Hestekrefter og elgklauver i Villmarki

Ergo aner jeg ikke hva jeg ser på, når jeg skuer utover dalsidene som kranser elva Otras ferd ned Setesdal. Alt jeg ser er en håndfull granbusker, noen klynger med villbringebærkjerr og storskog som kommer og går i takt med skodda.

Jaktlaget Heggland-Tveit virker også for å være smått i villrede. Ni jegere og to hundeførere er fordelt for å spane rundt Homsfjell og Tveitfjellet, men her er jo ingenting å observere med mindre man blir løpt ned av elgen. Så da er det bare å la hundene gjøre jobben sin – og vente.

Effektiv og god planlegging

Datoen er rødmerka i kalenderen til det elleve mann sterke laget som samler vestlendinger, sørlendinger og østlendinger. Fra 25. september er det elg som gjelder.

Vi er midt i Setesdal, ved Rustfjellhei nordvest for Bygland. Med så mange jegere, tre elgbikkjer, seks dyr på kvoten, og så lite veier over så store områder, fordres en velprøvd logistikk-kabal. For her er alt rutinert fordelt på excel-ark, som gjennom årene sikrer like sjanser og like arbeidsoppgaver.

Guide: Lokk inn elgen på 1-2-3

Både husvære og jakt har de god kontroll på: Ikke bare har de et fraflytta gårdstun til disposisjon på Heggland. I tillegg er det to støler på heia som danner base for de første jaktdagene. Da deler laget seg i tre, med to «satellitter» på heia og et team som jakter ut fra hovedhuset.

«Etter å ha kjørt sund utallige firhjulinger og brukt dyrebare jaktdager på å fikse deler, skjønte jaktlaget at antall hestekrefter ikke var saliggjørende, bare man hadde et par pålitelige, havredrevne.»

Hest er best

Men så var det kjøttransport, når dyr skytes milevis innpå heia: Etter å ha gått lei av sundkjørte elgtrekkere og firhjulinger, og bruke dyrebare dager på å fikse deler, skjønte jaktlaget at antall hestekrefter ikke var saliggjørende, bare man hadde et par som var pålitelige og havredrevne.

Les også: Elgjakt i Murudalen

Etter det har de levd under mottoet «Hest er best». Ikke at det alltid er beint fram med hest heller: Det har krevd utprøving for å finne fram til utstyr som fungerer. Hestekar Asbjørn har landa på kløving.

– Det er lett å kjøre i stykker slede og slep i stein og stubber. Med kløv er kapasiteten mindre, men det sparer vi inn ved å ikke kjøre i stykker. Dessuten er det langt bedre å manøvrere seg fram i trangt og kronglete terreng, forklarer han.

Heller ikke størrelsen på hestekreftene er saliggjørende. Sjøl har Asbjørn endt opp med nordlandshesten Eigerøy Fyrgutten, som i størrelse minner mye om en islandshest. I år får imidlertid dølahesten Skrims Fjellkar også prøve seg for første gang.

Skyggen av en sørlending

Brått blir jeg vâr en skygge som siger ut av skoddekavet. Men jeg ser fort at framtoninga ikke stemmer med elg. Den stemmer derimot med klassifiseringen sindig setesdøl, anført av norsk elghund grå. Altså en elgjeger – og mest sannsynlig Kjell. 

Som en av lagets tre hundeførere, er han på vei ut for å slippe Binna, den ene av to søsken etter co-hundefører Torstein Eikhaugens hannhund Ludo. Kjell virker dønn oppslukt i sin egen skoddeheim – men gi mannen en elglos, og sørlendingen viser at han kan skyte.

Det går da heller ikke lang tid etter at han er ute av syne (fort gjort med tjue meter sikt), før han melder seg på radioen: Er postene på plass, slik at han kan slippe Binna? Joda, jaktleder Knut bekrefter at det bare er å kjøre i gang.

Og Binna viser raskt at man skal stole på menneskets beste venn. Etter noen korte svins mot vinden, setter hun stø kurs bort lia.

– E merka at ho hadde no’ i nasen. Det e så greidt, adte! humrer Kjell fornøyd på sørlandsk over radioen.

Kreative kunster i Villmarki

I forgårs ble det felt tre elger, så jobben i går besto i å hente to av dem. Kolle og kalv ble felt i Villmarki, som lever opp til navnet: Bratt opp fra myrene reiser det seg et langt sva, delt på midten av et sleipt bekkefar som har utallige veier mellom små torvflak ned fjellsida.

Jegerne bar ned kalven i går, men kolla henger typisk nok midtveis oppe i svaet. Så nå får vi se hva hestene er gode for.

Les også: Actionfylt elgjakt i Sør-Varanger

Vi må sikksakke oss opp mellom torvflak og sva, utallige fjellbjørker lagt langflate av ras, samt ei og anna tustegran. Asbjørn fører an med Fyrgutten, og Fjellkar  dilter hakk i hæl. Sjøl om jeg jogger opp skrentene for å finne fotomuligheter, er trioen alltid hakk i hæl før jeg får snudd meg.

På fallet viser Arvid fornøyd hvordan kreativ ingeniørkunst har anbragt kolla i ei halvhøg gran: Fra et tau festa i toppen er en tverrligger spent ut som gaffelriggen på en nordlandsbåt, og stabilisert med tau ut til sidene. Der er kolla talja opp.

– Det er noe av moroa her; at vi hele veien må være kreative for å løse praktiske problemer. Sjøl taljer er tidvis luksus. Vi har en teknikk for å heise tunge slakt bare ved hjelp av tau og en påk, forteller Arvid.

Erfarne gamper, tungbeinte bulldosere

Kolla blir partert og kjøttet pakkes i reine papirsekker, som igjen pakkes i striesekker. På den måten blir ikke kjøttet hermetisert i plastsekker, men bevarer tørkehinnene. Striesekkene reipes på kraftige kløvsaler.

Så setter vi kursen ned fjellsida. Det er tydelig at Fyrgutten kan jobben godt. Rolig lunter han bak Asbjørn som finner greie traséer mellom torvtuer og tustegraner. Bak kommer Fjellkar dundrende. Tidvis nølende, men velger å stole på Fyrgutten.

Når han først kaster seg utfor, er det best å ikke stå verken i løypa eller kjølvannet.

– Pass opp, nå kommer bulldoseren! advarer Asbjørn midt i den siste kneika.

Men det var bare første økt: Når kjøttet er lasta av ved parkeringa, er det bare å sette kursen mot Myrane, ei mil lengre inne på heia, der ei kvige har bestilt hesteskyss ut.

Stålos i Mikado-land

Binna gjør jobben stødig. Via peileren følger Kjell henne utover Tveitfjellet, der hun omsider får stoppa losdyret. Men postene vegrer seg. Sist det ble felt dyr der, var det et helvetes kav med å få frakta ned to tvillingkalver. Skal de våge å skyte der – og hvem vil ta turen ut i uren luren?

Loddet faller på Bjørn Steinar, som både er yngst og står nærmest til. Rådene hagler da også: Han får beskjed om å skru av radioen og slippe seg nedover for å omgå vinden, og så smyge seg opp mot losen igjen, slik at losdyret eventuelt støkkes tilbake mot postrekka.

Bjørn Steinar slår av radioen og smyger ut lia. Men terrenget går fort over fra bjørkeskog til storsteinur, dekt av store moseflak som skjuler glippene mellom ustabile steiner. Kraftige bjørkestammer klipt tvers over av rullesteinenes ferd ned lia, vitner om at dette ikke er trygt.

Til slutt må han gi opp å smyge rundt vinden: Foran ham ligger Setesdals villeste Mikado av vindfall. Og langt der framme hører han en ivrig elghund i lokkende los.

Lange steg over Myrane

Mens postene spent følger med på peileren om losen står eller støkkes, varmer jeg meg på minnet om gårsdagens andre transportetappe; etter at elgkolla var ned fra Villmarki. Som henta ut av et høsteventyr, legger vi kursen mellom Rustfjellhei og Tjønndalshei mot Myrane.

Det lukter høst, og det anger solsteikt myr, varm torvmose, modne bær og visnende gras. Ildkula brenner som om siste rest skal fyres opp før høstkulda senker seg.

Asbjørn langer ut over myrene, smått hjulbeint etter mange turer på hesteryggen. Men faren Leiv (79!) henger ikke langt etter, til tross for at blaute myrhøl suger safta ut av steget. Til gjengjeld er myrene kjekke å følge for å spise opp kilometerne fort. 

Vi tar en kjapp sjekk innom stølen Myrane, der jaktlaget tidligere hadde fast tilhold. De siste åra har den ikke blitt brukt, primært fordi det ble observert mindre elg i dette området. Men nå er det både sett og skutt flere dyr her.

Snekker Asbjørn får derfor klinka på plass et sprukket vindu, løfta på plass pipehatten og dunka fast ei løs vindski: Det kan bli aktuelt å bruke hytta igjen neste høst.

Opplastinga av elgkviga går fort: Kjell og Lars har gjort unna grovparteringa, så det blir bare tid til ei kjapp brødskive og en kaffekopp, før børa lastes på og kursen settes heimover. Sukk. Ei mil til over myrene kjennes i leggene, og vestlendingene virker ustoppelige, 79 år til tross. 

Vill elgferd ned lia

Bjørn Steinar kravler over rotvelt etter rotvelt, balanserer på mosedekte rullesteiner, meter for meter. Losen høres nærmere og nærmere, men fortsatt kan han se verken elg eller hund. Ut fra lyden skjønner han at det må være mindre enn femti meter igjen.

De andre postene er rastløse. Nå har Bjørn Steinar vært avlogga fra radioen i halvannen time. Han må da snart nærme seg? Har noen hørt noe? Fortsatt ikke?

20 meter. Pulsen dunker i ørene. Forsiktig lirker Bjørn Steinar rifla av skuldra. Han kravler fem meter til. Da ser han brått en gråbrun rygg og fire hvite stolper mellom treleggene, og en liten grå dott som ivrig piler fram og tilbake. Han lar seg ikke be to ganger.

– Jeg har felt kvige for Binna, lyder det brått på radioen. Jaktlaget puster letta ut. Gratulasjonene kommer på løpende bånd, og Kjell høres beint fram rørt ut:

– Du e den bæste, Bjørn Steinar! 

Og sånn er det: Bare en hundefører forstår gleden som ligger i å høre at det er felt elg i stålos for bikkja di.

Men her duger det ikke med hest om kjøttet skal berges: Fra fallet er det kanskje bare 300 meter i luftlinje til Rv.9 – men det er omtrent like mange høydemeter, og kun grov steinur. Da er det bare for resten av jaktlaget å sele på apostlenes hester og la elgkviga ta aketuren ned lia.

Etter turen ser den da også ut som den er blitt brukt til kjelke: Knapt en hårtust står igjen fra nakke til skinke, men jaktlaget trekker et lettelsens sukk: Ingen brakk bein på ferden ned den uveisomme lia (bortsett fra elgkvigas rygg). Alle planer om et lite kveldsdrev er glemt når gjengen samles i slaktebua.