Bedre med hagla del 3: Jeg trenger hjelp

I stedet har jeg benyttet meg av diverse litteratur for å finne gode retningslinjer for hvordan skyte med hagle. Da jeg la om skytestillingen min, etter 15 år som jeger, var det åpenbart at min hovedutfordring var å bli bedre til å montere hagla riktig. 

Når du står på skytebanen og fomler med anlegget hver gang dua går av gårde, er det ikke så vanskelig å skjønne hva man må jobbe med. 

Les også

Bedre med hagla del 1: Ok, jeg er elendig til å skyte

Jeg trøstet meg med at det bare kunne gå oppover, men der tok jeg feil.

Bra, men ikke bra nok

Denne våren har jeg vært flere ganger på leirduebanen enn i hele mitt tidligere liv til sammen. Jeg føler meg ikke lenger dum når jeg hilser på de som jobber her, og jeg har endelig skjønt hvordan opplegget på banen fungerer. 

Etter å ha tørrtrent omtrent daglig i flere måneder, begynner anlegget å sitte greit. 

Og aller viktigst: Jeg skyter allerede bedre enn jeg noen gang har gjort før.

Treffprosenten min har stabilisert seg på litt over 50 prosent, og det synes jeg er kjempegøy. Jeg gleder meg mer enn noensinne til å gå på jakt til høsten. Likevel vet jeg at få andre ville blitt imponert over skytingen min; under praktisk jakt vil jeg nok fremdeles skadeskyte en god del.  

Så dette er bra, men ikke bra nok. Og jeg merker at fremgangen min har stagnert kraftig. For første gang vet jeg ikke helt hva jeg gjør feil. Jeg trenger hjelp. 

«Ser du dua? Da bommer du»

Det starter bra. Ved en tilfeldighet får jeg en gratis instruktørtime takket være et nyanskaffet medlemskap på skytebanen. Jeg blir litt skeptisk når jeg ser at instruktøren min er den eldste, mest tunghørte kallen på hele skytebanen. Noen ganger gjetter han bare på hva jeg sier. 

Heldigvis er han rå på å lese kroppsspråk – og på å skyte.

Vi starter med noen duer som går rett frem. De smadrer jeg. 

– Dette har du kontroll på, sier han, og lokker frem smilet mitt og godfølelsen. 

Så gir han meg noen duer som går sidelengs. Da kommer bomskuddene.

–Du treffer under dua. Ser du dua når du trekker av? spør han. 

– Ja, svarer jeg. Jeg har den jo på kornet.

–Da bommer du, svarer han. 

Instruktøren min mener jeg må sikte høyere og trekke av idet dua forsvinner bak løpet. 

Jeg trenger noen forsøk før jeg greier å omstille meg, men plutselig begynner jeg å knuse duer. Gamlingen hadde rett, jo!

– Ser du hvor lett det er?, spør han meg. 

Jeg greier ikke la være å smile. 

Den vanligste feilen i boka

Er det én ting jeg har fått med meg om hagleskyting, er det at en må fullføre svingen, dra igjennom, eller fullføre skuddet. Kjært barn har mange navn: Du må for all del ikke stoppe opp bevegelsen når du skyter. 

Så dette har jeg tørrtrent en del på. 

Når min nye bestevenn gir meg noen duer som flyr litt raskere, finner jeg likevel raskt ut at jeg skyter bak dua. Eller, jeg har jo ikke peiling på hvor jeg treffer, men instruktøren min ser det. 

– Se om du greier å treffe foran, sier han. 

Det er lettere sagt enn gjort. 

Les også

Hvordan treffe en blink som ikke holder seg i ro?

De fleste av oss har vel opplevd at rusten har satt seg på skytekunnskapene ganske så fort hvis man ikke trener jevnlig. Siktet virrer over hele blinken. Enda verre blir det når blinken faktisk beveger seg. Trening må til!

Hissig på avtrekkeren

Etter noen få skudd til skjønner gamlingen hva som er problemet. Jeg fullfører svingen, men trekker av for tidlig. Med én gang han sier det, skjønner jeg at han har rett.

Jeg klipper av skuddet like før jeg drar gjennom dua. 

En ting er å forstå problemet, noe helt annet er å rette opp i det. Noen flere fulltreffere og brede smil greier han likevel å lokke ut av meg før vi er tomme for skudd. 

I løpet av en halvtime har han funnet to ting feil jeg gjør som jeg aldri hadde greid å finne ut av på egen hånd. Og så var det tilfredsstillende at han mente jeg hadde helt riktig skytestilling.  

Det jeg var mest redd for, var å ende opp med råd som gikk på tvers av andre ting jeg hadde lest eller hørt. I stedet endte jeg opp med to helt konkrete tilbakemeldinger som jeg raskt skjønte var riktig. 

Dessuten var det veldig hyggelig, gøy og ikke spesielt dyrt, når man trekker fra prisen på skudd og duer som man jo uansett må betale. Dette kommer jeg til å gjøre igjen.

Ikke helt i mål før deadline

Når jeg skriver denne artikkelen er det få dager til jeg går ut i ferie, og deadlinen jeg har fått av redaktøren i JEGER er nær. Jeg hadde som mål å bli helt brukbar med hagla, noe jeg definerte som å oppnå en treffprosent på minst 70 prosent.

Det har jeg ikke greid enda, men det er fremdeles to måneder til 10. september. Jeg har stabilisert meg på en treffprosent på 50 prosent og er på en oppadgående kurve. 

Med tilbakemeldingene fra instruktør tror jeg fremgangen vil fortsette. Motivasjonen for å fortsette å trene på leirduebanen og hjemme i stua er høy, og målet mitt føles innen rekkevidde

Jeg har opplevd hvor lite som skal til for å bli bedre til å skyte, og hvor mye morsommere det er når du får det til. 

Etter å ha vært en del på skytebanen innser jeg at svært mange skyter dårligere enn meg. Det er egentlig litt skremmende. Jeg lurer på hvor mange treff det hadde vært på de jegerne som aldri tar turen på leirduebanen i det hele tatt. 

Kanskje er det en del som helst vil unngå å innse sannheten - at de er elendige til å skyte. 

Til dere vil jeg si: Det er håp for oss også. 

Les også

Dette er forskjellen på en billig og en dyr hagle

JEGER forklarer hva som gjør at en hagle kan koste mange ganger mer enn en annen og gir deg tips til hva du skal se etter for å få mest mulig for pengene.