøtt med flere hundre år på bak(k)en eller nyere treverk med kunstige dekorasjoner. Sauer SL5 har uansett et slankt og elegant skjefte med fine nettskjæringer på pistolgrepet og forskjeftet.

Mikk og montering

For meg er det nesten alltid en utfordring med halvautomater: De skal tas fra hverandre og settes sammen på en helt bestemt måte, noe som krever øvelse.

SL5-systemet fordrer i så måte ekstra oppmerksomhet: Ladebolten med den lange aktiverings-stangen bakover ligger nærmest løs i låsekassen når løpet skrus av. Det er et pluss for rengjøring, men du må ha kontroll på hvordan den ligger for å få den på plass igjen. I tillegg må du sjekke om ladegrepet skal være fram eller trukket tilbake. Dette er dog kun et spørsmål om å venne seg til systemet, noe Sauer ikke skal lastes for. 

Ladebolten på Sauer SL5 er et Civolani/Benelli-system med roterende boltehode. Du ser det ikke når du skyter, men systemet har mange år på baken som garanterer for driftssikkerheten.

LES OGSÅ: Test av Browning Maxus 2 Carbon Black

Winchester fra den gode familien

Winchester og Browning har en lang felles familiehistorie. Litt morsomt er det at Winchester omkring 1900 ikke var interessert i J.M. Brownings oppfinnelse av halvautomaten, så han solgte ideen til Remington. Gamle John Moses humret nok litt ekstra i fippskjegget da han noen år senere kjøpte hele Winchester-fabrikken.

Winchesters navn er uløselig forbundet med USAs historie. Det er da også den dag i dag «hjemlandet» og det største markedet for halvautomatene. Men Winchesters produksjon av halvautomater ligger i Portugal. Det er her utviklingen og produksjonen for alvor skjøt fart i nært samarbeide med Liege i Belgia.

Winchester SX4

Den første Browning A5 hadde en veldig lang skrufjær foran på utsiden, som var teknikken den gangen. Winchester SX4 har derimot et lukket system, hvor de forholdsvis store gassventil-åpningene er mest iøynefallende. 

Med gassystemet må det være noe mer plass under pipen, så forskjeftet på Winchester SX4 er derfor ganske kraftig. Det krever følgelig en litt stor hånd for å kunne gripe helt rundt. Men nettskjæringen er god, så grepet er uansett behagelig.

Testmodellen fra Winchester har treskjefte. Det er ingen prangende sortering fra tyrkiske valnøttrøtter, hvilket også stemmer med prisen. Winchester SX4 fås også i sort kunststoff og ulike kamuflasjefarger, i motsetning til Sauer som kun leveres i en utgave.

Felles for Sauer SL5 og Winchester SX4 er den mattsorte overflatebehandlingen på baskyl og løp. På Sauer SL5 er den helt sort, mens Winchester har stemplet inn SX4 i hvit kontrastfarge. Det er dog neppe utseendet på noen av dem som vil være avgjørende for ditt valg.

Det er betydelig prisforskjell mellom de to, uten at forklaringa er helt åpenbar. En grunn kan være at Winchester SX4 bygger videre på en modell som er laget i flere tusen eksemplarer, mens Sauers Breda-kloning ennå ikke er produsert i så store mengder. Jeg ser iallfall ikke den helt store kvalitetsforskjellen.

LES OGSÅ: Test av Hatsan Escort Magnum

Patroner på avveie

Personlig synes jeg matingen nedenfra på halvauto-hagler er knotete. Men jeg har sett en halvauto i hendene på en erfaren skeetskytter, som ladet like raskt som makkeren med over/under. Dette handler nok om tilvenning og trening. 

Men en annen sak er at halvautomatens virkemåte er problematisk i forhold til miljøet: Patronene flyr bokstavelig talt ut av geværet etter hvert skudd. På skytebanen kan de samles opp, men under jakt sliter du med å finne tomhylsene.

Over det meste av Europa er man i gang med å finne løsninger for å unngå at jegerne etterlater seg plastforladninger og tomhylser. Nå skal ikke halvautomatene avskrives, men brukerne må nok forvente ekstra fokus på å finne igjen tomhylsene. 

Et par ord til slutt om sikkerhet: Alle andre typer haglgevær bæres brukket/ åpne når vi møtes. Det kan man av gode grunner ikke gjøre med en halvauto, men sørg for å bære den med åpen lås slik at alle kan se at den ikke er ladd.

En god ide er å stikke en rød klut, en spesiell plast-propp eller en patron på tvers i låsen, noe som tydelig viser at geværet er tomt og sikkert. Og husk at det kun er tillatt med to patroner i en halvautomat under jakt i Norge!

Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i september 2018.