Klokka ni er det fast oppmøte på sagbruket i Kjønnåsen i Budal. På første dagen av elgjakta møter 19 jegere. Kvinner og menn, unge og eldre, fra unge førstegangs elgjegere til veteraner på over åtti år.
Jaktledere er Lars Gunnar Storli og Karen Gillberg. De fører liste over hvem som møter opp og kontrollerer jegeravgift og skyteprøve. Det blir ei kjapp orientering om årets kvote på 12 dyr, fordelt på to okser, to valgfrie dyr og åtte ungdyr/ kalv.
Men innen jaktlaget er det andre krav til avskytingen: Det som kan skytes i dag, er okse med mer enn ti tagger, og ungdyr eller kalv.
Postene trekkes, og det er klart for dagens jakt: Tre mann går som hundeførere. Det er Hans Storli med bandhunden Sara, Terje Tovmo med laikaen Raisa, og Lars Gunnar Storli med svensk hvit elghund Biff.
Løshunder og los
Fotografen slår følge med Lars Gunnar og Biff. Terrenget er slakke åser med blandingsskog av gran, furu og bjørk, og noen steder er det tette granfelter.
Først gjør Biff bare korte utslag og kommer tilbake, som for å sjekke at det virkelig er denne herlige tida på året! Men etter kort tid blir utslagene lengre, og elghunden starter jobben. Lars Gunnar følger med på peileren og ser hvor hunden er.
Det er Terje og Raisa som først får los, og det viser seg å være elgku med kalv. Senere får også Biff los: To ganger loser han på dyr som drar mot postene. I strak rekkefølge skytes to kalver av postene.
Erfaren ku
Sent på dagen drar Biff ut i en stødig los. Vi prøver å stille innpå, men losen står i veldig tett skog. Vi kommer nær, men vinden er veldig ustabil. Vi rekker såvidt se et glimt av den hvite hunden mellom granbar og trestammer før det løsner.
Det drar ikke langt ut før losen står igjen. Det samme gjentar seg gang på gang: Ustabil vind og tett skog der losen står. Dyra i losen er ei elgku med kalv. Lars Gunnar mener dette er ei gammel og erfaren elgku som har vært med på dette før:
– Hun her er dyktig til å gjemme seg i den tetteste skogen. Ei yngre elgku ville gjort en feil og vist seg fram i åpent terreng, sier han.
Vi går på igjen, men til slutt blir det støkking på kort hold – og da er det definitivt slutt for i dag.
Lars Ole Lillebudal og Ståle Solem er dagens skyttere med hver sin elgkalv. Nå blir dyra henta og kjørt til jaktlagets slaktehus. To kalver er en grei start første jaktdag, men her er det mer i vente.
Regn, sludd og kaldt
Andre morgenen høljer regnet ned. Værmeldinga utover dagen er dårlig. Som vanlig er det samling på saga klokka 9, og 16 jegere møter. Været frister åpenbart ikke alle: En mer enn antyder at han har frosset nok på elgpost – men er det elgjakt, så må det jaktes!
Postene trekkes, og jeg får tildelt post sammen med Ståle Solem. Så bærer det til skogs i regnet. Flere av jegeren slår følge innover i terrenget før de finner hver sin post. Framme på posten er det bare å kle seg for våte og kalde timer. Både skytter og fotograf tar fram fjellduken og kravler i ly for vær og vind.
Så hører vi på jaktradioen at hundeførerne er i gang. I dag er det Hans med Sara i bånd, Geir Hov Storli med Zira, som er en blanding av jämt og gråhund, og Simen Tovmo med laikaen Nurmi.
Oksens lek med hundefører
Nå blir det straks kontakt med elg: Først melder Hans om flere dyr i følge. Der er det en storokse! Kort etter melder Simen også om dyr, en enslig okse. Nå er det ikke fritt for at postene sitter i helspenn. Dyra som Hans sporer er det flere som får se, uten at det blir noen skuddsjanser. Så meldes det brått om skudd! Ble det noe oksefall? Jaktlederen er kjapt inn på radioen og sier fra: – Stopp all jakt fram til dette er avklart!
En post fikk en okse på kloss hold bak ryggen sin. Han prøvde å vri seg rundt og skyte fort, men han er sikker på at kula gikk over ryggen på dyret. Jaktleder beordrer hund på stedet for å undersøke.
Mens dette pågår, får Hans brått se elgene han sporer. Oksen stiller seg like godt åpent til på sytti meters hold. Det er en kjempeokse med skovlgevir på femten til tjue tagger! Men nå er det forbudt å skyte mot nye dyr før det er avklart med dyret som er påskutt. Hans må holde igjen, uansett hvor fristende det er å skyte denne kjempen av en elgokse.
Nå letter været litt, og sola bryter delvis gjennom. Det blir beint fram trivelig på elgpost mens vi venter på neste trekk. Ei lavskrike besøker oss og vimser omkring i greinene. En svartspett skriker med høg stemme lengre borti lia. Vi sitter stille og lytter til vindsuset i skogen. Så vekkes vi brått av ny beskjed på radioen: – Skuddplass er undersøkt og dyret er sporet uten tegn til blod eller skade. Fortsett jakta!
Elg i sludd og snø
Typisk, nå tykner det til igjen. Et grått, mørkt skylag med snøbyger siger ned over fjella. Så begynner det å regne. Det kommer bare tettere og tettere. Og når vi ikke trodde det kunne bli verre, går regnet over til sludd og våt snø. Det blir hvitt, tett og null sikt. Vi krøker oss sammen i fjellduken. Det er tungt å holde konsentrasjon og motivasjon på topp i dette været.
Da skjer det! Plutselig skimter vi bevegelse i skogen gjennom tette, feite sluddflak. Det er elgbein i bevegelse mellom furustammene! Jeg prøver å få hendene ut av fjellduken og griper kamera. Ståle vrir seg i fjellduken og har rifla klar mot dyret. Nå er det to dyr som skimtes mellom trærne. Bare sekunder etter smeller det. Det er elgku og kalv. Kalven ble borte mellom trærne etter skuddet, men kua kommer over myra foran oss. Hun stopper, ser seg tilbake, før hun går videre og forsvinner i skogen bak oss.
Ståle tar jaktradioen og melder ifra om skutt kalv. Han må fram å sjekke. Han finner kalven raskt, drar fram kniven og vommer ut dyret. Så går han tilbake å setter seg på post. Nå letner været litt igjen. Det var typisk nok på det tetteste akkurat da dyra kom.
Storoksen glipper, igjen
Dyra som Hans spora tidligere i dag, gikk over elva og ut av teigen som nå jaktes. Men nå viser det seg at storoksen ikke har gått sammen med disse. Den har lurt seg unna. Men hvor er det blitt av den?
Flere timer senere kommer den for å krysse elva. En av postene ser den og har den på skuddhold. Enda en sjanse på drømmeoksen; slikt opplever man ikke ofte! Jegeren har den i siktet og klemmer på avtrekkeren. Hva? Ingenting skjer. Febrilsk sjekker han. Får ikke avtrekk. Så oppdager han det: Sikringen er på!
Av med sikringen! Men nå har oksen snudd rævva til jegeren. Han venter på ny skuddsjanse idet oksen skal opp av elva. Men det eneste jegeren ser, er bakenden av storelgen som forsvinner inn i skogen og blir borte. Skuffet og irritert på seg selv må jegeren innse at storoksen passerte uten at han fikk løsnet skudd. Der glapp drømmeoksen!
Og som for å bekrefte mismot og misere, tiltar regnet på nytt. Alle er våte og ser fram til å komme seg i hus etter en dag med uflaks på storoksen. Men i morgen, da skal det skytes storokse!
Eldorado – for sau
Vi går på med krum hals tredje dag i jakta. Været er bedre, trass i dårlige meldinger. Nå er det Storbekklia som skal jaktes. Her har jaktlaget flere ganger skutt storokser, så nå rår det ny optimisme. Dagens hundeførere er Kjell Ivar How med jämthunden Ares, så er det igjen Terje og Lars Gunnar med henholdsvis Raisa og Biff. Fotografen trekker en post med Geir i fin gammel naturskog. Her er det bare å glede seg til det kommer elg!
Nå går det ikke lenge før det er los. Pøhh, Lars Gunnar må etter kort tid melde om stålos på sau. Biff kobles og blir bandhund i dag. Så tar Ares ut i los; fin stålos, melder Kjell! Men dette viser seg også å være sau. Det blir lange timer på post uten elg. Hundeførerne er overbevist om at det står elg i lia, men det viser seg at sauen iallfall er i soleklart flertall. For elgjegerne blir det en dårlig dag uten elglos og uten skuddsjanser. Tre elgkalver på tre jaktdager er langt under middels for Kjønnåsen jaktlag.
God elgstamme
Kjønnås grunneierlag ble stifta først i 1956. Første elg på grunneierlagets område ble felt dette året. En av veteranene på jaktlaget forteller imidlertid at det ble skutt elgokse her allerede under krigen. På den tida var det nok lite elg.
Senere har elgstammen utvikla seg godt. De siste åra har det også blitt en del hjort, og det felles noen dyr hvert år. Det er også bra med rådyr.
Jaktlaget består av lokale jegere. For å bli med på elgjaktlaget, er betingelsen å bu i grenda eller å ha nær tilknytning.
Nå er elgbestanden veldig bra, og det skytes årlig store okser. Vektrekorden er 312 kg. Det var en 15-tagger skutt av Ståle Solem. Geir Hov Storli har gevirrekorden med en 16-tagger.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i august 2019.
