De tunge børers elgjakt

Stor nok for frikortet?

Etter en lengre frokost starter vi der vi avsluttet i går: Med spaning fra bilveien øst for Liavatnet opp mot Dyringshøi på motstående dalside hvor vi så tre hjorter i går kveld. I tillegg til tre hjorter, kan jaktlaget skyte syv elger. Men i løpet av en treårsperiode får de kun felle én storokse.

I tillegg til hjortene, finner Nils Arne Flaten (53) ganske kjapt også en elgokse, ku og kalv som ligger og hviler helt øverst i bjørkebeltet noen hundre meter lengre vest. 

– Her gjelder det å ikke forhaste seg. 

En gnist er tent! Nils Arne lar glatt hjort være hjort om han øyner muligheten for en storokse av det grøvre slaget. Men skal man ta ut frikortet allerede i løpet av den første uka det første året i en treårsplan, ja da må det være en okse utenom det vanlige – også til å være i Skjåk, som er kjent for store elgokser. 

LES OGSÅ: Veteraner i elgskogen

Det viser seg fort at kua er rastløs og vil hele tiden ned i bjørkeskogen. Men elgoksen er på hugget, parerer, avskjærer og drar henne opp i snaufjellet igjen hvor han har kontroll på henne. Det bølger litt opp og ned, men i det store og hele beveger dyrene seg over et begrenset område. 

Etter nøye vurderinger og kort rådslaging er slagplanen klar. Av de to skytterne som er til stede i dag, skjøt Vidar Djupvik (44) en fin sekstakker for noen dager siden. Da er det enda mer naturlig at Nils Arne, som først fant elgoksen, også får fortrinnsrett for en eventuell felling. 

Men er elgoksen og geviret stort nok til å bruke frikortet? Nils Arne har gullgevir av både rein, rådyr og hjort, men mangler elg. Avstanden opp til elgene er en god kilometer, og det er for langt for å vurdere oksen her nedenfra; Nils Arne og Vidar saler derfor opp mens jeg og Kjell Arne Kleiven (60) blir værende igjen nede ved bilen for å kunne guide dem nedenfra – en veiledning som det skal vise seg å bli helt avgjørende. 

– Er elgoksen for liten, får vi satse på hjortene. Nils Arnes tonefall forteller med all tydelighet at akkurat DET fort kan bli en nedtur. Etter å ha sjekket vinden og fingransket terrenget i kikkerten, har han ruta i grove trekk i hodet, vender seg til Vidar og er klar for avspark:

– Vestavær. Vi må komme over dem.

Fra dalbunnen er det rundt 300 høydemeter opp til dyrene. Men på grunn av en noe ujevn vind, må jegerne ta en lang omvei og gå helt oppunder bratthenget opp mot Smulteren. Derfra er planen å nærme seg dyrene ovenfra under veiledning fra meg og Kjell Arne. 

Men så langt kommer de aldri…

«Fra dalbunnen er det rundt 300 høydemeter opp til dyrene. Men på grunn av en noe ujevn vind, må jegerne ta en lang omvei og gå helt oppunder bratthenget opp mot Smulteren.»

Et kort glimt

Når jegerne er på høyde med dyrene, får de et kort glimt av dem 400 meter foran seg. Dyrene er nå urolige, trekker ned i bjørkeskogen og blir borte både for de der oppe og for oss her nede. Det korte glimtet var likevel nok til å bekrefte at elgoksen har et kraftig gevir. Etter rådslaging med oss nedenfra, trekker jegerne seg noe tilbake for å roe ned situasjonen.

– Når sola skinner inn i den bratte lia, vil lufta stige og vinden blir ustabil. Nils Arne forklarer deres manøver: 

– Vestavinden endrer karakter til å bli østavind.

Ikke lenge etter finner Kjell-Arne igjen elgkua som i mellomtiden har funnet sitt dagleie i ett av de øverste bjørkekjerrene. Halvt synlig nedenfra, usynlige ovenfra. Men så lenge kua ligger, har heller ikke jegerne noen hast.

Tida går. 

En halvtime blir til en hel. Det skjer ingenting, helt til elgoksen ankommer og vil ha kua opp på bena. Kjell Arne er på hugget og oppdaterer jegerne kontinuerlig om dyrenes bevegelser. Etter en stund kan vi nedenfra skimte toppen av elggeviret bak en liten kolle i bjørkeskogen. Da vet vi at dyrene igjen har roet seg ned. Og vi vet også at blir de ikke uroet, kan de ligge her resten av dagen og helt til de skal begynne å beite på kvelden.

Neste trinn blir å geleide jegerne frem på en rabbe som munner ut i de øverste bjørkekjerrene hvor dyrene ligger. Skytterne har ingen mulighet til å se dyrene. Men så lenge vi nedenfra har oversikten, kan vi manøvrere dem i posisjon. Etter en god halvtime er jegerne anslagsvis 200-300 meter over elgene. Ytterligere avansement, og de stopper opp bare rundt 140 meter over elgoksen. Nå er de farlig nær, men fremdeles uten mulighet til å se dem. Et lite vindpust ned langs fjellsiden nå og dyrene vil mest sannsynlig ta ut.

Elglokk

Vegetasjonen rundt elgoksen er så tett at det vil være håpløst å smyge videre på den selv med full back-up. Nils Arne oppsummerer situasjonen: 

– Når det er så tett, er det mye bedre at elgoksen kommer til oss enn at vi kommer til den. Han forbereder neste trekk:

– Vi er tross alt midt i brunsten. 

Mens Vidar forbereder å filme med mobilen, former Nils Arne hendene som en trakt foran munnen, klemmer over neseborene og støter ut tre serier med nasale lokketoner. 

Nedenfra ser vi at elgoksen spretter opp momentant og begynner å gå oppover i skogen. Ikke stillferdig og smygende, men brautende begynner den å ruske i bjørkene.

Nye fire-fem lokk. Av ei trengende ku denne gangen. Jegerne får beskjed over radioen at elgoksen er på vei og sekunder senere ser Nils Arne noen bjørkekroner i bevegelse:

– Han her vil vise at han er stor. Lav hvisking mens han strekker seg mot rifla. Så griper han om en busk ved siden av seg og rister i denne i kraftige rykk som svar på elgoksens tilnærminger.  

Etter en ny lokkeserie på tre okselokk kommer elgoksen målrettet opp bakken 15-20 meter foran jegerne. Nils Arne er klar og i kikkertsiktet vokser det frem et greinete, grovt gevir.

Det avgjør saken. Ett skudd og elgoksen ruller kast i kast nedover lia.

– Ved lokking kan det ta alt fra sekunder til timer til elgoksen kommer. Men denne kom den med brask og bram. Nils Arne er sikker på at skuddet satt og er godt fornøyd med "en god dag på jobb".

Og dermed er frikortet en saga blott.

Tunge bører

Foran dem ligger en 14-takker med kraftige, grove takker.

– Det er kanskje ikke noe gullhorn, men det er noe vilt og grovt over det. 

Nils Arne retter seg opp, blir mer alvorlig og fester blikket på Vidar:

– Denne her må nok bæres ned! Elgoksen ligger vanskelig til: Et par kilometer fra vei, men for bratt og ufremkommelig for alt motorisert. Her er det kun ren muskelkraft som gjelder.

Dermed får Vidar marsjordre om å komme seg ned til gards for å hente storsekker, laken og annet småutstyr. Vidar er preparant av yrke og vet at kompisen ser for seg en bogmontasje.

– Det viktigste er at du snitter i nakken og ikke i halsen. 

Han peker ned på elgoksen før han fortsetter:

– Og at du tar med rikelig med skinn bak frambena. 

Han legger bevisst vekt på ordet ‘"bak" her. 

Mens Vidar er på vei ned, er jeg og Kjell Arne på vei opp til skuddplassen med håndvinsj, slepetau og store sekker. Her må alle trå til. Etter hvert ankommer også Marvin Flaten (49). Han rakk ikke jakta, men bæringa får han med seg!

Dag går fort mot kveld. Det blir derfor grovstykking og hver vår tunge bør, mens resten dekkes til og overlates til morgendagen. Vi har ingen sjanse til å få ned alt denne dagen; her blir det flere runder.

Neste dag er vi tidlig på plass. Flåingen med hensyn til en bogmontasje må være gjennomtenkt og tar tid. For å ikke bidra med en bjørnetjeneste, holder vi andre oss på trygg avstand mens Vidar sørger for flåing på preparantvis. Ja, hva har man ellers en preparant til?

*Geviret ble i ettertid bedømt til 291,5 poeng – 8,5 poeng fra gull.

Vidar filmet skuddsituasjonen med mobiltelefon: www.instagram.com/utstopparen/