Bli med på elgfall i nord

Første driv

Vi har postert fra skoggrensa og ned til elva, i et av de flateste områdene av valdet vårt. Driverne startet ved grensa, og har om lag tre kilometer å gå over myrer og tettvokste åser. På radioen meldes det om ferske spor og liggeplasser, og de to hundene som er med er nettopp blitt sluppet.

Så starter losen, noe som setter i gang en en kjedereaksjon av hendelser. Meldingene strømmer over radioen: En driver får et glimt av en elg mellom trærne, en hundefører rapporterer om ei bikkje i full fart, en post melder om at flere dyr løper parallelt nedover postrekka. 

Så blir det helt stille, uten en eneste lyd.

Okseball

Plutselig får jeg øye på en elg i den tette skogen framfor meg. Jeg skimter et gevir der den traver parallelt med myrdraget, men skogen er for tett og farten for stor. 

Den har uansett retning imot posten nedenfor. Den stopper helt opp i et kjerr. 

Hva blir neste trekk? Krysser den myra, eller fortsette den nedover? 

Den bykser ut i åpent lende. Det skulle den ikke ha gjort, for bare halvveis over lyder et kraftig smell fra naboposten. Jeg ser elgen ta noen sjanglende skritt, før den faller forover og blir liggende og sparke. Et par minutter senere kommer gråhunden svinsende, og gir seg til å buste. En firtaggers okseball er felt.

Elgfamilie

Noen dager senere er vi på en annen kant av valdet. Vi er fire drivere som skal gå østover mot postrekka. På tur oppover lia, får jeg med ett noe i synsranden. Er det ikke noe brunt der oppe på ryggen?

Jo visst er det det. De andre driverne stopper opp bak meg, og gir seg til å stirre de også. Til sammen teller vi fire elger. En stor okse som står med breisida til, mens ei ku med kalver er nesten usynlig i krattet ved siden av. Vi er åpenbart oppdaget og holdet er langt. Så de føler seg vel trygge der oppe i høyden, med god oversikt til oss her nede. Her trengs det en plan.

Uflaks

Vi blir enig om at jeg som skal drive øverst, skal snike meg opp og bak dyrene med hunden. Så skal de andre vente på stedet, og holde på elgens oppmerksomhet. 

Etter ti minutter er jeg på høyde med dyrene, og bikkja begynner å sniffe ivrig i lufta. Jeg slipper hunden, men den går ikke strake vegen mot dyra, den gir seg til å søke i sirkel oppover i stedet. 

Nå lister jeg meg frem i retning av der dyrene ligger. Straks er jeg bare femti meter unna, med kun en liten haug som skiller oss. Med rifla klar skal jeg til å krype siste biten, da bikkja farer bjeffende fram. Full av jaktiver imot dyrene den nettopp har oppdaget. I samme øyeblikk braser flokken av gårde, og jeg ser bare ryggen på dem der de forsvinner av sted.

Enslig kalv

Selv om det er flere kilometer bort til postrekka, tar det ikke mange minuttene før dyrene er framme. Hviskende på radioen, meldes det om ku og kalv som beveger seg forbi, men dog ute av hold. Hvor resten ble av er uklart, så vi fortsetter drivet som planlagt.

Jeg har akkurat passert en åpen myr, og går i det høyeste bjørkebeltet rett under snaufjellet. Da oppdager jeg et dyr like ovenfor. En ensom kalv står der helt uten å røre seg, som om den prøver å gå i ett med de hvite bjørkestammene. Rolig tar jeg rifla ned fra skuldra og synker ned i knestående. Så lar jeg skuddet gå, hvorpå dyret steiler og faller sprellende bakover i lyngen.

Gamlingene på laget forteller at kukalvene henger i ræva på mora som en klegg. Oksekalvene derimot, er mer selvstendige, og rett som det er kan de ta sin egen vei når de støkkes. Når jeg har sett etter, så støtter i alle fall denne karen opp under teorien. 

Første snøfall

Så våkner vi en ukedag i slutten av september, med at landet er farget hvitt. Et tommetykt lag med snø, og ideelle forhold for å se etter spor. Da det ikke er planlagt organisert jakt før til helga, bestemmer jeg meg for å ta en tur på egenhånd.

Planen er å bare gå stille igjennom terrenget, med vinden i ansiktet for å unngå væring. Jeg har valgt ut et lite jaktet hjørne av valdet som jeg har stor tro på, og stopper ofte opp for å lytte og speide. Erfaringsmessig er det lite aktivitet på viltet etter et snøfall, noe som gjelder like godt for de fleste pattedyr. Det er som om de alle vegrer seg for å være den første som setter spor i den lett forræderlige snøen. Der de har oppholdt seg, er det gjerne fullstendig nedtråkket.

Snikjakt

Jeg hadde foretrukket litt mer vind, slik at den lille lyden jeg lager forsvinner i blåsten. For å kompensere følger jeg de sildrende bekkene der jeg kan, som også kveler ulyd bedre enn noe annet. Jeg følger nettopp bredden av en slik bekk i et typisk elgbeite, da jeg synes jeg ser bevegelse ovenfor. Uten å røre meg, blir jeg stående og stirre. Da ser jeg det igjen – noe gråbrunt som så smått rører seg.

Etter å ha stått og observert en stund, føler jeg meg sikker på at det er snakk om en halvstor ku. Den går der og beiter – aner fred og ingen fare – mens den sakte tusler seg nedover. 

I denne tette olderskogen, er det for øyeblikket utenkelig med et skudd. Omsider lurer jeg meg ned på alle fire, og kryper bort til jeg finner en åpning mellom stammene. Det eneste problemet er at elgen ikke befinner seg i den. Så da blir det å ligge tålmodig å vente, og prøve å holde nervene under kontroll. 

Minuttene går. Etter en drøy stund, som like gjerne kan være en time som et kvarter, er elgen veldig nær. Omsider tar den de avgjørende skrittene dit jeg vil ha den. Det er nå eller aldri – eneste sjanse. Jeg sikter og skyter, og dyret stopper opp. Ved andre skudd, setter den av gårde i en voldsom fart. 

Nerver i spenn

Etter å ha merket av skuddplassen, går jeg videre til der hvor elgen sto og gjør det samme. Men da jeg ikke finner en eneste dråpe blod i snøen, blir jeg betenkt. Følelsen blir ikke noe bedre da jeg på de neste to hundre meterne heller ikke finner noe blod.

Etter tre hundre meter går det en slags lettelse gjennom meg, da jeg ser at sporene tydelig begynner å vimse. Så kommer jeg til en liggeplass, noen sjanglende spor, og så en liggeplass til. Her finner jeg endelig blod – mørkt på farge og i store mengder. Og der drøye tjue meter unna, ligger plutselig elgen i et kratt med spissede ører. Jeg tar ingen sjanser, og gir den et nakkeskudd med det samme.

Jeg blir imidlertid overrasket da jeg oppdager at «kua» mi har to bittesmå brusker mellom ørene, knapt på størrelse med noen inntørkede svisker. Mellom beina er «hun» dessuten utstyrt med et sett hårete baller. Jammen er det ikke alltid bare-bare å se forskjell, om en gevirløs okse kommer på skuddhold. Det får bli lærdom til senere. Men med alle typer dyr igjen på kvota, så er det heldigvis ingen fare.

Tanker i vomma

Som jeg ligger halvveis inne i elgen og jobber med å vomme ut, går tankene mine til resten av jaktlaget som nå er på vei for å hjelpe. Jeg er heldig som jakter med så mange dyktige folk, som er klare til å hive seg rundt på kort varsel. Ikke bare har vi hundeførere, og lokale jegere med livslang erfaring, men også har vi flinke slaktere og allsidige friluftsfolk i god form.

Men det kan være lett å overse hvilken stor styrke for laget dette er. Forskjellig type erfaring og preferanser for jaktmetode, kan også skape opposisjoner der det burde vært samhold. Akkurat det kan nok mange jaktlag kjenne seg igjen i.

Det er gøy å jakte alene, eller i mindre grupper og med løshund, men da drivjakta ofte er avhengig av fulltallig mannskap, er det like viktig å stille opp til organisert fellesjakt. 

Det er mange måter å gjøre ting på, men uten kompromiss og dialog øker sjansen for konflikt og ineffektiv jakt. Nøkkelen tror jeg er god kommunikasjon, forhåndsbestemte rammer, og en jaktleder som koordinerer og slår igjennom når det oppstår twist. Og sist, men ikke minst: respekt for hverandre, på tvers av forskjellige meninger.

LES OGSÅ

Elgjakt i Murudalen

I en avsides dal mellom Gudbrandsdalen og Jotunheimen møtes elglaget 25. september for å jakte på elg. Med godt terreng for elgjakt og ivrige jegere i alle aldere er det kun et spørsmål om tid før elgen ramler.

Elghunden som alltid finner elg

Noen hunder er bare født gode. Ero av Gausbu er en av dem. Gråhunden hadde sin første los 5 måneder gammel. Den første jakthøsten hans ble det felt ni elger for ham.

Hele bygda på jakt

I Flora i Selbu stiller både store og små til elgjakt 25. september. Hele familier og folk fra alle samfunnslag og yrker møtes til årets store begivenhet.